oss 150 kroner!
Det gode hatet?
“Russofobi, eller russerfiendtlighet, er en negativ holdning til eller frykt for Russland, russere eller russisk kultur. Det er et uttrykk for fremmedfrykt mot russere og er det motsatte av russofili” – Wikipedia.
«De er ikke mennesker: de er dyr fra de asiatiske steppene, og kampen jeg leder mot dem er kampen for europeiske folks verdighet» – Adolf Hitler om russere, men mange nordmenn uttaler seg på lignende måter om russere i dag, også før Russlands invasjon av Ukraina i 2022.
Mange hevder likevel at russofobi er et oppdiktet fenomen, noe russere har funnet på som del av sin propaganda mot ‘oss’. Men hvorfor sang da Bob Dylan dette i 1963:
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss her“I’ve learned to hate the Russians
All through my whole life
If another war comes
It’s them we must fight
To hate them and fear them
To run and to hide
And accept it all bravely
With God on my side”.
Ordrett Google-oversettelse:
“Jeg har lært å hate russerne
Gjennom hele livet mitt
Hvis det kommer en ny krig
Det er dem vi må kjempe
Å hate dem og frykte dem
Å løpe og å gjemme seg
Og godta alt modig
Med Gud på min side”.
Er det noen som våger å si at Norge ikke er under innflytelse fra USA og NATO og at norske kvinner og menn ikke har vært gjennom noe som ligner på det Bob Dylan beskrev i 1963? Jeg overlater ordet til Finn Gustavsen:
“Fra 1947 – men særlig fra 1949 – og til begynnelsen av 60-tallet ble det hamret inn i norsk opinion, gjennom en ensidig, for ikke å si ensrettet presse, gjennom kringkasting, skole og i de politiske organisasjonene, at freden og tryggheten i Norge var truet. Trusselen fikk også en klar adresse: Den kom fra den aggressive grannen vår, Sovjetunionen. Faren fra øst var A til Å i alfabetet til den massive NATO-propagandaen, den dannet grunnlag for at NATO ble dannet og at Norge ble medlem, og den dannet grunnlaget for en militær opprustning uten sidestykke i verden og uten sidestykke i norsk historie”.1
Resultatet av å bli ‘oppdratt’ på måten Bob Dylan og Finn Gustavsen beskrev er at vi tror at det er fortjent hver gang Russland får kritikk, mens god omtale er ufortjent, eventuelt falske nyheter eller russisk propaganda.
Norske politikere, journalister og redaktører har naturligvis ikke vært unntatt fra den beskrevne type oppdragelse eller indoktrinering, da de går på de samme skolene og, grovt sett, bruker de samme mediene som resten av befolkningen. Journalistene og redaktørene er snarere mer indoktrinerte enn gjennomsnittsbefolkningen, noe som blant annet skyldes at mange av dem har gått på Forsvarets Høyskole, der Russland ble utpekt som fiende i 1949.
Kritikk av Russland er ikke det samme som russofobi. Men det at vi har så lett for å tro dårlig om Russland, skyldes russofobi, som er en fordom2 storsamfunnet ‘oppdrar’ oss til. Og fordommer fører til forhåndsdømming. I Norge er journalister, redaktører og politikere så fordomsfulle at de i september 2022 anklaget Russland for sabotasjen av gassrørledningene Nord Stream 1 og 2, til tross for at USA flere ganger hadde truet med å stanse Nord Stream 2. “We’ll find a way”, sa USAs president Joe Biden noen måneder før ødeleggelsen av Nord Stream.
«Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, det er likegyldighet». Elie Wiesel satt i konsentrasjonsleirene Auschwitz og Buchenwald under andre verdenskrig. Da han sa dette siktet han til at omverdenen, til å begynne med, ikke ville ta rapporter om jødeutryddelser på alvor og at denne likegyldigheten var en del av antisemittismen eller jødehatet.
Hvis likegyldigheten overfor rapporter om jødeutryddelser under andre verdenskrig var tegn på jødehat kan man saktens også si at Vestens likegyldighet overfor Russlands klagemål er tegn på russofobi.
