Lederlønn, grådighet og ulikhet

Lederlønnsdebatten i NRK for tre uker siden (se her) ble en oppvisning i feighet, frasemakeri og fortielser. Først fordi verken topplederne eller styrelederne i de største statlige virksomhetene stilte opp. De forsyner seg med stadig større andeler av samfunnskaka, men klarer ikke å forsvare sin grådighet.

Statkraft har 35 kommunikasjons-rådgivere. Klarte ingen å overbevise sjefen, Birgitte Ringstad Vartdal, at hun var verdt hver eneste krone av de 9 millioner hun årlig får av våre skattepenger?
De andre høytlønna sjefene hadde også sine fraværs- unnskyldninger – Posten, Petoro (statlig forvaltningsselskap), Vy, Statnett … Til og med  NRK-sjefen.
I stedet kom en rødkledd statssekretær, Ragnhild Sjoner Syrstad, utkommandert som representant for Næringsdepartementet, plaprende som ei papegøye, blottet for egne vurderinger, og mest opptatt av å frikjenne Arbeiderpartiet. Det var bedriftsstyrene som bestemte, messet hun.
Men hvem utnevnte disse styrene?

Dernest fordi de sterkeste kritikere av dagens ordning ikke var representert. Senterpartiets Vedum var et hederlig unntak, men hvor var folk fra Rødt eller SV? Og LOs ledelse?
Høyre og FrP ville ikke delta, og det er forståelig. Begge partier forsvarer ulikhet og mest mulig salg av statlig virksomhet. Som betyr at vår fellesformue overtas private interesser, og at det blir fritt fram for enda større direktørlønninger.
Folk veit hvor Høyre står. For FrP med stort innslag av nye arbeiderklasse-stemmer, er det annerledes. Å tone flagg kunne gå ut over populariteten.

Om det er sånn at høy lønn er nødvendig for å få gode ledere, har vi en elendig statsminister i Jonas Gahr Støre. Han tjener 1/4 av Statkraftsjefen, og har et langt større ansvar.
Hva med andre statlige ledere, blant annet de over 80 direktørene i våre regionale helseforetak?
Feilinvesteringer og inkompetanse?
Eller er det bare rett og rimelig at at ledelsen for sjukehusene prioriterer praktbygg framfor penger til behandling? Og uflaks at togene ikke går i rute, og at strømprisene kverker mange  husholdninger?
Hvem husker Statoils «eventyr» i USA? 250 milliarder i tap mellom 2007 og 2020. Med Helge Lund som direktør og en ledelse som nærmest ble geniforklart, ikke minst av Jens Stoltenberg. Den samme Stoltenberg som er hovedarkitekt bak hundrevis av norske milliarder i krigsbevilgninger til en tapt krig i Ukraina. 

Gjennom Schengen-visumfriheten og EØS-avtalen er grensene til Europa åpne for alskens frie flyt.
For toppledere brukes sånt som et pressmiddel for høyest mulig lønn.
De er etterspurte, konkurrerer på et internasjonalt marked og kan lett finne seg en bedre betalt jobb utenlands, får vi høre.
Derfor må de fristes med solide lønnsbetingelser sånn at de ikke flagger ut. 
For arbeidsfolk er det motsatt. Mens sjefene angivelig konkurrerer på toppen, konkurrerer arbeidsfolk på bunnen. 
Usikkerhet. Frykt for billig importert arbeidskraft. Årelang kamp for levelig lønn og opparbeidede rettigheter kan stå for fall.

Er det noe tvil om hvorfor sjefene bejubler EØS-avtalen og ønsker seg snarest mulig inn i Den europeiske union? Og at mange arbeidsfolk tror på ledelsen og frykter ledighet om vi ikke blir medlem, selv om det snarere er omvendt?
Forut for folkeavstemninga i 1994 hevdet ja-siden at et nei til EU ville bety 100.000 færre arbeidsplasser. I stedet ble det etter få måneder 50.000 nye. 

