Støre og Stoltenberg: Hvor mye av Norges formue skal dere spille bort?

Det er nesten ikke til å tro. Mens Oljefondets verdi stuper med astronomiske beløp, opptrer Norges politiske ledelse som om de forvalter monopolpenger. På bare fem uker har over 1000 milliarder kroner forsvunnet fra fondets markedsverdi. Siden sommeren er nedgangen omkring 1750 milliarder kroner. Vi nærmer oss et verdifall på ti prosent, og verdens finansmarkeder viser hvor raskt situasjonen kan forverres.

Ja, og hva får det norske folk høre fra finansminister Jens Stoltenberg? At situasjonen er håndterbar!

Håndterbar? Er dette virkelig det beste Arbeiderpartiets fremste økonomiske ansvarlige har å komme med når nasjonalformuen krymper med beløp som overgår fantasien?

Det er lett å være avslappet når man ikke personlig må betale regningen. Det er lett å snakke om langsiktighet når man selv sitter trygt plassert i maktens korridorer. Og det er tydeligvis enda lettere å bruke milliarder på internasjonale politiske prosjekter enn å forklare vanlige nordmenn hvilken økonomisk risiko landet faktisk står overfor.

Nasdaq har vært rammet av kraftige kursfall. Amerikanske teknologigiganter mister enorme børsverdier, og asiatiske markeder trekkes inn i uroen. Oljefondet er tungt investert i nettopp disse markedene. Norge har gjort sin økonomiske fremtid avhengig av børser hvor verdier kan forsvinne med noen tastetrykk.

Dette er resultatet av politiske valg. Ikke skjebnen. Ikke naturlover. Men beslutninger tatt av mennesker som har fått ansvaret for å beskytte vår felles formue.

Og midt i dette økonomiske eksperimentet finner vi en av de mest oppsiktsvekkende beslutningene i nyere norsk finanshistorie.

Norge solgte gullet sitt!

I 2004 kvittet Norges Bank seg med omkring 33,5 tonn gull for 3,1 milliarder kroner. Med gullprisen i begynnelsen av november 2026 ville den samme gullmengden vært verdt omtrent 41,5 milliarder kroner. Riktignok ble salgsinntektene investert videre, men Norge ga fra seg nesten hele sin fysiske gullreserve.

Mens andre nasjoner beholdt gull som strategisk sikkerhet, solgte norske myndigheter en historisk reserve og satset videre på finansmarkedene.

Det var ikke gull som hadde mistet sin betydning. Det var norske beslutningstakere som mente de visste bedre.

Nå kan vi spørre hvor klok den vurderingen egentlig var.

Men gullsalget er bare en liten del av et langt større problem.

Dersom Oljefondet faller 20 prosent fra sommerens nivå, snakker vi om et verdifall på over 4 500 milliarder kroner. Ved 30 prosent nærmer vi oss 6 800 milliarder. Ved 40 prosent, som Stoltenberg ble spurt om i sommer, er mer enn 9 000 milliarder kroner borte fra fondets opprinnelige markedsverdi.

Ni tusen milliarder kroner! Er det håndterbart, Stoltenberg? 

Det er ikke et vanlig budsjettproblem. Et slikt varig verdifall ville være et historisk tilbakeslag for norsk økonomisk handlefrihet.

Og hva er regjeringens svar? At vi får tilpasse oss gradvis.

Med andre ord: Dersom situasjonen blir alvorlig nok, kan regningen ende hos kommunene, pensjonistene, pasientene og kommende generasjoner.

Det er en politisk ansvarsfordeling som burde få enhver nordmann til å reagere.

Samtidig fortsetter Støre-regjeringen å binde Norge til enorme internasjonale utgifter. Hele 274,5 milliarder kroner er rammen for Nansen-programmet til Ukraina frem til 2030.

Det er penger som tilhører det norske fellesskapet, og som må prioriteres mot andre behov.

Riksrevisjonen har allerede avdekket alvorlige svakheter ved deler av kontrollen med Ukraina-støtten. Likevel fortsetter den politiske begeistringen for nye milliardbevilgninger.

Hva slags økonomisk moral er dette?

Når en norsk kommune mangler 20 millioner kroner, kan skoler legges ned og eldreomsorgen reduseres. Når regjeringen skal finansiere internasjonale forpliktelser, finnes det tilsynelatende alltid milliarder.

Det er som om norske innbyggere skal leve med sparekniven, mens utenrikspolitikken får blankofullmakt.

Og hvor er den politiske viljen til å undersøke om alle pengene faktisk når frem? Hvorfor er ikke enhver svakhet i kontrollsystemene en nasjonal skandale? Hvorfor skal det være mer kontroversielt å stille spørsmål om Ukraina-milliardene enn å bevilge dem?

Riksrevisjonen skal kontrollere statens pengebruk. Økokrim skal etterforske alvorlig økonomisk kriminalitet når det finnes grunnlag for det. Ingen av dem bør styres av Arbeiderpartiets politiske interesser som idag.

Regjeringen kan ikke fraskrive seg ansvaret for systemene den selv er satt til å forvalte.

Nå skal vi være takknemlige for at Norge ikke er medlem av EU. I det minste kan ikke Brussel disponere Oljefondet. Likevel opptrer norske politikere ofte som om vår viktigste oppgave er å finansiere stadig nye internasjonale forpliktelser, mens den nasjonale økonomiske tryggheten tas for gitt.

Og nå kommer det virkelig store spørsmålet: Er Oljefondets forvaltning blitt så sårbar at hele styringsmodellen må underlegges en ekstraordinær uavhengig vurdering?

Et børsfall alene beviser ikke uforsvarlig forvaltning. Men ingen regjering, finansminister eller fondsforvalter bør være fritatt for å forklare hvordan landet skal tåle et dramatisk og langvarig fall.

Stoltenberg og Støre kan ikke trylle bort internasjonale børsfall. Men de kan holdes ansvarlige for Norges økonomiske beredskap, for politiske prioriteringer og for hvor godt landet er rustet når krisen kommer.

Det er nettopp derfor deres beroligende uttalelser fremstår så utilstrekkelige.

«Det norske folk har ikke spart opp en av verdens største nasjonalformuer for at politikerne skal kunne behandle den som en politisk risikokapital uten grenser.»

Vi har ikke bygget Oljefondet for å finansiere enhver internasjonal ambisjon som skiftende regjeringer finner politisk riktig.

Vi har bygget det for å sikre Norge.

Og når våre politiske ledere ikke engang kan presentere en overbevisende forklaring på hvordan Norge skal håndtere et varig verdifall på 40 prosent, er det grunn til å stille spørsmål ved deres økonomiske dømmekraft.

Støre og Stoltenberg, dere eier ikke Oljefondet. Dere eier ikke Norges fremtid. Og dere har ingen moralsk rett til å behandle folkets oppsparte verdier som en bunnløs konto for politiske ambisjoner.

Hvis finansmarkedene fortsetter å falle, kan Norge stå overfor et økonomisk oppgjør som vil ramme langt flere enn dem som i dag sitter rundt regjeringens møtebord.

Og da vil ikke historien først og fremst spørre hvor mange milliarder politikerne bevilget til utlandet.

Den vil spørre hvorfor de ikke tok Norges egen økonomiske sikkerhet mer alvorlig.

For det finnes én ting som er enda farligere enn et internasjonalt børskrakk: En politisk ledelse som tror at konsekvensene alltid kan sendes videre til folket.