oss 150 kroner!
Andy Burnhams nye Senter for Forsvar av Informasjon, Centre for Information Defence, holder seg unna de utenlandske aktørene som mest aggressivt undergraver det lille som er igjen av britisk demokrati.
Consortium News, Jonathan-Cook.net, 19. oktober 2026
Russland «blandet seg inn» i Brexit-avstemningen i 2016 ved å publisere noen «anti-EU»-artikler på Russia Today-kanalen og promotere noen få internett-troll. Selv MI5 må innrømme at denne aktiviteten ikke hadde noen konkret innvirkning på kampanjen knyttet til folkeavstemningen.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herDet spiller ingen rolle. Den britiske statsministeren Andy Burnham har nok en gang gjenopplivet den oppildnende påstanden om at russisk desinformasjon er en spesiell trussel mot britisk demokrati. I FN for noen uker siden kunngjorde han planer om et nasjonalt senter for informasjonsforsvar «for å oppdage, tilskrive og forstyrre denne typen fiendtlige statlige informasjonsangrep».
For den nye britiske statsministeren, som for hans forgjengere, handler dette om Moskva og Storbritannias favoritt-troll, Vladimir Putin. I FN lovet Burnham britisk ekspertise til andre europeiske land for å beskytte dem mot Kremls desinformasjon.
Samtidig fortsetter bevisene å hope seg opp for at en annen utenlandsk aktør blander seg enda mer aggressivt inn i britisk politikk — og verken Burnham eller MI5 har noe å si om det.
Alle bevis på russisk spredning av desinformasjon i Storbritannia blekner i sammenligning med israelske påvirkningsoperasjoner – og det er bare de vi kjenner til. Sjefen for MI5, Ken McCallum, bemerket at russisk desinformasjon verken var sofistikert eller vellykket. Det samme kan ikke sies om Israels verk.
Israel har brukt «hasbara*»-troll på sosiale medieplattformer for å manipulere offentlige debatter i Storbritannia i årevis — kjernen i anklagen mot Russland. Men i Israels tilfelle går det mye lenger enn det. *(propaganda. Kilde: Hasbara – Wikipedia. O.a.)
I år økte den israelske staten massivt sitt budsjett for offentlig diplomati, til 730 millioner dollar for å utvide sine påvirkningsoperasjoner. Det inkluderer å fly inn enda flere politikere, geistlige, akademikere og påvirkere for å bombardere dem med pro-israelsk propaganda som de deretter sannsynligvis vil spre hjemme. Ifølge Israels utenriksminister Gideon Saar bør israelsk påvirkning behandles «som å investere i jagerfly, bomber og avskjæringsmissiler».
Det var allerede rikelig med bevis på slutten av 2010-tallet, slik jeg rapporterte den gangen, på at Israel hjalp til med å organisere, oppildne og forsterke en kampanje for å sverte sin hovedkritiker, tidligere Labour-leder Jeremy Corbyn, som antisemitt, for å hindre ham i å nå Downing Street nummer 10.
Ikke minst gjorde Israel dette ved å fremme en ny, falsk definisjon av jødehat gjennom International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA). For Israel er det nyttig at denne definisjonen stort sett ignorerer hat mot jøder og i stedet fokuserer på kritikk av Israel.
Det var den mest åpenbare innblandingen i det som er igjen av Storbritannias demokratiske prosesser. Politikere og media unnlot ikke bare å motsette seg denne innblandingen, men forsøkte aktivt å forsterke svertekampanjene.
Borgerkrigen
I forrige uke avslørte den fanatisk pro-israelske amerikanske lobbygruppen Anti-Defamation League at de hadde samarbeidet med ledende KI-firmaer, som i økende grad integreres i sosiale medieplattformer, for å undertrykke det de kaller «antisemittisme» – eller det resten av oss ville omtale som kritikk av Israel.
Administrerende direktør Jonathan Greenblatt observerte: «Vi har hatt utmerket samarbeid med Silicon Valley». Plattformene, sa han, vil ta tak i innhold ADL ikke liker, «rett i kildekoden» – altså før brukerne kan se det.
Det vil sannsynligvis ikke bare fjerne kritikk av israelske grusomheter og kritikk av vestlige regjeringer, som Storbritannia, for å samarbeide i Israels folkemord, men også gjøre sosiale medier til en lekeplass for digitale roboter og Israel-forsvarere, og gi dem frie tøyler til å spre sin propaganda uten motstand.
