Hvorfor Europas barn gjør opprør – systemet kommer ikke til å redde dem

Over hele Europa gjør de unge opprør. Studentprotestene i Frankrike har fått mest oppmerksomhet, ikke minst fordi de utartet til vold, med opptøyer, plyndring og nedbrenning av offentlige bygninger. Men de siste ukene har unge mennesker også gått ut i gatene i en rekke andre land – i noen tilfeller med voldelige sammenstøt – deriblant Italia, Spania, Portugal, Belgia, Hellas, Irland, Tyskland og Østerrike. Samtidig har en studentbevegelse i Serbia, som har tilbrakt to år i gatene, nettopp vunnet et parlamentsvalg og dermed satt en stopper for Aleksandar Vučićs lange styre.

UnHerd, 31. oktober 2026.

Utløsende årsaker kan variere – skolespørsmål i Frankrike og Belgia, boligforhold i Spania og Portugal, levekostnader i Italia, samt korrupsjon og en kombinasjon av alt dette i Serbia – men roten til problemet er den samme. Dette er protestene til en generasjon som føler seg frarøvet fremtiden. Det er en konklusjon det er vanskelig å bestride. Den samfunnskontrakten foreldregenerasjonen kjente til – at man ved å jobbe hardt, i det minste kunne sikre seg en bolig, forsørge en familie og få det bedre enn generasjonene før seg – har brutt sammen. For mange unge europeere uten arv betyr voksenlivet å drive fra den ene usikre jobben til den neste, med en inntekt som knapt dekker husleie og matvarer – for ikke å snakke om å stifte familie. Det vil si, hvis de i det hele tatt får seg jobb. Samtidig har de sett hvordan institusjonene som skulle gi dem en start på livet og dempe livets slag – skoler, universiteter, helsevesen og ungdomstilbud – har forvitret som følge av innsparingstiltak og privatisering.

Det er ingen tvil om at det er de unge som i størst grad har måttet bære byrden av den nyliberale politikken som har blitt ført de siste tiårene. At nyliberalismen har drevet ulikheten til nye høyder, er allment anerkjent; det som derimot vies mindre oppmerksomhet, er at denne ulikheten i økende grad følger skillelinjer mellom generasjonene. Den geopolitiske analytikeren Arnaud Bertrand delte nylig noen ganske oppsiktsvekkende tall for Frankrike på X: Personer over 60 år – omtrent en fjerdedel av befolkningen – sitter på rundt 60 prosent av landets samlede formue. De mottar også nesten to tredjedeler av de offentlige velferdsutgiftene i Frankrike, i form av pensjoner som, i det nåværende systemet, finansieres av de yngre generasjonene. Denne vedvarende overføringen av rikdom fra de yngre til de eldre fremstår som enda mer bemerkelsesverdig når man tar i betraktning at en gjennomsnittlig fransk pensjonist i dag har høyere inntekt enn en gjennomsnittlig arbeidstaker.

Selv om demonstrantene ofte eksplisitt definerer seg selv ut fra et generasjonsperspektiv – et tydelig eksempel er den tyske parolen «Gen Z regelt» (som kan oversettes med noe slikt som «Generasjon Z har kontrollen») – er ikke kravene deres rettet mot de eldre. Dette er utvilsomt en fornuftig tilnærming. Å legge skylden på «pensjonistene» ville være en feil. De var rett og slett heldige som vokste opp i en tid med full sysselsetting, rimelige boliger og anstendige pensjoner, og det er heller ikke noe oppsiktsvekkende ved at samfunn med en aldrende befolkning bruker mer penger på de eldre. Dessuten er en stor del av denne rikdommen samlet på få hender blant etterkrigsgenerasjonen; det er selvsagt ikke slik at alle eldre lever i luksus. Problemet er i bunn og grunn ikke at pensjonene er for høye, men at de unge nektes det foreldregenerasjonen tok som en selvfølge. Generasjonskløften er rett og slett slik en flere tiår lang klassekamp «ovenfra» oppleves av dem som trådte inn i voksenlivet etter at arbeiderklassen allerede hadde tapt kampen – og som arvet et politisk-økonomisk system utformet for å overføre rikdom oppover. I Europa er dette systemet innvevd i selve den institusjonelle arkitekturen – gjennom euroen, Maastricht-traktaten og de finanspolitiske reglene – noe som systematisk favoriserer kapitaleiere fremfor lønnsmottakere, og de etablerte arbeidstakerne fremfor dem som er nye på arbeidsmarkedet.

