Å snakke om, ikke med

21. oktober 2026

anine kierulf på video — Anine Kierulf til høyre.

Når mennesker med makt og posisjon snakker og skriver om meningsmotstandere uten å snakke med dem, bidrar det til et destruktivt ytringsklima.

10. oktober publiserte jurist Anine Kierulf teksten Sensur? Eller for tidlig sur?
i Dagens Næringsliv og på Norges Institusjon for Menneskerettigheter (NIM) sin nettside.

Der brukte hun Pressens Faglige Utvalgs felling av Rogalands Avis som eksempel, og argumenterte for at PFU gjorde rett i å felle avisen for Kalvigs debattinnlegg «Hurra for modige Høyre-kvinner!». Innlegget til Kalvig er siden blitt delt i stor skala, blant annet i Norge og Danmark.

Document.no publiserte Kalvig sitt innlegg i sin helhet under overskriften Det forbudte innlegget og i en artikkel 25. oktober Derfor publiserte vi “Det forbudte innlegget” Hurra for modige Høyrekvinner! forklarer redaktør Hans Rustad hvorfor Document.no publiserte Kalvig sitt innlegg. Den danske Avisen Berlingske argumenterte likedan for hvorfor de publiserte Kalvig sin artikkel. Les om det i artikkelen Danske Berlingske publiserte omstridt transinnlegg publisert i Journalisten.

Din støtte holder oss gående!

steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.

Støtt oss her

Kalvig navngis ikke i Kierulf sin artikkel. Likevel er det Kalvigs ord, hennes stemme og hennes måte å si ting på som blir vurdert i Kierulf sin artikkel.

Det må oppleves absurd for Kalvig å lese, i en av landets største aviser, at en av landets fremste eksperter på ytringsfrihet mener fellingen var riktig. Teksten handler om henne, men navnet hennes står ingen steder.

Hvem er det som snakker?

Kierulf er nestleder i Fritt Ords styre, fast spaltist i DN og en av de mest brukte ekspertene på ytringsfrihet i Norge. Når hun vurderer om en ytring er innenfor eller utenfor, leses det som en faglig dom. Dette er Kierulf klar over.

Med den makten følger et ansvar. Den som har definisjonsmakt over hva som er en legitim ytring, må behandle meningsmotstandere som mennesker man snakker med.
Kierulf vet hva Kalvig står for i kjønn versus kjønnsidentitet konflikten. Hun vet også at jenter og kvinners behov og rettigheter blir berørt av lovgivningen knyttet til kjønnsidentitet. Hun har fått med seg hva som skjer i UK, Danmark og Sverige, men hun snakker ikke om det, vil ikke ta i det. Hun behandler det som irrelevant.

Taushet om navnet er et valg

Når en ytring omtales uten at avsenderen nevnes, blir det vanskeligere for henne å kreve tilsvar. Hun er jo formelt ikke nevnt. Å ikke nevne Kalvigs navn slik Kierulf gjør bidrar til monolog – ikke dialog.

Part i saken

Dette handler også om også et habilitetsspørsmål. NIM har støttet at «kjønnsidentitet» skulle inn i straffeloven § 185, “hatparagrafen”. Kierulf som har vært fagdirektør i NIM, deltok som spesialrådgiver i NIM på høringen om § 185.
I videosekvensen under er en kortversjon av det Kierulf og NIM formulerte i den anledning.

I sitt innspill til Bufdirs utredning om en tredje juridisk kjønnskategori (2022) påpekte NIM at det ikke forelå menneskerettslige hindre for å innføre et tredje juridisk kjønn i Norge. De fremhever videre at en slik ordning, som gjør det mulig å anerkjenne “ikke-binære transpersoners kjønnsidentitet” rettslig, vil kunne ha en positiv effekt på denne gruppens rettigheter, levekår og livskvalitet.

På NIM sin nettside finner man også en serie med videosamtaler kalt “Menneskerettigheter i hagen”. Også her mangler det samtaler med perspektiver som Kalvig og andre kvinner har løftet frem. Har NIM og Kierulf glemt at jenter og kvinner og da også lesbiske har kjønnsbaserte rettigheter?