Vi vet også, takket være arbeidet til de franske sikkerhetstjenestene — kanskje MI5 var for opptatt med å jage russiske roboter til å legge merke til det — at et israelsk cyberbyrå kalt Blackcore rettet seg mot Scottish National Party (SNP) i valget i mai, samt blandet seg inn i valg i Frankrike og New York.
Israelske teknologiselskaper, spesielt de som driver med spionprogrammer, etterretning og påvirkningsoperasjoner, er vanligvis tett knyttet til den israelske staten og dens militære. De fleste av grunnleggerne av teknologiske oppstartsbedrifter har en fortid i den israelske hærens etterretningsenhet 8200.
Sammen med SNP ble New Yorks ordførerkandidat Zohran Mamdani og et venstreorientert fransk parti ledet av Jean-Luc Melenchon målrettet. Hvorfor? For, i motsetning til sine politiske rivaler, hadde alle våget å uttale seg mot Israels folkemord i Gaza.
Som et ekko av det som skjedde med Corbyn, var Blackcores kampanjer utformet for å sverte kandidater. I tilfellet under den franske valgkampen ble det opprettet falske kontoer for å anklage én kandidat for voldtekt og en annen for pedofili.
En ny dokumentar, NAZA, viser hvordan Israel har banet vei for å bruke KI til nye måter å drepe i stor skala, i Gaza. De valgte ut en rekke mål for attentater, ofte ved å drepe disse «mistenkte» når de var i familienes boliger, og slaktet samtidig store mengder andre sivile.
Det er derfor ikke overraskende at teknologiselskaper i Israel har blitt tatt i å bruke KI på lignende oppfinnsomme og vilkårlige måter på nettet, for å spre desinformasjon mot vestlige befolkninger.
Denne sommeren kom det frem at den israelske regjeringen hadde laget et nettsted for en falsk «vitenskapelig» tenketank. På kort tid produserte de enorme mengder KI-generert innhold om Israel, optimalisert for vanlige søkeord, som promoterte israelske argumenter og stadig antydet at kritikk av Israel risikerte å øke antisemittismen.
Den ble ikke bare opprettet for å påvirke chatboter på internett til å gjenta deres pro-israelske desinformasjon, men også for å integrere dette innholdet i det eksperter kaller «de underliggende treningsdataene» knyttet til internett: Altså de ubestridte antakelsene chatbotene opererer på.
Tilbake i mai 2024 identifiserte Meta falske Israel-baserte kontoer, «som utga seg for å være jødiske studenter, afroamerikanere og andre bekymrede borgere», og langet pro-israelsk innhold i USA og Canada til støtte for Israels massakrering av palestinere i Gaza.
For to måneder siden fant Meta igjen samme type skitne triks fra Israel, denne gangen rettet mot Storbritannia, Frankrike og Australia, blant andre land. De KI-genererte kontoene utga seg for å være «lokale, sivilt engasjerte merkevarer, nyhetskilder, religiøse organisasjoner og politiske aktivister».
Spesielt i Storbritannia og Frankrike var påvirkningskampanjene utformet for å nøre opp under «anti-innvandrings- og anti-muslimske» stemninger. Israel har vært kritisk involvert i å fremme islamofobisk innhold, noe som har næret frykten for en påstått «muslimsk overtakelse» av Europa, for å mobilisere støtte til Israel som en bastion i Midtøsten mot islam, og dermed oppmuntre til sympati for sine folkemorderiske angrep på Gaza.
Som en konsekvens har det politiske landskapet i Storbritannia blitt vansiret. Støtten til ytre høyre har blitt kunstig oppblåst og polarisert det britiske samfunnet. Veien blir banet mot det dypt autoritære og muligheten for borgerkrig.
Dødens klokke
Ingen av disse alvorlige konsekvensene, dødsdommen for det lille som er igjen av britisk demokrati, tiltrekker seg selv den minste interesse fra Burnham-regjeringen eller MI5. I stedet jakter de på det som så langt ser ut til å ha vært en langt mindre russisk produksjon.
Men det er ikke bare Israels innflytelse vi bør bekymre oss for. Problemet stikker mye dypere, med en rekke andre giftige utenlandske aktører som prøver å forvrenge og vansire britisk politikk, på måter som er nært i tråd med Israels onde hensikt. Burnhams Centre for Information Defence vil ikke gjøre noe for å ta tak i noe av dette.
Her er to andre mektige eksterne aktører som er alliert med Israel i å forvrenge britisk politikk.
