Ondskapens banalitet: Refleksjoner rundt dokumentaren «NAZA»

Hannah Arendts karakterisering av Eichmann som representativ for «Ondskapens banalitet», undertittelen til boken hennes Eichmann in Jerusalem, sjokkerte mange. Den ble senere kritisert i kjølvannet av oppdagelsen av hovedpersonens antisemittiske uttalelser, ukjente under rettssaken. Den nye filmen NAZA (https://www.theguardian.com/film/naza), som dokumenterer de indre mekanismene i folkemordet i Gaza, bringer konseptet om ondskapens banalitet tilbake på scenen.

Bortsett fra at denne gangen har vi vitnesbyrdene fra to dusin gjerningsmenn som, i motsetning til Eichmann, ikke møter en domstol, men deler sine erfaringer stort sett på en uformell og avslappet måte, noen med stolthet over sin prestasjon, andre med anger. De høres ut som vanlige middelklassemenn og -kvinner som samvittighetsfullt gjør sin utfordrende høyteknologiske jobb. Disse israelerne legemliggjør noe annet enn nazistene som prøvde å skjule forbrytelsene sine fra sitt eget folk, som de fryktet ikke ville støtte dem. Den nye filmen handler om ondskapens normalitet i et samfunn som i stor grad har akseptert folkemordet som finner sted mindre enn førti mil sør for Tel Aviv.

De tjuefire gjerningsmennene som intervjues i filmen tilhører elite etterretningsenheter som utnytter kraften til AI og total overvåking for å ødelegge Gaza. De er ikke «arabiske hatere», bemerker en av intervjuobjektene. Likevel mener han at han drepte flere kvinner og barn enn den mest voldsomme arabiske hateren. Uansett hvor avskyelige de pågående pogromene på Vestbredden mot palestinere utført av sionistiske bosettersoldater – som finner sted under sympatisk blikk og sporadisk assistanse fra IDF – er omfanget av massemordene på sivile i Gaza uforlignelig større.

Gjerningsmennene kommer fra privilegerte klasser i det eksklusive, glitrende Tel Aviv, den visuelle bakgrunnen for hele filmen. Blant ledemotivene i vitnesbyrdene er villigheten til å adlyde ordre og gleden ved å overvinne vanskelige tekniske utfordringer (technodélice , som avdøde Jean-Jacques Salomon definerte det). «Det var gøy (kef),» innrømmet en av gjerningsmennene.

NAZA er et hebraisk akronym for utilsiktet skade. Assosiasjonen med «nazist» er ikke tilfeldig; en av gjerningsmennene sammenligner sin erfaring med nazister som drev med industrialisert, om enn mindre sofistikert, massemord tidlig på 1940-tallet. Da han, i likhet med mange unge israelere (og jøder fra andre steder), ble tatt med for å besøke nazistenes utryddelsesleirer, lurte han på hvordan disse nazistene kunne gå over til et normalt liv etter å ha drept tusenvis av mennesker om dagen. Nå, innrømmer han, vet han. Han ville møte venner etter en dag med å drepe stort sett kvinner og barn og nyte kvelden ute.

I utgangspunktet hadde verken nazistene eller sionistene til hensikt å begå folkemord. I sine eksklusivistiske nasjonalistiske fantasier ønsket de tyske nasjonalsosialistene å fordrive de uønskede, gjøre de «rensede», utvide Tyskland til et stort land igjen, og i tilfellet med de sosialistiske sionistene ved makten i 1948 og 1967, da massive fordrivelser fant sted, å gjøre Palestina til en «jødisk stat». Begge hadde landbegjær: nazistene ønsket fruktbar jord i Øst-Europa «renset» for de fleste slavere og alle jøder – mens både kritikere og politiske skikkelser har beskrevet Israels territoriale strategi som en jakt på «maksimalt territorium med minimum arabere».

