oss 150 kroner!
Harald Kujat, pensjonert tysk firestjerners general, tidligere generalinspektør for Bundeswehr og tidligere formann for NATOs militærkomité, mener at Ukraina-krigen har blitt forlenget av en rekke falske vestlige fortellinger: at Russlands invasjon var uprovosert, at Moskva ville erobre hele Ukraina, at Ukraina kunne vinne militært, at Russland var uvillig til å forhandle, og at fortsatt vestlig militærhjelp til slutt ville endre styrkeforholdet. Ifølge Kujat har disse antakelsene stått i veien for diplomatiske løsninger, bidratt til Ukrainas ødeleggelse og brakt Europa farlig nær en direkte konfrontasjon med Russland. Artikkelen gjengir argumentene han la frem i en podkast i fjor, med lenke nedenfor.
Sammenbruddet i forholdet mellom NATO og Russland
Forholdet mellom NATO og Russland ble i utgangspunktet betydelig bedre etter den kalde krigen. Moskva søkte tettere samarbeid, og ordninger som NATO–Russland-grunnakten og NATO–Russland-rådet la grunnlaget for jevnlig politisk og militær dialog.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herTo utviklingstrekk skadet forholdet grunnleggende. I 2002 trakk USA seg fra ABM-avtalen om begrensning av missilforsvar, noe som undergravde en vesentlig del av den strategiske atomare stabiliteten. Russland oppfattet avgjørelsen som et amerikansk forsøk på å oppnå strategisk overlegenhet.
Det andre vendepunktet kom på NATO-toppmøtet i Bucuresti i 2008, da Washington presset på for at Ukraina og Georgia skulle bli medlemmer.
Russlands viktigste strategiske mål har konsekvent vært å unngå militær konfrontasjon med USA og NATO. Moskva ønsket derfor en sikkerhetsordning som kunne hindre at konflikter langs grensene eskalerte til direkte konfrontasjon. NATOs utvidelse samlet dette problemet i stadig større grad rundt Ukraina.
Fortellingen om en uprovosert krig
Påstanden om at Russlands invasjon i februar 2022 var uprovosert, overser de foregående åtte årene.
Fjerningen av Ukrainas demokratisk valgte president Viktor Janukovitsj i 2014 ble fulgt av borgerkrig i Øst-Ukraina og alvorlige innskrenkninger i den russisktalende befolkningens borgerrettigheter.
Minsk II-avtalen fra 2015 skulle løse konflikten ved å gi Donbass en særskilt konstitusjonell status som beskyttet russisk språk og kultur i Ukraina.
Ukraina gjennomførte aldri disse konstitusjonelle bestemmelsene. I stedet ble landets væpnede styrker modernisert, utvidet og oppgradert med vestlig hjelp.
Senere uttalelser fra Angela Merkel og François Hollande tydet på at Minsk-prosessen hadde tjent til å vinne tid til ukrainsk opprustning heller enn å løse konflikten. Dette var klart bedrageri.
I desember 2021 foreslo Russland sikkerhetsavtaler med USA og NATO. Forsøkene mislyktes, og situasjonen forverret seg til krig.
Fortellingen om at Russland ville erobre Ukraina
En annen sentral misforståelse er at Russland startet en altomfattende krig for å okkupere hele den ukrainske staten.
Omtrent 170 000 russiske soldater gikk inn i Ukraina og møtte en hær på mer enn 400 000 soldater som hadde fått omfattende vestlig trening og utstyr. Den russiske styrken var ikke stor nok til å erobre og okkupere hele landet.
Det opprinnelige målet var trolig å styrte den ukrainske regjeringen og innsette en russiskvennlig ledelse, muligens under Viktor Medvedtsjuk.
Da dette mislyktes, endret Russlands mål seg. Moskva begynte å kreve kontroll over Donetsk, Luhansk, Zaporizjzja og Kherson innenfor deres tidligere administrative grenser, sammen med en bredere sikkerhetsordning som sikret at Ukraina ikke ble en plattform for NATOs militære styrker.
Hvordan Vesten undergravde fredsforhandlingene i Istanbul
Forhandlingene i Istanbul våren 2022 ga en stor mulighet til å avslutte krigen.
Innen 15. april hadde partene i hovedsak forhandlet frem en avtale om ukrainsk nøytralitet og internasjonale sikkerhetsgarantier. Det gjensto å avklare hvordan garantiene skulle fungere, samt hvor store og hvordan utstyrte de ukrainske væpnede styrkene kunne være.
Disse forskjellene skulle løses direkte mellom president Putin og Zelenskyj.
Avtalen ble torpedert av vestlig innblanding. Boris Johnsons besøk i Kiev 9. april var særlig betydningsfullt: Den britiske statsministeren ga uttrykk for at Ukraina burde fortsette å kjempe heller enn å inngå en avtale.