Milliardærklassen, en transnasjonal elite som ikke har lojalitet til Storbritannia, blander seg inn i politikken vår ved å gjøre våre politiske partier avhengige av sine donasjoner. De bruker pengene sine til å kjøpe innflytelse hos de største partiene — og derfor har det i flere tiår gjort liten forskjell om vi stemmer på De konservative eller Arbeiderpartiet. Vi får innstramminger uansett, mens milliardærene får tillatelse til sine evige kriger, som kanaliserer offentlig rikdom bort fra offentlige tjenester og over til våpenindustrien og tyveri av naturressursene.
Jeremy Corbyn forsøkte å bryte med denne modellen ved å finansiere Labour med små donasjoner fra vanlige folk i stedet for milliardærene. Som et resultat ble han ødelagt av en oppdiktet kampanje drevet av milliardærene, i samarbeid med Israel og trollene deres, for å sverte ham som antisemitt.
Sir Keir Starmer, Corbyns etterfølger, gikk rett tilbake til å tigge om penger fra storkapitalen, fikk milliardærene bak seg og fortsatte med økonomiske innstramninger.
Er Reform, Nigel Farages parti annerledes? Selvfølgelig ikke. Selv før han nådde makten, var han avhengig av kryptomilliardærer som bor i Thailand og Hong Kong.
I mellomtiden er den til tider amerikanske billionæren Elon Musk opptatt med å samle Storbritannias nye svartskjorter, ledet av seriebedrageren Tommy Robinson, for å jage noen få «ulovlige» migranter, i stedet for å identifisere de virkelige kriminelle som river Storbritannia i stykker: De superrike som Musk.
Milliardærene både utøver og skjuler sin innflytelse gjennom sitt eierskap av de kommersielle mediene. De bruker mediene til aggressivt å fremme sine egne saker — en politisk og økonomisk politikk som sikrer dem ytterligere rikdom — ved å normalisere den ekstreme ideologien i nyliberal kapitalisme, med dens fremming av endeløs utvinning av naturressursene, gjennom evige kriger og press for unødvendig forbruk.
Konsekvensen er ødeleggelsen av forholdene for menneskeliv på planeten. Milliardærene håper de kan ri katastrofen av i bunkerne sine, eller fryse kroppene sine kryogenisk til et tidspunkt i fremtiden hvor de kan lastes opp til skyen.
En av medienes viktigste oppgaver er å bruke svertekampanjer for å ødelegge hvem som helst, som Corbyn og nå Zack Polanski, leder for De Grønne i Storbritannia, som truer milliardærenes privilegerte posisjon ved å tilby et mildt sosialistisk program for omfordeling av rikdom.
Vasallstaten
Hvis mediene ikke var fullstendig fanget av milliardærklassen — som fungerer som deres PR-avdeling — kunne vi kanskje fått vite mer om USAs innblanding i politikken vår.
De nylige påstandene om en påstått «terrorplan» utenfor RAF Fairford — egentlig en amerikansk flybase som utgir seg for å være en britisk base, og som USA har ført en ulovlig aggresjonskrig mot Iran fra — burde ha minnet oss om at Pentagon i stor grad har ansvaret for utenrikspolitikken.
USA har rundt 15 store militærbaser på britisk jord, pluss et halvt dusin mindre etterretningssteder. Som den høyreorienterte amerikanske podkasteren Tucker Carlson nylig bemerket, gjør det faktum at Storbritannia har utenlandske tropper overalt – oss i liten grad til noe mer enn en okkupert «vasallstat».
USA kunngjorde nylig en oppgradering av sine baser til en verdi av 4 milliarder dollar, inkludert etablering av lagringssteder for sitt atomarsenal. Planen vakte knapt en krusning av interesse blant britiske politikere eller media.
Selv om vår politiker- og medieklasse later som Storbritannia er en likeverdig partner i en vestlig forsvarsallianse, North Atlantic Treaty Organization, er virkeligheten en helt annen. NATO får sine ordre fra USA og følger Washingtons vilje. Derfor har NATO vendt seg mot USAs største økonomiske rival, Kina, som selvfølgelig ikke er plassert i nærheten av Nord-Atlanteren.
Når USA knipser med fingrene, står Storbritannia i giv akt og øker sine utgifter til krigsindustrien. Sammen med europeiske regjeringer er Storbritannia villig til å tømme sine nasjonale kasser og svinge ljåen over offentlige utgifter, med enda flere sparekutt for å støtte Washingtons militære agenda for «fullspektret global dominans».
Skjult innflytelse
Mye av USAs innflytelse på britisk politikk er nøye skjult for innsikt, og opererer bak lukkede dører.