Fra begynnelsen av det 20. århundre la sionistiske pionerer sterk vekt på å avle frem den fryktløse og tapre nye hebraiske mannen som hadde brutt med fortidens offerrolle. I sin lovtale for Theodor Herzl i 1904 definerte Vladimir Jabotinsky, som etablerte og formet den nå dominerende strømmen av sionisme, den nye skapningen slik:

Vårt utgangspunkt er å ta dagens typiske jid og forestille seg hans diametrale motsetning … fordi jiden er stygg, sykelig og mangler anstendighet, skal vi gi det ideelle bildet av hebreeren maskulin skjønnhet. Jiden blir tråkket på og lett skremt, og derfor burde hebreeren være stolt og uavhengig.

Det var først senere, stilt overfor motstanden tent av bosetterbevegelsen, at israelerne tok på seg rollen som uskyldige ofre, tvunget til å forsvare seg selv. Besøk til nazistenes utryddelsesleirer er essensielle komponenter i de didaktiske verktøyene som ble brukt til å forme hardnakkede krigere. Ikke rart at de fleste av dem kalte angrepet på Sør-Israel i oktober 2023 for «den største massakren på jøder siden Holocaust». Forskjellen mellom maktesløse jødiske sivile som nazistene hadde målrettet og den mektige jødiske staten som hadde utvist og innesperret palestinere i en åpen konsentrasjonsleir i Gaza, gikk fullstendig tapt. Med henvisning til volden de slipper løs, bruker israelerne ofte uttrykket ein brera («det er ikke noe valg»), som bevarer deres selvbilde og rettferdiggjør utskeielser. Slik har folkemordet spredt seg fra Europa til Vest-Asia.

Filmens hovedpersoner forklarer hvordan de bruker sofistikert teknologi for å overvåke hver eneste telefonkommunikasjon mellom palestinerne. En av frasene AI trekker ut fra millioner av samtaler er «Når kommer pappa hjem?» Slik tas beslutningen om å ødelegge den mistenktes hjem sammen med hans kone og barn. Bak dataskjermene kan de som bestemmer slike mål senere høre ropene til de sårede barna som ventet på fedrene sine noen minutter tidligere.

Israel, hvor mange av politikerne åpenlyst forfekter og fører fascistisk politikk, er med rette stolt av å være en verdensleder innen teknologisk innovasjon, en «Start-up Nation». Dens kvalitative forsprang over naboene, garantert i amerikansk lov, innebærer et nært samarbeid med det amerikanske militærindustrielle-digitale komplekset. Kommende lovgivning vil formelt integrere det israelske militæret i landet. I motsetning til Ukraina, som hovedsakelig fungerer som et testområde for Palantir og andre vestlige tilretteleggere for høyteknologisk krigføring, bidrar israelske forskere og ingeniører aktivt til utviklingen av nye systemer som Lavender, som er mye brukt mot palestinerne.

Alt dette skjer innenfor det større økosystemet av amerikansk økonomisk, materiell og strategisk støtte. Ikke bare Washington, Berlin og London, men til og med Beograd opprettholder livlinen, eller rettere sagt dødslinjen, for ammunisjon, materiell og skytjenester til Israel. Disse gjør det mulig for landet ikke bare å undertrykke og drepe palestinere, men også å angripe andre land, og gjøre, som Tysklands kansler Merz åpent innrømmet, «det skitne arbeidet for oss alle». Det er liten tvil om at Merz og hans vestlige kolleger hele tiden var klar over metodene som den nye filmen avslører for offentligheten.

Dessuten er israelsk ekspertise innen overvåking og befolkningskontroll etterspurt over hele verden. Dette varsler farer for personvern og demokrati andre steder. Verktøy for total overvåking kan friste herskere som er bekymret for potensiell sosial uro og til og med revolusjoner mot den voksende – og enestående – økonomiske polariseringen. Spirer av fascisme har blitt lagt merke til i en god del av det politiske Vesten. ICE-aktiviteter rettet mot papirløse innvandrere i USA kan bare være begynnelsen. De herskende klassens behov for å beskytte sine privilegier fremmer samvittighetsfull kontakt med Israel og bidrar dermed til landets straffrihet.