Russlands ankepunkter mot Vesten kan naturligvis ikke likestilles med jødeutryddelsene. Men likegyldigheten er den samme. For Vesten har siden 1990-tallet ignorert Russlands advarsler når det gjelder NATO-utvidelsene, innblanding i Russlands indre anliggender og innblanding i land som Syria, Ukraina og Hviterussland.
Mangelen på anerkjennelse av russofobi som problem, går også fram av Varför vi älskar att hata Ryssland: russofobi från Karl den Store till Barack Obama (2017). Der forteller den sveitsiske journalisten og forfatteren Guy Mettan at han kjenner til vestlige forskere som ble nødt til å avslutte sine studier av emnet grunnet manglende finansiering. «Jeg er helt klar over at jeg berører et tabu når jeg tar opp et emne som sjelden har blitt studert ved europeiske universiteter» (Mettan i forordet), mens det finnes minnesmerker for Holocaust og sentere for Holocaust-forskning over hele Vesten.
Russofobi har aldri tidligere vært tema for en norsk bok (Glenn Diesens bok ble utgitt på engelsk og dessuten på et britisk-amerikansk forlag). Det at ingen av de som finnes er oversatt til norsk følger samme mønster. Mangelen på litteratur og finansiering er dermed et tegn på manglende vilje til å anerkjenne problemet, som er et symptom på russofobi.
Antirasistisk Senter, som etter manges mening nærmest leter med lykt og lupe etter tegn på rasisme, har heller ikke vist interesse for temaet russofobi når jeg har tatt det opp med dem. Men så finansieres da også AS av den samme norske staten som utpekte Russland som fiende i 1949.
I et land som Norge, med tverrpolitisk enighet om å bekjempe fremmedfrykt/rasisme, foregår altså samtidig en politikk og en mediedekning som fører til nettopp fremmedfrykt overfor Russland og russere. Og det skjer uten at (statens) Antirasistisk Senter kritiserer det. Slik kan for eksempel Dagbladet helt uten konsekvenser plassere Olena Bilozerska, en kvinnelig ukrainsk høyreekstremist på sin forside: «Ukrainas skarpskytter Olena Bilozerska (42) har drept over ti russiske soldater. Hun er klar for å gjøre det igjen. Om jeg kan, skyter jeg Putin», lød det i Dagbladets helteportrett 2. februar 2022. Vel tre uker før Russlands invasjon av Ukraina foregikk også slikt. Bilozerska hadde tilknytning til fascistiske Azov-bataljonen og Høyre Sektor. Men det syntes ikke Dagbladet at det var viktig å fortelle om.
Facebook har bestemmelser mot oppfordringer til vold, men gjorde i mars 2022 et unntak for oppfordringer til vold mot «invaderende russere» og til drap på Putin og den hviterussiske presidenten Alexander Lukasjenko (Facebook har naturligvis aldri gjort slike unntak for statsledere eller invaderende soldater fra NATO-land). Dette kan Facebook gjøre uten protester fra vestlige regjeringer, mediene deres og ‘antirasistiske’ organisasjoner som Den norske Helsingforskommiteen og Antirasistisk senter. Resultatet er at «hatsk stemning mot russere brer seg i Europa» (NTB/ABC nyheter 12. mars 2022).
Rasisme var temmelig stuereint før andre verdenskrig. Men i og med at det knapt fantes andre fremmede ‘raser’ i Europa da, var det først og fremst jøder det gikk utover.
Likheten mellom antisemittisme og russofobi er det mange som har påpekt. George Chabert, som er professor ved institutt for moderne samfunnshistorie, sa det sånn:
“Russofobien omgjør karakteristikker som barbarisme og despotisme til iboende russiske egenskaper, som deretter begrunner stigmatisering av Russland. Som antisemittismen kan russofobien til tider gå i dvale som om den ikke eksisterte, bare for å blusse opp med ny intensitet, vekket av den første og beste hendelse, enten den er av lokal eller geopolitisk art. Som antisemittismen har russofobi et religiøst fundament som ikke kan begrenses til en bestemt epoke. Dette forklarer hvorfor russofobi er et vestlig fenomen, nærmere sagt et nord-katolsk og protestantisk fenomen”.