Skeives rettigheter
Lhbti-rettigheter i hagen

Et oppdrag om årvåkenhet

Under høringen om § 185 ble det tydelig at NIM og Kierulf regner menn som erklærer seg som kvinner, som en minoritet med krav på vern i straffeloven. En statsfinansiert institusjon for menneskerettigheter mener altså at en mann som identifiserer seg som kvinne, skal ha lovens vern for en identitet som strider mot hans faktiske kjønn.

Det er alvorlig. NIM har et lovfestet oppdrag om å fremme og beskytte menneskerettighetene i Norge, og kvinners kjønnsbaserte rettigheter er en del av dem. FNs kvinnediskrimineringskonvensjon er tatt inn i norsk lov gjennom menneskerettsloven, og den forplikter staten til å sikre kvinners rettigheter på grunnlag av kjønn.

En lovgivning som lar menn telle som kvinner, har direkte følger for disse rettighetene. Den rammer kvinners ytringsfrihet når det blir risikabelt å si at kjønn er biologisk. Den rammer jenter og kvinners rett til egne rom der de er nakne og sårbare. Den rammer krisesentre, kvinnefengsler og idrett, der kvinneklasser finnes for å gi kvinner rettferdig konkurranse. Og det rammer kvinner som arbeidstakere. Det rammer alle arbeidstakere – også menn.

Dette er konkrete og forutsigbare konflikter. Jurister i og utenfor NIM burde ha løftet dem fram, veid dem og stilt krav til lovgiver. NIM støttet endringen. Da har institusjonen sviktet sitt eget mandat overfor halvparten av befolkningen.

Det er her saken om Kalvig hører hjemme. Kvinner som i dag påpeker disse konfliktene, gjør det arbeidet NIM selv skulle ha gjort. Da er det minste man kan forvente at NIM og institusjonens jurister møter dem i samtale.

Kalvigs innlegg handler nettopp om konflikten mellom kjønn og kjønnsidentitet. Kierulf har altså tatt stilling i dette saksfeltet. Det bør hun være åpen om, særlig når hun uttaler seg som ekspert på ytringsfrihet.

Dette er et spørsmål som trenger åpen og ærlig debatt. Kjønn er en objektiv størrelse. Kjønnsidentitet beskrives i lovens forarbeider som en persons indre opplevelse av eget kjønn. Det er en opplevelse bare den enkelte selv har tilgang til, og ingen har så langt klart å gi begrepet et objektivt innhold.

Når en straffebestemmelse knyttes til en subjektiv opplevelse, blir det vanskelig å vite hvor grensen for det straffbare går. Det er et rettssikkerhetsproblem. At redaktørstyrte medie, PFU og Kierulf nå retter sitt skyts mot Kalvig og andre som bruker presise ord for å påpeker ulike årsaker til selv-identifisering burde få fler til å reagere. Og jurister burde være de første til å diskutere det, og da med dem som reiser det.
Ord er det vi bruker for å formidle oss – og hver og en av oss må få velge og bruke de ordene som treffer der de skal treffe. Det handler om presisjon- om å pakke ut og ikke inn.

I stedet for å gå inn å diskuter kjønn versus kjønnsidentitet bruker Kierulf sin makt og posisjon til å nok en gang stanse den offentlige samtalen om tematikken og saksfeltet hun er part i.

Det kunne vært annerledes

Kierulf kunne tatt kontakt med Kalvig. Hun og NIM kunne invitert til en offentlig samtale. Kierulf kunne skrevet et innlegg som navnga Kalvig og inviterte til åpen debatt.

Hun valgte i stedet å skrive om henne.

Ytringsfrihets-eksperten Kierulf demonstrerer hvordan makt i offentligheten fungerer. Den som har makt og posisjoner, bestemmer hvem som blir snakket med, og hvem som bare blir snakket om. Det svekker den offentlige samtalen og kjønn, demokratiet og jenter og kvinners kjønnsbaserte rettigheter.