oss 100 kroner!
Av Pepe Escobar.
Utenriksminister Mike Pompeo i USA vet hvor viktig sjeldne jordmetaller er. Og Nord-Korea skal ha funnet en av verdens største forekomster 150 kilometer fra Pyongyang. Er dette en annen faktor bak den nylige opptiningen av forholdet til USA?
Denne artikkelen av Pepe Escobar ble først publisert i Asia Times. Oversatt til norsk av Anne Merethe Erstad.
Dette handler kanskje ikke om ferieboliger på stranda likevel. Etter min mening har derimot Trump-administrasjonens omfavnelse av Kim Jong-un alt å gjøre med en av verdens største forekomster av sjeldne jordmetaller (REEs), lokalisert 150 kilometer nord for Pyongyang, med en potensiell verdi på milliarder av amerikanske dollar.
Alle verktøy i det 21. århundres teknologistyrte hverdag er avhengig av de kjemiske og fysiske egenskapene til 17 dyrebare elementer i det periodiske system, også kjent som REEs (Rare Earth Elements – sjeldne jordarters metaller, overs. anm.).
Det antas at Kina i dag har kontroll over mer enn 95 prosent av verdens produksjon av sjeldne jordmetaller, med en antatt mengde forekomster på 55 millioner tonn. Nord-Korea for sin del sitter på minst 20 millioner tonn.
Sjeldne jordmetaller er ikke bare svært strategiske mineraler og metall i dette maktspillet. De samme forekomstene er kilder til wolfram, zirkonium, titan, hafnium, rhenium og molybden. Alle disse er helt nødvendige, ikke bare for talløse militær-programmer, men også for atomkraft.
Det forholder seg slik at sjeldne jordarters metallurgi også er avgjørende for våpensystemene i USA, Russland og Kina. THAAD-systemet (rakettforsvarssystem i USA, overs. anm.) trenger sjeldne jordmetaller, i likhet med Russlands S-400 og S-500 rakettforsvarssystemer.
Det er ikke søkt å anse «The Art of the Deal» (bok av Donald Trump og Tony Schwartz fra 1987 som ble bestselger, overs. anm. ) anvendt på sjeldne jordmetaller. Hvis ikke USA gjør et seriøst forsøk på å satse på Den demokratiske folkerepublikken Koreas etter sigende enorme ressurser når det gjelder sjeldne jordmetaller, kan vinneren enda en gang bli Beijing. Og Moskva, for den saks skyld – tatt i betraktning det russisk-kinesiske strategiske partnerskap, som nå er klart offisielt anerkjent.
Hele puslespillet kan dreie seg om hvem som tilbyr det beste utbyttet på investeringer. Ikke på fast eiendom, men på sexy metall. Der ledelsen I Pyongyang har mulighet for å sanke inn en enorm formue.
Er Beijing i stand til å måle seg med en mulig amerikansk avtale? Det kan ganske visst ha vært et sentralt diskusjonstema under det tredje møtet i løpet av bare få uker mellom Kim Jong-un og president Xi Jinping, nøyaktig mens hele det geopolitiske sjakkbrettet er uvisst.
Så, metaller er ikke sexy?
I sin vitenskapelige artikkel «Kriser for strategiske materialer og stormaktskonflikter» sier forskeren Marc Sills: «Konflikter rundt strategiske mineraler er uunngåelig. Dramaene vil trolig utspille seg ved eller nær gruvene, eller langs transportlinjene der materialene må fraktes, og spesielt ved verdens strategiske flaskehalser, som USAs militære vanligvis har til oppgave å kontrollere. Igjen, makt-likningen er satt opp slik at den inkluderer både kontroll av eierskap og benektelse av andres eierskap.»
Dette passer for eksempel på det ukrainske puslespillet. Russland har svært stor bruk for Ukrainas titan, zirkonium og hafnium for sitt militærindustrielle kompleks.
Tidligere i år oppdaget japanske forskere en forekomst på 16 millioner tonn sjeldne jordmetaller (mindre enn Nord-Koreas reserver) under havbunnen i det vestlige Stillehavet. Men det er lite sannsynlig at dette vil endre Kinas – og Nord-Koreas – forgrunnsposisjon. Nøkkelen til hele prosessen med sjeldne jordmetaller er å utvikle en lønnsom produksjonskjede, slik kineserne har gjort. Og det tar lang tid.
Detaljerte vitenskapelige rapporter, slik som «Kinas sjeldne jordmetaller-industri» av Cindy Hurst (2010), publisert av Institutt for analyser av global sikkerhet (IAGS) eller «Sjelden jord i utvalgte forsvarsprogrammer i USA» av James Hedrick, presentert på det 40. Geologisk forum for industrielle mineraler i 2014, kartlegger alle forbindelsene overbevisende. Sills legger imidlertid vekt på hvordan mineraler og metaller bare virker å få oppmerksomhet i publikasjoner om gruveindustri-handel. «Og det vil kunne forklare hvorfor REE-kampen i Korea virker å ha unngått oppmerksomhet. Metaller er rett og slett ikke så sexy. Men våpen er.»
Metaller er åpenbart sexy for USAs utenriksminister Mike Pompeo. Det er ganske opplysende å huske på hvordan Pompeo, som da var CIA-sjef, i mai 2017 fortalte en senatskomité hvordan utenlandsk kontroll over sjeldne jordmetaller var «en svært reell bekymring».
Hurtig framspoling til ett år senere, da Pompeo tok over Utenriksdepartementet, og la vekt på en ny «selvsikkerhet» i USAs utenrikspolitikk.
Og hurtigspoling igjen, fram til bare noen få uker siden, der Pompeos selvsikkerhet var lagt inn i møter med Kim Jong-un.
Milelangt fra handlings-overraskelser i Netflix-stil: et ganske sannsynlig narrativ er Pompeo som innprenter skjønnheten ved en søt, USA-meglet sjeldne jordmataller-avtale på Kim. Men Kina og Russland må stenges ute. Ellers. Det er ikke vanskelig å se for seg at Xi forstår implikasjonene.
Den demokratiske folkerepublikken Korea – en unik blanding av Turkmenistan og post-sovjetisk Romania – kan stå på terskelen til å bli integrert i en enorm forsyningskjede via en jern-silkevei. Med det russisk-kinesiske strategiske partnerskap som investerer samtidig i jernbaner, rørlinjer og havner, parallelt med nord-sør-koreanske spesielle økonomiske soner (SEZs), som går i oppfyllelse på kinesisk vis.
Som viseadministrerende direktør Vitaly Markelov i Gazprom har avslørt: «Den sør-koreanske siden har bedt Gazprom» om å starte opp igjen et nøkkelprosjekt – en gassrørledning tvers gjennom Nord-Korea, en navlestreng mellom Sør-Korea og den eurasiske landmasse.
Siden hoved-diskusjonene under Fjerne Østen-toppmøtet i Vladivostok i september 2017, har veikartet vært tegnet for Sør-Korea, Kina og Russland, for å knytte Den demokratiske folkerepublikken Korea til eurasisk integrasjon, utvikle landets jordbruk, vannkraft og – avgjørende – mineralrikdom.
Uansett hvor seint Trump-administrasjonen har kommet inn i kampen, er det utenkelig at Washington skulle oppgi en andel i (metall-)aktivitetene.
