Glenn Diesen: Takhøyden i Norge er blitt umulig

Den svært offentlige «henrettelsen» av mitt professorat og mitt omdømme fortsetter i Norge. Dagens medieoppslag om meg fremsetter tre påstander som er villedende og/eller usanne.

1) Artikkelen avfeier min påstand om at forskningen min blir kriminalisert; journalistene gjengir kun avvisende kommentarer fra universitetet – uten at det tilsynelatende kreves noen form for argumentasjon.

Det er ikke lenger mulig for en akademiker å analysere politikken til rivaliserende makter ved å vurdere deres sikkerhetsbekymringer, ettersom dette vil bli stemplet av myndighetene, statlig støttede organisasjoner (NGO-er) og mediene som en «legitimering» av fienden og støtte til deres narrativer. Den sittende forsvarsministeren pekte ut meg med anklager om å spre propaganda, og kritiserte to podkastverter for i det hele tatt å snakke med meg (all den tid jeg allerede er blitt «kansellert» av norske medier).

Hvordan begrunnet forsvarsministeren denne anklagen? Jeg hadde hevdet at NATOs utvidelse utløste krigen i Ukraina – noe forsvarsministeren avfeide som farlig «russisk propaganda», uten å føre noe bevis for sin stygge anklage. Jeg kan vise til en mengde bevis, samt uttalelser fra amerikanske og europeiske politiske ledere, ambassadører, etterretningssjefer og andre, for å underbygge mitt syn. Men målet er ikke å gå inn i en debatt; målet er å sverte, sensurere og «kansellere». Ved å gå til angrep på en enkeltstående akademiker for å utfordre offisielle sannheter, har myndighetene i praksis tatt monopol på sannheten. Akademikere må tåle at argumentene deres granskes og kritiseres, men her er det snakk om grove personangrep fra myndighetenes side, uten at jeg engang får mulighet til å forsvare meg. Hvordan kan dette beskrives som noe annet enn en kriminalisering av en akademikers forskning?

Jeg kan ikke engang delta på arrangementer i Norge uten at de blir avlyst. Det siste arrangementet jeg takket ja til å snakke på, innebar at jeg skulle dele scene med den tidligere CIA-offiseren John Kiriakou. En avis sørget for at arrangementet, som skulle holdes i en kirke, ble avlyst. Da det alternative lokalet ikke fulgte opp med en avlysning, skrev journalisten rett og slett i avisen at arrangementet var avlyst – slik at folk ikke skulle møte opp. Er dette normalt? Jeg må bruke av feriedagene mine for å delta på konferanser, ettersom ethvert arrangement jeg deltar på kan fremstilles som «kontroversielt» – noe som får NGO-er og journalister til å gå løs på universitetets omdømme. Er dette normalt? Hver eneste avisartikkel om meg omtaler meg bare som «kontroversiell» eller «prorussisk», uten noen gang å forklare hva disse merkelappene innebærer, eller å gjengi argumentene mine.

Jeg har hevdet – i likhet med tidligere CIA-direktør Burns – at dersom Vesten forsøker å trekke Ukraina inn i NATOs innflytelsessfære, vil det føre til krig, og Ukraina vil bli ødelagt. Dette blir ansett som et «prorussisk» argument. Å hevde at vi bør respektere viljen til flertallet av ukrainere – som ønsker forhandlinger for å få slutt på krigen – blir også ansett som et «prorussisk» argument. I motsetning til dette fremstilles det som «proukrainsk» å boikotte diplomati, deportere ukrainske flyktninger og ta til orde for tvungen militærtjeneste for ukrainske kvinner.

2) For å slippe å forholde seg til argumentene mine, siterer journalistene ukritisk personangrep mot meg. De viser blant annet til at Den norske Helsingforskomité har kalt meg en «propagandist». Dette er en «ikke-statlig organisasjon» som finansieres av staten og National Endowment for Democracy (NED) – en organisasjon som ble opprettet av Reagan og CIA-direktøren i 1983 med det formål å manipulere det sivile samfunn i andre stater. Den norske Helsingforskomité har vært nådeløs i sin svertekampanje mot meg i sosiale medier; de har jobbet for å få meg sparket, skrevet angrepsartikler i mediene, forsøkt å få avlyst foredragene mine, sendt brev til universitetet mitt, og til og med lagt ut et bilde av huset mitt i sosiale medier. Dette er en statlig støttet «menneskerettsorganisasjon» som bruker menneskerettigheter som påskudd for å argumentere for krig.