«Det er ingen tvil om at det i overveldende grad er de unge som har måttet bære den tyngste byrden av den nyliberale politikken som har blitt ført de siste tiårene».

Mekanismene er velkjente. Et tiår med kvantitative lettelser blåste opp verdien av eiendom og finansielle eiendeler som eies av den eldre generasjonen, mens lønningene sto stille. Dette stengte de unge ute fra boligmarkedet. Arbeidsmarkedsreformer – fra Italias «Treu-pakke» og «Jobs Act», via Tysklands «Hartz-lover» til Frankrikes «El Khomri-lov» – sikret tryggheten for dem som allerede var inne i varmen, mens nykommere ble henvist til en «svingdør» av midlertidige og stadig mer usikre kontrakter, alt i «fleksibilitetens» navn. Etter 2010 rammet innstrammingspolitikken uforholdsmessig hardt innen utdanning, tilbud for unge og offentlige investeringer. Eksisterende pensjoner ble i stor grad skjermet, mens fremtidige pensjoner ble kuttet i det stille. Resultatet er at de offentlige utgiftene til eldre har økt over hele Europa, samtidig som de offentlige investeringene er blitt kraftig redusert. Så kom pandemien, som kostet «generasjon Z» år med skolegang, arbeid og sosialt liv. Deretter fulgte en kraftig inflasjon, forverret av et energisjokk som Europas ledere i stor grad påførte seg selv.

Som om ikke det var nok, blir de unge nå bedt om å godta ytterligere kutt og dårligere levekår for å gi rom for opprustning og en krig uten sluttdato – en krig det tilsynelatende alltid finnes penger til. For bare noen uker siden, mens fransk politi brukte tåregass mot tenåringer, ga EU-lederne Europakommisjonen i oppdrag å skaffe ytterligere 70 milliarder euro til Ukraina innen 2027 – på toppen av de 45 milliardene som allerede er øremerket. De finanspolitiske reglene, som aldri ble myket opp for skoler eller sykehus, tøyes nå for forsvarsformål – gjennom nasjonale unntaksbestemmelser og felles låneopptak til våpeninnkjøp. Og de unge har lagt merke til dette. De får høre at det ikke finnes penger til klasserommene deres, samtidig som det dukker opp nye milliarder til en krig uten noen synlig slutt – en krig de attpåtil kan bli bedt om å kjempe i, nå som verneplikt igjen står på den europeiske dagsordenen. I mange land begynner unge mennesker å trekke en direkte kobling mellom dyrtiden og den omfattende opprustningen.

Det virkelige spørsmålet er da ikke hvorfor de unge gjør opprør, men hvorfor det tok dem så lang tid? De økonomiske røttene til disse protestene er ubestridelige. Men er de hele historien? De fleste konservative kommentatorer har i stedet satt søkelys på tilstedeværelsen av andregenerasjons ungdommer med arabisk og afrikansk bakgrunn, og på deres ledende rolle i volden og plyndringa, fremfor alt i Frankrike, men også i Italia. For store deler av høyresiden bekrefter opptøyene ganske enkelt det de har sagt i årevis: At masseinnvandring har vært en uforløst katastrofe, som fyller europeiske byer med en stort sett muslimsk underklasse som ikke har noen interesse i å integrere seg, og som, i den mest grovkornede versjonen av denne fortellingen, er ment å ødelegge selve stoffet i den vestlige sivilisasjonen, i noen tilfeller med hjelp fra «ytterste venstre». Kravene fra de overveldende fredelige protestene blir i mellomtiden stort sett ikke hørt.

Det er en ironi her. Den populistiske delen av høyresiden blir aldri lei av å klage over at et «globalistisk etablissement» har utarmet og avindustrialisert Europa. Men når unge mennesker går ut i gatene, noen ganger voldelig, mot nettopp dette etablissementet og konsekvensene av dets politikk, kan ikke populist-høyre få seg selv til å tro at de kan ha ekte grunner for sine klager. I stedet antar den instinktivt at noen må trekke i trådene: Islamister, Antifa, Mélenchon.