Russofobi har også noe annet til felles med antisemittisme, nemlig at den delvis bygger på et forfalsket skrift. Sions vises protokoller er et kjent antisemittisk skrift, og betydningen det har hatt for jødehat er velkjent. Men hvor mange kjenner til at russofobien også, delvis, bygger på et forfalsket skrift som ble påstått å være testamentet til Peter den Store, russisk tsar fra 1682 til 1725?
Glenn Diesens Russophobia: Propaganda in International Politics (2022) forteller om dette på sidene 50 og 51. Det falske testamentet skildrer en russisk konspirasjon for å herske over Europa, et plott som er forbløffende likt det i Sions vises protokoller, som riktignok dreier seg om en påstått jødisk konspirasjon mot hele verden. Historien om ‘testamentet’ begynner med at en polsk general, Micheal Sokolnicki, i 1797 presenterte det for det franske utenriksdepartementet for å overbevise Frankrike om at Europa må stå sammen mot Russland. Det falske testamentet ble så i 1812 innlemmet som en viktig del av en propagandabok av Charles Louis Lesur, som ble bestilt av Napoleon før felttoget mot Russland samme år. Boka ble redigert og utgitt gang på gang både på fransk og engelsk og ‘testamentet’ skal ha vært sentralt i den europeiske diskursen om Russland på 1800-tallet, også etter at det ble avslørt som falskneri i 1879. Harry Truman skal ha referert til det i samtale med George Kennan i 1945 og Winston Churchill skal ha vært inspirert av det da han holdt sin berømte tale om ‘Jernteppet’ i 1946. ‘Testamentet’ har fortsatt å påvirke journalister, politikere og andre nær sagt til denne dag, ifølge Guy Mettan.
Russofobiens røtter går tilbake til da kristenheten delte seg i en vestlig romersk-katolsk kirke og en østlig ortodoks kirke for vel 1000 år siden, ifølge Guy Mettan. Den bygger dessuten på forestillinger om Vestens sivilisatoriske overlegenhet, mens Vesten har knyttet Russland til barbari og til Asia (som liksom skal være to sider av samme sak).
Mettan om den polske russofobien: «Polen, som i århundrer ekspanderte østover, har utviklet en svært intens russofobi”, først av religiøse grunner deretter av politiske grunner, som at Russland hindret Polen i å komme tilbake som stormakt.
Den britiske russofobien oppsto «umiddelbart etter Napoleons nederlag i 1815» (s 162) grunnet erfaringer fra et tidligere mislykket forsøk på å få til et felttog mot Russland:
“Før man påbegynte noe nytt utenrikspolitisk eventyr gjaldt det derfor å forberede opinionen, gjennom mediekampanjer, propaganda om mobilisering av myk makt (…) konsekvensen av dette ble at den allmenne opinionen i Storbritannia på mindre enn et kvart århundre gjennomgikk en grunnleggende forandring. Fra å ha vært en priviligert forbundsfelle, ble Russland, som hadde gått inn i Napoleonskrigen fordi de ikke ville delta i den antibritiske kontinentalblokaden, som ble utløst av den franske keiseren, hadde Russland blitt landets fiende nummer en. Fra å ha vært det liberale Storbritannias store allierte hadde den russiske tsaren blitt forvandlet til en rasende ekspansjonistisk og barbarisk despot. Fra det tidspunktet skulle den britiske russofobien, nå så grundig implantert i opinionen, fort kunne føre til åpen krig. Det behøvdes bare en gnist til for å utløse det” (Mettan, side 167 og 175).
Det såkalte Orientspørsmålet, en konflikt mellom Russland og Storbritannias om innflytelse i Det ottomanske riket fra 1840-tallet, ble gnisten som utløste Krimkrigen i 1853, der Storbritannia var alliert med Frankrike, Det ottomanske riket og kongeriket Sardinia mot Russland.
Den tyske russofobien kjenner vi godt til, da den lå til grunn for andre verdenskrig. Men den skal ha begynt med Tysklands samling etter den tysk-franske krig i 1870-71, da Tyskland ble en stormakt i Europa.
USAs russofobi er først og fremst knyttet til den kalde krigen (som den norske russofobien) og avslutningen på andre verdenskrig, som førte til at USA ble verdens supermakt med Russland eller Sovjetunionen som sterkeste rival.