Ville sjefene fått bedre lønn med jobb utenlands?
ngen statistikker gir belegg for noe sånt. Heller ikke at de er spesielt etterspurte utenfor landets grenser.
Rett nok har vi noen politikere: Gro Harlem Brundtland som ble sjef for Verdens Helseorganisasjon. Torbjørn Jagland som ble sjef for Europarådet. Jens Stoltenberg som ble NATO-sjef. 
Hvor mye kostet disse utnevnelsene Norge i bestikkelser? Hvor mange døde av de bombene som Stoltenberg slapp over Libya og som styrket hans kandidatur?
Er det med sånne metoder våre ledere skal eksporteres?

De statlig-eide bedriftene er folkets eiendom. Nærmest en del av landets infrastruktur. Bygd gjennom generasjoners forsakelser og prioriteringer sånn at hele Norge ble mest mulig levelig.
Arbeidsplasser ble skapt i utkantstrøk, landet ble utviklet og modernisert.
I dag er mye av felleseiendommen overtatt av grådige spekulanter og finansakrobater.

Etter Arbeiderpartiets høyredreining for 30-40 år siden, der Gro og Jens spilte en sentral rolle, ble den sosialdemokratiske industri- og fordelingspolitikken historie. Mange statlige bedrifter ble enten solgt helt eller delvis til private, omgjort til aksjeselskaper, oppstykket eller lagt ned. 
Aksjeselskapene fikk bedriftsstyrer, oppnevnt av den til enhver tid politiske ledelse. De ansatte kom i mindretall. Næringslivsfolk – ofte med bakgrunn fra det blåeste blå – fikk flertall. Politikerne frasa seg styringsretten. Å ansette direktør, fastsette lønn, og utvikle bedriften, ble styrets ansvar. 

Dermed gikk det som det måtte: Forskjellen mellom offentlig-eide og private bedrifter ble utvisket. 
Med aksjeselskap-organisering ble det å tjene penger den viktigste oppgaven. 
Statlige jobber ble usikre. Etter hvert ble det ikke lenger prioritert å sikre arbeid til folk i distriktene.
Personlig berikelse syntes viktigere enn samfunnsansvar.
Direktørlønningene steg til nye høyder, med kalkulert gevinst også for styremedlemmene: Staten gikk foran. Nå kunne også styremedlemmene be om høyere lønn i bedrifter der de var ansatt. 

Norge har ikke de små lønnsforskjellene som vi hører om i fest-talene. Statsminister Støre har 17 ganger mer å rutte med enn de på laveste NAV-utbetaling, som er drøye 11 tusen kroner i måneden  (1G, folketrygdens grunnbeløp).
Om vi sammenligner med Statkraftsjefen, blir forskjellen nærmere 70 ganger. Eller med Statkrafts godt betalte strøm-meglere: Hemmelighold av årslønn og bonus på flere titalls millioner. Når den daglige meglerlønnen kan nærme seg hva en minstepensjonist får i løpet av et helt år, blir dette med små lønnsforskjeller en vits. 
Så lenge vi er bundet av EU/EØS sine overordna regler og har politikere og næringslivsfolk som tjener grovt på dagens ulikheter, er det liten grunn til å tro på endringer.

Som fri og uavhengig nasjon og med andre folk ved roret, kunne vi:

• Gitt kronetillegg i stedet for prosenttillegg ved lønnsoppgjørene. Da ville de lavest lønte fått like mange ekstra kroner i lønningsposen som de høyest lønte. Dette ville redusert forskjellene. At selv LO-ledelsen handler mot et sånt mål, er skuffende.
   
• Fratatt bedriftsstyrene i statlige og halvstatlige selskaper retten til å fastsette sjefens lønn/bonus, samt sitt eget honorar. Det samme burde gjelde våre folkevalgte som i dag selv kan bestemme sin lønn.
   
• Plassert alle offentlige stillinger i et transparent og forutsigbart lønns-system der lønna i all hovedsak var basert på klare regler om utdanning, erfaring, ansvar og resultater.
  Et forhøyet folketrygd-grunnbeløp kunne være grunnsats, og regelen kunne være at ingen skulle tjene mer enn statsministerlønna, som i dag er på 2,3 millioner i året.
   