Det er selvsagt riktig å skille mellom de fredelige protestene som krever økonomiske reformer, og opptøyene og plyndringen som fulgte i kjølvannet av dem. Men er dette egentlig to helt separate historier? Det er hevet over tvil at mye av plyndringen – både i Frankrike og Italia – i stor grad ble utført av andregenerasjons innvandrere fra forstedene («banlieues») og de marginaliserte ytterkantene av italienske byer, uten at det lå noen tydelig ideologi bak. Det er heller ingen grunn til å benekte kostnadene ved masseinnvandring, enten det gjelder offentlig sikkerhet eller presset på offentlige tjenester. Mange av dem som deltok i volden, handlet åpenbart ut fra opportunisme. Fremveksten av segregerte miljøer med ulik sosial og religiøs bakgrunn – der folk ofte lever under forhold preget av ekstrem utenforskap – utgjør utvilsomt en sosial tidsinnstilt bombe. Den har allerede påført samholdet i samfunnet alvorlig skade. De på venstresiden som nekter å se denne virkeligheten, er like sneversynte som de på høyresiden, som låser seg fast ved dette på bekostning av alt annet.

Man kan gå enda lenger og hevde at masseinnvandringen i seg selv har vært en del av den nyliberale ingeniørkunsten brukt på samfunnet de siste tiårene, ikke minst ved å skape en reserve av billig arbeidskraft. Man kan også hevde at opprørere som skaper kaos under fredelige demonstrasjoner, skader demonstrantenes egen sak; de overdøver kravene som stilles, og gir sikkerhetsstyrkene et påskudd til å slå hardt ned på dem. Det har til og med blitt hevdet at fransk politi bevisst lot ødeleggelsene skje, for slik å kunne rettferdiggjøre omfattende undertrykkelse.

Dette er alle gyldige argumenter. Men de reiser et åpenbart spørsmål: Hvorfor retter ikke demonstrantene, som raser mot den bestående orden, sin vrede mot disse innvandrerne – i stedet for ofte å marsjere side om side med dem? Er de rett og slett forblindet av en naiv venstreideologi? Eller ligger det noe dypere til grunn? Det er mer sannsynlig at de først og fremst opplever kampen sin gjennom et generasjonsperspektiv – et perspektiv som går på tvers av etniske skillelinjer, og til en viss grad også på tvers av klasseskiller. Dette virker langt mer overbevisende enn teorien om «islamsk-gauchisme» (allianse mellom islam og venstresiden), som hevder at denne alliansen på tvers av etniske skillelinjer slett ikke er spontan solidaritet, men noe som er orkestrert av venstrepartier, som for eksempel Jean-Luc Mélenchons «La France Insoumise» (LFI). Dette kan til en viss grad stemme for Frankrikes del, men det gjelder ikke i Italia – der det ikke finnes noen italiensk variant av LFI, heller ingen tilsvarende allianse mellom venstresiden og muslimske velgere – og likevel dukket de samme sammensatte folkemengdene opp i gatene, akkurat som andre steder.

Likevel er det misvisende – og altfor beroligende – å redusere volden utelukkende til et spørsmål om «andre-generasjon». Unge mennesker med europeisk bakgrunn har også deltatt. Blant dem som nylig deltok i opptøyer i Milano, fantes det både ungdommer med italienskfødte foreldre og ungdommer fra innvandrerfamilier. Vi må derfor spørre i hvilken grad denne volden også er en reaksjon på et system som ikke tilbyr noen vei for politisk endring. Dette er ikke ment som en rettferdiggjøring. Vold fører i seg selv ikke til frigjøring. Men vi kommer ikke utenom et ubehagelig faktum: Et stadig mer autoritært system – som aktivt motarbeider enhver demokratisk systemendring, som mangler sosiale mellomledd mellom makten og massene, og hvor det ikke finnes krefter som kan gi opprøret en retning og et politisk innhold, eller forankre det i en visjon om sosial frigjøring – vil uunngåelig skape vold. Dessuten er det den nådeløse generasjons-aritmetikken: De unge utgjør et mindretall i ethvert europeisk samfunn. De kan ikke vinne valg basert på en plattform knyttet til generasjonstilhørighet.