«Russere i Estland tvinges til å bytte språk» – Aftenposten 15. oktober 2022. 18. oktober erklærte Estlands nasjonalforsamling Russland som «terrorstat» og 21. oktober sa Urmas Reinsalu, Estlands utenriksminister, at «Putin kan dra til helvete» (ABC-nyheter). En Facebook-venn, Ystein Dygri, skrev at han som hjelpearbeider i Estland i 2000 og 2001 hadde fått beskjed om ikke å hjelpe russere, en stor minoritet i Estland.
I Norge kan en norsk tidligere soldat kan stå fram å skryte av at han har vært med på å drepe flere tusen russere med leveranser av droner til Ukrainas hær. Og det var allerede i 2022.
“En gruppe norske ekssoldater sender droner til Ukraina. De brukes både til rekognosering og direkte angrep på russiske soldater.
– Det er neppe tvil om at granater som er sluppet fra droner vi har gitt dem har drept russiske soldater, sier ‘Peder’ til NRK. Ifølge ham har et par tusen russiske soldater mistet livet eller blitt skadet på grunn av de norske dronene. Et tall det er helt umulig for NRK å verifisere. – Dette er kjempebra, sier den norske veteranen, med 12 års tjenestetid i det norske forsvaret bak seg. Forsvarsminister Bjørn Arild Gram ønsker ikke å kommentere saken” (NRK 25. oktober 2022).
Russofobi kan gå over i rasisme, eller i alle fall noe som ligner. Det gjelder utbredte forestillinger om at russere er voldelige, barbarer. Og det gjelder mer spesifikke utsagn som springer ut fra slike fordommer. Som da en bekjent av meg sa noe sånt som at «en russer er en russer enten du koker eller steker ham». Som da en på Facebook påsto at russere ikke har humor og heller ikke dusjer og bruker såpe og deodorant. Som da Trine Schei Grande, leder for Venstre, gledet seg over at en mobb på rundt 100 mann pepret fire russiske politimenn med snøballer (på Twitter (X) 24. januar 2021).
Sist, men ikke minst sa en norsk ‘diplomat’ i juli 2022 at hun hater russere. Det sa hun til ansatte i resepsjonen på et hotell i Russland, og det ble fyldig dekket av bl.a. NRK.
Hvor utbredt er slik oppførsel? Øystein Bogen, som er alt annet enn prorussisk, sa i sin bok om Putin at han hadde merket seg arrogant og nedlatende holdning overfor russere blant offisielle representanter fra Norge i Russland tidlig på 1990-tallet.
Hva om vi bytter ut ordet russer med jøde? Er det like greit å si at at en jøde er en jøde enten du koker eller steker ham, eller at jøder mangler humor og er uhygieniske? Det Trine Schei Grande sa var nok ment som en morsomhet. Men hun hadde neppe ment at det var morsomt hvis hundre menn hadde ‘pepret’ fire norske politimenn med snøballer. Da hadde hun snarere blitt skremt og ropt på mer politi, køller, hunder og vannkanoner.
Det er et paradoks at mange av de mest antirussiske menneskene i Norge sier at de elsker Russland, det russiske folk, russisk litteratur osv. Men når de uttaler seg til media har de knapt et godt ord å si om landet og den lederen, Vladimir Putin, som har fått Russland på fote igjen og som derfor er populær blant nettopp russerne. Hvis de har noe godt å si om russere, så er det russere som opponerer mot myndighetene. Jeg nevner her Ivar Dale fra Den norske Helsingforskomiteen og TV 2s Øystein Bogen som eksempler.
Vanlige russere er naturligvis glade for at landet har reist seg etter det katastrofale 1990-tallet. Men ikke Bogen, Dale og mange andre som hevder at de elsker Russland. De klarer ikke å ta del i denne gleden. Heller ikke når russere gjør det bra i idrett gleder de seg. Snarere vil de at Russland blir utestengt fra internasjonal idrett. Og det at Russlands innflytelse i verden har blitt større misliker de mest av alt. Jeg mener ikke at de bør være glade for det. Men hvis de hadde vært glade i Russland og russere hadde de vært glade for det.
……………………………………………………………………..
«67 prosent av den norske befolkningen mener Putin og Russland er en trussel for verdensfreden, en økning på 10 prosent fra desember i fjor. I fjor sommer var tallet 45 prosent, så nordmenn har i løpet av bare ett år blitt stadig mer skeptiske til Vladimir Putin».