Ville sånt ført til at ledere i offentlige virksomheter sa takk for seg. 
Neppe.
Men i så fall – ville det vært så ille?
Det er en myte å tro at disse sjefene føler et spesielt samfunnsansvar eller at de er spesielt dyktige. De har verken eneansvar for suksess eller fiasko. Kanskje er det de underordnede – her som i private virksomheter – som får det hele til å gå rundt? Og at offentlig eide bedrifter som virkelig tjener penger, som Statkraft, er avhengig av å flå oss andre. Er sånt noe å rope hurra for?
Vi har eksempler på statlige sjefer som har gått ned i lønn, men som allikevel har blitt i jobben. 
Ex-Jugoslavia hadde i mange år arbeiderstyrte bedrifter. Kanskje kunne vi bygge videre på en sånn  modell? Demokratisk ledelsesstruktur og ansvar, og farvel til dagens topplønner? 
 

Hva med de som jobber i private bedrifter?
Skal staten også dirigere deres lønninger?
Idéelt sett ja, men i praksis nærmest umulig å gjennomføre. 
Her kommer i stedet skatt inn som viktig virkemiddel.
På AUF (Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon) sitt nylige landsmøte ble det eksempelvis krevd mindre skatt for vanlige inntekter, trinnvis formueskatt og arveavgift for de som fikk mer enn 10 millioner kroner i arv. For folk med inntekt over 2 millioner kroner, skulle skatten være 60% på det overskytende.
Om vi sammenligner med Roosevelts siste år i Det hvite hus, er kravene ikke avskrekkende. Arveavgiften i USA kunne da være hele 77%. For årslønn på over 200.00 dollars (35 millioner kroner etter dagens pengeverdi) var skatten på 94%.

Ville lignende tiltak her hjemme ført til dårligere ledere og masseflukt til Sveits av de dyktigste?
Skal vi tro på milliardærene Spetalen/Sissener om at Norge kan være ødelagt som investeringsobjekt om 5-10 år? 
Eller har vi egentlig grunn til å fortvile over påstått manglende investeringslyst når vi har et Oljefond på 22.000 milliarder kroner som for en stor del er plassert i spekulative amerikanske verdipapirer?
Hvorfor ikke i stedet bruke noe av disse pengene på investeringer her hjemme? 
Og utflyttingstrusselen: La milliardærene få bli økonomiske flyktninger, men sørg samtidig for at brorparten av den formuen de har tjent her til lands, forblir i Norge. At utflytta nordmenn i dag kan spare milliarder av skattekroner gjennom å bosette seg i skatteparadiser, er et sykdomstegn på en Ap/Høyre/FrP-styrt politikk, muliggjort gjennom vår EU-dirigerte «fri-flyt»-lovgivning.
Men er dette så galt, sier noen. At folk som har skapt arbeidsplasser og verdier og blitt rike, får beholde penga sine selv? 

Vårt samfunn er bygd på felles innsats, og på en uskreven regel om at de som har best råd, bør bidra mest. Dermed skapes mindre ulikhet.
Hvorfor er det da sånn at milliardærene i prosent betaler langt mindre i skatter og avgifter enn en vanlig lønnsmottaker?
Penger gir makt. Til rikere du er, til større muligheter har du for å påvirke samfunnsutviklingen. Gjennom politisk reklame, bestikkelser og smøring.
Putin vingeklippet sine oligarker. Norge heier på våre varianter, gir dem hovedoppslag, og behandler dem som guruer. 

Statkraft-sjefen er ingen oligark, men tjener det mangedobbelte av hva hun trenger for et anstendig liv.
Hva brukes de ekstra pengene til?
Å knytte vennskapsbånd med de som tjener enda mer?
For sammen å bli en konserverende kraft for et evig kapitalistisk og høyrestyrt Norge?
Med stemmer fra forførte velgere som tror på  «virkelighetsbeskrivelsene» i beste mediasendetid?
 

Jan Christensen