På begynnelsen av 2010-tallet søkte USA desperat et påskudd for å få utlevert Julian Assange fra Storbritannia og låse ham inne i et av sine super-maks-fengsler, og gjemme ham bort etter at organisasjonen hans WikiLeaks avslørte amerikanske og britiske krigsforbrytelser i Afghanistan og Irak. Det var i denne perioden at Starmer som direktør for påtalemyndigheten, gjentatte ganger fløy til Washington for hemmelige møter med amerikanske tjenestemenn.
Vi vil aldri få vite hva som ble diskutert. Innsynsbegjæringer avslørte at Starmers egne tjenestemenn hadde ødelagt alle dokumenter fra disse møtene.
Da han ble politiker, ble Starmer rekruttert til den skyggefulle Trilateral Commission, opprinnelig grunnlagt på 1970-tallet av tjenestemenn i president Jimmy Carters administrasjon, for å håndtere det påståtte problemet med «et overskudd av demokrati» i USA. Kommisjonens syn var at velgerne på den tiden ble for lite passive på grunn av Vietnamkrigen, og at det måtte finnes måter å bringe dem tilbake til en mer føyelig tilstand.
Noe lignende, The British-American Project, forsterker bånd mellom stigende stjerner i britisk politikk, næringsliv og journalistikk og Washingtons eliter. Ubalansen i maktforholdet mellom de to sidene sikrer at kommende britiske ledere lett blir formet inn i NATOs verdensbilde, der Storbritannia i stor grad er den lille partneren.
Det finnes en mengde andre «respekterte» tenketanker og organisasjoner hvis hovedrolle er å forankre amerikanske politiske ideer, spesielt de som gjelder utenrikspolitikk, i tankene til britiske eliter. Disse inkluderer Bilderberg-gruppen, Chatham House, Council on Foreign Relations, Atlantic Council, The British-American Parliamentary Group og BritishAmerican Business.
USA bruker sin økonomiske makt gjennom disse organisasjonene og mange andre, for å skape samtykke til sine ekstreme nyliberale og neokonservative ideologier. Det siste eksempelet er massive tilskudd til organisasjoner som er villige til å eksportere president Donald Trumps MAGA-ideologi til Storbritannia, forkledd som et «offentlig utdannings»-initiativ.
Det finnes rikelig med bevis for at det var press fra Trump-administrasjonen som førte til en enestående beslutning fra Starmers regjering, om for første gang i Storbritannias historie å forby en sivil ulydighetsgruppe, Palestine Action, ved å stemple den som en terrororganisasjon.
Palestine Action hadde opprørt Israel ved å rette seg mot våpenfabrikkene deres på britisk jord, noe som fremhevet et annet aspekt ved britisk samarbeid i folkemordet i Gaza, og hadde personlig gjort Trump rasende ved å spraye en av golfbanene hans i Skottland med ordene, «Gaza er ikke til salgs».
I virkeligheten er måtene USA blander seg direkte inn i britisk politikk så mange at det praktisk talt er umulig å telle dem. Storbritannia er i liten grad noe mer enn en amerikansk koloni, som mottar ordre i viktige utenrikspolitiske spørsmål – spesielt når det gjelder amerikanske og israelske interesser – som de alltid er for redde til å motsette seg.
Burnham gir allerede etter for å omgjøre Storbritannias beslutning om å respektere en avgjørelse fra Den internasjonale domstolen og andre internasjonale tribunaler, om at Storbritannia ikke har krav på suverenitet over Chagosøyene og må returnere dem til Mauritius. Storbritannia har fått et rasende utbrudd fra Trump i denne saken, fordi USA driver en ulovlig militærbase på en av Chagosøyene*. *(Diego Garcia-basen. O.a.)
Ulydighet fra Storbritannia er unntaket, ikke regelen. Dette gjør Burnhams ensidige fokus på russisk innflytelse nesten latterlig irrelevant. Denne rasende pekefingeren mot Kreml er utformet med ett formål for øye: Å avlede det britiske folket fra hvor den reelle eksterne innblandingen i politikken vår kommer fra.
Denne artikkelen er fra Consortium News og forfatterens blogg,Jonathan Cook.net.
Jonathan Cook: Storbritannias Kreml-pekefinger
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.
Jonathan Cook er en prisvinnende britisk journalist. Han var basert i Nasaret, Israel, i 20 år. Han returnerte til Storbritannia i 2021. Han er forfatter av tre bøker om Israel-Palestina-konflikten: Blood and Religion: The Unmasking of the Jewish State (2006), Israel and the Clash of Civilisations: Iraq, Iran and the Plan to Remake the Middle East (2008) og Disappearing Palestine: Israel’s Experiments in Human Despair (2008). Hvis du setter pris på artiklene hans, vennligst vurder å tilby din økonomiske støtte.