Det strategiske målet ble senere formulert av den amerikanske forsvarsministeren: Russland skulle svekkes politisk, økonomisk og militært.
Ukraina ble dermed slagmarken i en stedfortrederkrig mellom USA og Russland, der de europeiske regjeringene i stadig større grad overtok ansvaret etter hvert som Washingtons posisjon endret seg.
Løftet om ukrainsk militær seier
Vestlige regjeringer hevdet gjentatte ganger at Ukraina kunne beseire Russland og gjenerobre Krim og områdene i Øst-Ukraina. Dette var en strategisk illusjon fra første stund.
Høytstående militære erkjente begrensningene. Den amerikanske generalen Mark Milley sa at Ukraina hadde oppnådd det landet realistisk sett kunne oppnå militært, og at det burde forhandle. Ukrainas øverstkommanderende Valerij Zalusjnyj pekte på samme måte på et enormt behov for utstyr som vestlige land ikke var i stand til å dekke.
Likevel ble hvert nye våpensystem presentert som en mulig «gamechanger». Den politiske formelen om at Ukraina ikke må tape og Russland ikke må vinne, erstattet militær strategi med ønsketenkning.
Følgene var katastrofale. Muligheter til å stanse drapene og ødeleggelsene ble gang på gang forspilt, blant annet kinesiske og brasilianske fredsinitiativ og forslag fra tyske politikere og sikkerhetseksperter.
Ungarns statsminister Viktor Orbán ble hardt kritisert for å forsøke seg på diplomati. De europeiske regjeringene gjorde derimot ingen seriøse selvstendige forsøk på å forhandle frem en løsning.
Påstanden om at Russland nekter å forhandle
Russlands forhandlingsvilje er også blitt feilaktig fremstilt.
Under samtalene i Istanbul i juni 2025 la Moskva frem et memorandum med forslag til våpenhvile og fredsavtale. Ukraina avviste å forhandle på dette grunnlaget og begrenset samtalene til fangeutvekslinger og bortførte barn.
Russland insisterte senere på at ethvert presidentmøte måtte forberedes grundig gjennom substansielle forhandlinger i forkant. Ukraina krevde enighet om sikkerhetsgarantier før et slikt møte.
Disse uforenlige posisjonene førte til en diplomatisk fastlåsning, men de viste ikke at Russland var uvillig til å forhandle.
Eskaleringsfaren og Europas strategiske fiasko
Ukrainas svekkede militære stilling har økt faren for eskalering. Angrep på Russlands atomvarslingssystemer, strategiske bombefly og andre sensitive mål risikerer å utvide krigen til en direkte konfrontasjon mellom atommakter.
Europeiske forslag om Taurus-missiler, NATO-soldater i Ukraina eller en flyforbudssone kan på samme måte gjøre indirekte deltakelse til direkte militær involvering.
Missilhendelsen i Polen i november 2022 viste hvor farlig dette er. Polens tidligere president Andrzej Duda har senere beskrevet hvordan Zelenskyj presset på for at det ukrainske missilet skulle tilskrives Russland.
Europeiske ledere må innse at en utvidelse av krigen bare kan hindre et isolert ukrainsk nederlag til prisen av en potensielt katastrofal europeisk konflikt.
Europas fortsatte binding til militær seier skyldes også en manglende vilje til å erkjenne egne strategiske feil. I stedet for å støtte amerikanske forhandlingsinitiativ har europeiske regjeringer motarbeidet dem, samtidig som de har svekket sitt eget forsvar og sine egne økonomier.
Fred krever en ny europeisk sikkerhetsorden
Militær seier og politisk seier er grunnleggende forskjellige ting. Også Russland har lidd strategiske tilbakeslag, blant annet ved at Finland og Sverige har blitt med i NATO og at russisk innflytelse i Sør-Kaukasia har svekket seg.
Moskva har derfor grunn til å ville avslutte krigen, selv om landets territorielle mål og spørsmålet om ukrainsk nøytralitet fortsatt er sentrale hindringer.
Den viktigste oppgaven er ikke bare å oppnå våpenhvile, men å etablere en varig europeisk sikkerhetsorden som ivaretar både Russlands og Ukrainas interesser, forhindrer ny konfrontasjon og gjenoppretter strategisk stabilitet mellom atommaktene.
Europa må gi slipp på illusjonen om at Russland kan beseires militært, støtte seriøse forhandlinger og bygge opp igjen forholdet til Washington. Bare en forhandlet løsning kan hindre ytterligere ødeleggelser i Ukraina og gjøre det mulig for Europa å gjenvinne politisk innflytelse i en fremvoksende multipolar verden.
Dette intervjuet ble publisert på Greater Eurasia.