Slik lød det i Dagbladet 30. juli 2019, nærmest triumferende, etter en periode med ekstra mye negativ omtale av Putin og Russland i Dagbladet og andre norske medier. Dagbladet må ha blitt skuffet da de to år seinere måtte konstatere at tallet var redusert fra 67 til 38 prosent.
Hva om Dagbladet hadde laget en undersøkelse i alle verdens land, eller i alle fall et representativt utvalg av verdens land, og med en mer åpen spørsmålsstilling? Jeg kjenner ikke til at det finnes slike undersøkelser som omfatter alle verdens land. Men det finnes undersøkelser som omfatter ganske mange land, som denne, referert av Nettavisen 1. januar 2014:
“USA utgjør den største trusselen mot verdensfreden, mener de spurte i en meningsmåling foretatt i 65 land verden over. 24 prosent mener at USA utgjør størst trusselen mot verdensfreden, mens 8 prosent ser på Pakistan som den største trusselen og 6 prosent frykter Kina mest, viser målingen utført av WIN/Gallup International. 5 prosent av de spurte mener at henholdsvis Afghanistan, Iran, Israel og Nord-Korea utgjør den største trusselen mot verdensfreden”.
Det sies ikke noe om hvilke 65 land dette er. Men i BBCs omtale av samme undersøkelse går det fram at alle verdensdeler er representert og at kun 2 % av de spurte så på Russland som den største trusselen mot verdensfreden.
Det at noen misliker Russland er heller ikke det samme som at de elsker USA, NATO og EU. Det kan tvert imot tenkes at de ‘hater’ USA, NATO og EU enda mer.
Hvordan er synet på Russland i ulike deler av verden? I Norge/Vesten synes det å være utbredt å tro at ‘vårt’ syn på verden, og Russland, er det som råder i hele verden. Men sånn er det ikke.
«Negative synspunkter på Russland er hovedsakelig begrenset til vestlige liberale demokratier, viser meningsmåling. En årlig global undersøkelse av holdninger til demokrati viser at mange land opprettholder positive synspunkter på Russland (…) Positive synspunkter på Russland har blitt beholdt i Kina, Indonesia, Egypt, Vietnam, Algerie, Marokko, Malaysia, Pakistan og Saudi-Arabia» – The Guardian 30. mai 2022.
Russofobi er altså et vestlig fenomen. Derav tittelen på denne artikkelen. Det har i et par hundre år vært nødvendig å dyrke frykt for Russland for å få oppslutning om den fiendtlige politikken overfor Russland, som oppsto da Russland ble en utfordrer for europeiske kolonimakter på 1700-tallet. Og norske politikere valgte å alliere seg med de russofobe landene, etter 800 år med gode forbindelser til Russland. Jfr min artikkelserie Norge – Russland, historiske forbindelser.
Min spådom er at det vil ta slutt etter hvert som krigen om Ukraina tar slutt. For Russlands invasjon av Ukraina får varige følger for verdensordenen (USAs angrep på Iran i år ser ut til å virke i samme retning). Måten verdens land forholder seg til krigen i/om Ukraina er et symptom på det. Ca 85 % av verdens befolkning bor i land som forholder seg nøytralt til krigen eller som støtter Russland. Dette følger altså grovt sett samme mønster som målingene ovenfor viser. Nå kan det til og med tenkes at USA har blitt nøytral til krigen. I så fall øker andelen til 90 % mens Norge er del av de resterende 10 % i verden.
Men: er også Norge (og Finland) i ferd med en starte ny kurs? Statsministrene Støre og Stubbs samtale med Putin 27. oktober kan være et tegn på det. I alle fall er samtalen noe som ytterligere svekker samholdet blant NATO/EU-landene, ser vi av mediedekningen mens dette skrives.
1. Fra boka Ja eller nei til NATO (1968), en artikkelsamling med bidrag fra blant annet Gustavsen og med Herbjørn Sørebø som redaktør).
2. «En fordom er en mening eller oppfatning som ikke er formet med nøktern kunnskap om det saken gjelder. Fordommen grunner seg ofte i fastlåste overbevisninger og innprentinger» – Store Norske Leksikon.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Lars Birkelund.