«Når individualisme, meningsløshet, angst og fortvilelse blir normen, bør vi ikke bli overrasket om resultatet blir kollektiv depresjon – eller raseri».

Men volden – og særlig den hensynsløse plyndringen – uttrykker også en dypere ulykke, en som stikker dypere enn det rent økonomiske. Den gjenspeiler det nihilistiske tomrommet vestlige samfunn har sunket ned i: Når individualisme, meningsløshet, angst og fortvilelse blir normalen, bør vi ikke bli overrasket om resultatet blir kollektiv depresjon – eller raseri. I en tid preget av moralsk forfall på alle nivåer i vestlige samfunn – særlig blant de politiske og økonomiske elitene, som systematisk viser liten respekt for både menneskeliv og andres eiendom – er det ikke da en smule virkelighetsfjernt å forvente at de yngste og mest utsatte skal følge en høyere moralsk standard enn sine egne ledere?

Da den tyske sosialpsykologen Götz Eisenberg skrev om opptøyene i England i 2011, beskrev han de unge som en «overskuddsgenerasjon» – en gruppe samfunnet ikke lenger har bruk for, hvis arbeidskraft anses som overflødig. De er fratatt muligheten til å skape seg et selvstendig liv gjennom egen innsats, men blir samtidig stadig blendet av løftet om selvrealisering gjennom forbruk – en mulighet som i økende grad er utenfor deres rekkevidde. Femten år senere er diagnosen hans mer relevant enn noen gang; Storbritannia forblir en sosial kruttønne som når som helst kan eksplodere på nytt. Vold er ingen løsning på sosiale problemer, men den oppstår heller ikke i et vakuum. Der politisk og økonomisk makt har blitt anonym, rettes raseriet mot de nærmeste symbolene – for eksempel en Louis Vuitton-butikk. Et butikkvindu kan knuses; det kan derimot ikke finansmarkeder eller innstrammingspolitikk.

Når det er sagt, må vi ikke begå den feilen å tro at demonstrantene representerer en hel generasjon. Den samme generasjonen som fyller gatene, stemmer i økende grad også på innvandringskritiske høyrepartier. Ved valget i Frankrike i 2024 støttet en tredjedel av velgerne under 25 år partiet Rassemblement National – Nasjonal Samling, og i Tyskland stemte i fjor over en fjerdedel av de unge mennene på AfD – Alternativ for Tyskland. Raseriet mot etablissementet er det samme, men det kanaliseres i en motsatt politisk retning. Spørsmålet er om europeiske politikere – enten de sitter med makten eller utfordrer den som «populister» – faktisk har noen reelle svar.

Å imøtekomme demonstrantenes klagemål ville kreve endringer av systemet: Økte offentlige investeringer i utdanning og boliger, høyere lønninger, tryggere arbeidsplasser, økonomisk omfordeling (rettet mot dem som faktisk hamstrer rikdom, ikke mot pensjonister generelt) og en rasjonell energipolitikk – noe som i seg selv ville kreve et radikalt skifte i det geopolitiske paradigmet. Det er imidlertid vanskelig å se for seg hvordan noe av dette skal kunne oppnås innenfor den nåværende EU- og NATO-strukturen, en ramme ingen av de store partiene ser ut til å være villige til å utfordre. Samtidig er forestillingen om at problemet med fremmedgjorte andre-generasjons ungdommer kan løses gjennom enda hardere undertrykkelse – eller kanskje til og med «re-migrasjon» – ikke stort mer enn en fantasi.

Spørsmålet blir da om Europas ungdom kan gjenskape det som skjedde i Serbia. Dette er et land som står overfor mye av den samme demografiske – altså befolkningsmessige situasjonen – en aldrende og krympende befolkning – men der studentbevegelsen likevel klarte å bygge en plattform som fikk støtte på tvers av generasjoner. Dette gjorde de blant annet ved å styre unna tradisjonell ideologi og samle seg om et enkelt, partipolitisk uavhengig budskap om endring. Det er et paradoks at dette i dag fremstår som vanskeligere å oppnå i det «liberaldemokratiske» Vesten, enn i et land som rutinemessig beskrives som autoritært.

Denner artikkelen er hentet fra UnHerd:

Why Europe’s kids are revolting – UnHerd

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.