3) Til slutt, for ytterligere å unngå å gå inn på de faktiske argumentene mine, viser de ganske enkelt til at påstander jeg fremmet under en debatt i fjor, skal ha blitt «helt eller delvis tilbakevist» gjennom en faktasjekk. Den statlige kringkasteren NRK inviterte det statlige Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) til å faktasjekke tre av påstandene mine. Hvilke påstander var det de «tilbakeviste»? Min første påstand var at bare 20% av ukrainerne ønsket NATO-medlemskap i perioden mellom 1991 og regimeskiftet i februar 2014. Faktasjekkeren innvendte at tallet steg i løpet av 2014 (etter at Russland svarte med å annektere Krim) – en fullstendig meningsløs kommentar, åpenbart ment for å tåkelegge, ettersom mitt poeng gjaldt tiden før dette.

Min andre påstand var at Zelenskyj, i et intervju med The Economist i mars 2022, hevdet at enkelte vestlige land ønsket en langvarig krig med Russland for å svekke en strategisk rival – selv om det skulle føre til at Ukraina ble ødelagt. Faktasjekkeren påpekte at ikke alle vestlige land ønsket en langvarig krig, og at dette ikke var offisiell politikk. Jeg hevdet aldri at det var offisiell politikk; det var primært USA og Storbritannia som presset på for en langvarig krig.

Min tredje påstand var at USA og Storbritannia saboterte fredsavtalen i Istanbul i april 2022. Faktasjekkeren hevdet at dette var feil, og antydet at påstanden kun kunne bygge på ett enkelt utsagn fra David Arakhamia. Faktasjekkeren unnlot å nevne at også begge meklerne bekreftet dette: Både Tyrkias utenriksminister og den tidligere israelske statsministeren uttalte at Russland og Ukraina var nær en avtale, men at USA og Storbritannia så en mulighet til å svekke Russland gjennom ukrainernes kamp. Zelenskyjs tidligere rådgiver Arestovytsj bekreftet det samme, og den ukrainske ambassadøren Tsjalyj – som deltok i forhandlingene – bekreftet at Putin var villig til å gjøre nesten hva som helst for å få en slutt på krigen. Den tidligere sjefen for det tyske forsvaret bekreftet at Boris Johnson saboterte avtalen, og Boris Johnson skrev selv artikler der han advarte mot en «dårlig fred» og tok til orde for «strategisk tålmodighet». Jeg blir faktasjekket av krigspropagandister.

Dessverre spiller ingen av argumentene mine noen rolle, ettersom det i Norge verken finnes debatt eller interesse for argumenter. Virkeligheten betyr ingenting lenger, ettersom krigsfortellinger må forsvares mot ubehagelige sannheter. Tidligere var jeg naiv og trodde at de endeløse svertekampanjene skyldtes misforståelser – at jeg rett og slett ikke hadde klart å fremlegge argumentene mine på en god nok måte. Men de utallige artiklene, preget av svertekampanjer og merkelapper, er i virkeligheten bevisste løgner og bedrag.

---

Kommentar: Et godt valg for Diesen og verden – tragisk for Norge

Et samfunn som ikke aksepterer kritiske tenkere har dømt seg sjøl til undergangen.

Ibsen måtte til Italia, Glenn Diesen valgte Kina. Og det var et godt valg. Ille for Norge, bra for verden.

Det gir ham en forskerplattform som henvender seg til verden.

Hvorfor skulle en mann av Glenn Diesens format fortsette å la seg trakassere av småtrollene i Dovregubbens hall når han kan få forskningsfrihet i Kina?

For å si som i Bibelen: Glenn har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra ham.

Red.