oss 100 kroner!
Av Hendrik Weber.
Vi har fått tilsendt denne reportasjen fra Donbass fra Hendrik Weber. Han er leder for foreningen Folkediplomati Norge, som går inn for bedre diplomatiske forhold til Russland. Det er svært taust om krigen i Donbass i norsk og vestlig presse, så vi benytter anledningen til å publisere en reisebeskrivelse fra en del av Europa der det faktisk er krig.
red.
I midten av februar 2018 fikk vi muligheten til å besøke Folkerepublikken Donetsk. Der snakket vi med vanlige folk og hørte deres historier. Vi besøkte blant annet en skole, et sykehus og et barnehjem og hadde møter med flere regjeringsmedlemmer for å høre deres syn på den aktuelle situasjonen. Etter alle disse møtene har jeg personlig byttet ut ordet «konflikt» med «krig». Det som foregar i Donbass er ingen konflikt, men en krig eller borgerkrig. Selv om sentrum av byen Donetsk lett kan sammenlignes med andre storbyer i Europa, ser vi overalt følgene av den pågående krigen. Portforbudet fra kl. 23, minner oss også om at dette virkelig er en krigssone.
Sammen med borgermester i byen Gorlovka, Ivan Prikhodko, besøkte vi tidlig første morgen tettstedet Saizevo, som ligger omtrent en time nord for Donetsk. De små husene, i typisk russisk stil er provisorisk reparert etter flere granatangrep fra den ukrainske arméen. Vi var bare 350 meter fra frontlinjen, og et stykke unna hørte vi skyting og granatnedslag. Vare væpnede vakter ble etter hvert urolige. En gammel mann kom syklende langs veien. Han stanset og lurte på hva vi gjorde i dette omradet. Vi snakket med ham, og han inviterte oss til en kopp te hjemme hos seg. Huset hans lå bare noe få meter fra frontlinjen. Vi takket pent nei, og han syklet videre.
Vi møtte Irina Durin. Hun er en tøff dame fra kommunens administrasjon som holder sivilsamfunnet i Saizevo i gang. Hun har fatt en rekke utmerkelser fra regjeringen for sitt arbeid for kommunen under disse vanskelige forholdene. Hun fortalte oss at i nesten alle hus bor det familier som gjemmer seg i kjellerne under angrepene. Om dagen er det som oftest rolig, men om natten og tidlig om morgenen er det ofte granatangrep. Siste angrep på dette tettstedet, som egentlig ikke burde ha vært noe militært mal, var tidlig samme morgenen, rett før vi kom. Heldigvis ble ingen skadet.
Påfølgende dag fikk vi igjen en mulighet til å kjøre til frontlinjen. Republikkens president, Alexander Zakhartsjenko selv, tok oss med til den komplett ødelagte flyplassen utenfor Donetsk. Flyplassen har den siste tiden byttet makthaver flere ganger. Vi gikk ut av bilen og tok fotos av de ødelagte bygningene. Asfalten på veien var full i hull og tomme patronhylser. Skilter varslet at du pga. miner ikke matte forlate veiene.
Etter et kort stopp kjørte vi tilbake til byen for å spise middag sammen med republikkens president. I en privat og avslappet atomsfære utviklet det seg gode og konstruktive samtaler. Under det offisielle møtet tidligere på dagen, var stemningen i første omgang anspent og virket full av mistillit. Først da Zakhartsjenko merket at vi ikke kom med ferdige sannheter og løsninger, endret han væremåten. Nå svarte han utfyllende på alle vare spørsmal. Det virket som om han ikke la skjul på noe. På mitt spørsmål om brudd på menneskerettigheter, svarte han at det i begynnelse av krigen fantes brudd på menneskerettighetene også fra Folkerepublikken Donetsk sin side. Men det ble slutt på vilkarlig justis og på vilkarlige brudd på menneskerettighetene etter etableringen av en regulær armé med faste strukturer. Han sa at han likevel ikke kunne garantere at en fascist, som voldtar en ung kvinne og blir oppdaget av en soldat fra DPR, blir stilt for retten. «Dette er en krig, og vi har sett og har bevis på at grusomme ting gjøres mot var sivilbefolkning». Han nevnte flere eksempler. Så la han til at alle ukrainske soldater som kommer i fangenskap blir rimelig behandlet. De far medisinsk hjelp, og mødrene deres kan komme påbesøk. Han anklaget myndighetene i Kiev for manglende svar på spørsmål angaende savnede DPR soldater. «Vi har sendt hundrevis av navn til dem og spurt om de vet hvor disse guttene er, men vi far aldri svar.»
Jeg spurte videre om Folkerepublikken Donetsk igjen kan gå sammen med Ukraina, hvis de hadde fått en ny regjering i Kiev, en regjering støttet av både EU og Russland. Han svarte at vil avhenge av hva som skjer med den naværende regjeringen og de mange tusen fascistene som har begatt grusomme overgrep mot sivilbefolkning. Uten en stor rettsprosess der alle disse blir dømt, kan ikke Ukraina vokse sammen igjen, mente han. Han sa: «I forkant av en slik rettsprosess vil alle disse fascistene forsøke å flykte over grensen til andre land i Europa for å unngå straff. Da er spørsmalet om dere i Europa virkelig vil ha slike folk.»
Mitt inntrykk etter alt vi har hørt og opplevd i løpet av tre dager i Donetsk, er følgende: Hvis vi og vestlige media kaller innbyggere i Folkerepublikken Donetsk for separatister og terrorister, og antar at Russland styrer hele Donbass, så fører dette ikke til noen dialog, men til en motreaksjon som lukker dører for dialog. I Donetsk og Lugansk dreier det seg ikke om noen få tusen mennesker, men om mange millioner. Disse, har med stort flertall valgt Alexsander Zakhartsjenko som leder av Folkerepublikken Donetsk. Republikken fungerer allerede som en egen stat, med en fungerende administrasjon, regjering, egne pass, helsesystem, politi, skattevesen m.m. Dette må vi i Vesten akseptere, og presse på for at regjeringen i Kiev tar det første skritt ved å åpne opp for forhandlinger mellom de to republikkene på likt nivå. Samtidig må vi i Vesten sette søkelyset på de mange fascistiske kreftene i Ukraina som kommer til å prøve å ødelegge enhver forhandlingsprosess. Uten forhandlinger gar menneskeliv tapt hver eneste dag i Donbass. Vi kan beklage døde og skadde på begge sider. Tross alt er det allikevel Kiev som må ta det første skrittet ved å legge ned våpnene og tillate forhandlinger med den valgte regjeringen i Donetsk. Men Kiev har nå endret sin strategi og kaller Donbass for et «midlertidig russisk okkupert område» istedenfor et «omrade med separatister». Dette, har kun ett formal, for med denne formuleringen apnes det opp i folkeretten for at Kiev kan kalle inn militær hjelp fra andre stater i kampen mot folkerepublikkene Donetsk og Lugansk.
Vår regjering kunne ha vært i en viktig nøkkelposisjon som megler mellom begge parter. Dessverre har vi de siste arene måttet konstatere at den norske regjeringen ikke har en selvstendig utenrikspolitikk. Den er nesten komplett avhengig av EU og USA og tar sjelden egne avgjørelser.
Hendrik Weber er leder av foreningen Folkediplomati Norge som jobber for bedre forhold mellom Norge og Russland. Her er et intervju med Weber på Herlandrapporten.