På samme måte viser Hizbollahs penetrering med personsøkere med feller, som førte til drapet og lemlestelsen av tusenvis av mennesker i Libanon og Syria i 2024, hvor sårbare noen kan bli ved å bruke villedende harmløse sivile dingser. ( NAZA nevner ikke denne grufulle episoden, som er temaet for en annen nylig dokumentar: https://www.aljazeera360.com/video/1017661?seriesId=4992&t=0&seasonId=38856).

Israelske tjenestemenn har skrytt av at for dem er scenen hele verden, og de er hovedaktørene på den. Ildevarslende og stolt sa statsminister Netanyahu at alle i verden bærer et stykke av Israel i lommen.

Nazistenes folkemord på jøder, slavere og mange andre sjokkerte europeere, hovedsakelig fordi ofrene var europeere. Folkemordene deres i Afrika og Amerika hadde ikke fremkalt noen sammenlignbar avsky. En annen viktig årsak til sjokket er den rasjonelle organiseringen av nazistenes folkemord. Israelere i Gaza brukte høyteknologi, inkludert kunstig intelligens, for å heve organisasjonsnivået til enestående nivåer. IDF-spesialister og snikskyttere innrømmer at de følte seg som guder som var i stand til å drepe mennesker praktisk talt etter eget forgodtbefinnende. Israelske medier rapporterte tilfeller av depresjon når soldater vendte tilbake til det sivile livet. For noen var årsaken tapet av følelsen av allmakt. De følte at de ikke lenger var guder, men bare ingen som var fortapt i mengden. Andre IDF-veteraner opplever depresjon i møte med verdens vanære, som de, overbevist om sitt uskyldige offerrolle, ikke kan forstå og tilskrive antisemittisme.

En av israelerne som ble intervjuet i filmen ble tildelt den politiske fløyen, som måtte bruke elektroniske medier til å sverte, diskreditere og undergrave kritikere av Israel. (Etter at NAZA ble utgitt på kino, produserte israelerne raskt en forfalskning med det misvisende navnet «Naza: The Real Story. Full Film» i et forsøk på å avlede seerne fra originalen, som i motsetning til forfalskningen så langt ikke er tilgjengelig på nett.) Denne operasjonen bidrar til undertrykkende tiltak selv mot politisk, for ikke å snakke om materiell, støtte til palestinerne i flere europeiske land og i USA. Kritikk av Israel er kriminalisert som antisemittisme. Israelske agenter i disse landene gir målrettet data – mest sannsynlig samlet inn av israelsk etterretning – til politi, arbeidsgivere og universiteter, som raskt går i gang med å skremme, arrestere, deportere, sparke og utvise kritikerne. Selv om Israel undergraver grunnleggende ytrings- og forsamlingsfriheter i de fleste vestlige land, taper de likevel kampen om opinionen.

Stilt overfor økende offentlig misnøye i Europa og USA, lover Netanyahu å gjøre Israel til et «super-Sparta» – et sterkt militarisert, selvforsynt samfunn som er i stand til å stå alene midt i økende internasjonal isolasjon. Israelske politikere og militæreksperter har lenge konkludert med at den offisielle definisjonen av Israel som en «jødisk og demokratisk stat» er splittet av spenninger mellom de to. Liberale demokratiske verdier – tilsynelatende verdsatt av vestlige demokratier – må vike for jødisk overherredømme. Følgelig er fred ikke mer enn et midlertidig politisk alternativ for Israel. For å parafrasere von Clausewitz, politikk er en fortsettelse av krig med andre midler.

Stater er livløse, men styres av individer. Selv om det psykologiske og politiske spekteret blant israelerne er bredt, illustrerer filmen NAZA den slående suksessen med å avle frem det nye hebraiske mennesket, frigjort fra de moralske begrensningene i jødisk tradisjon og menneskehet .

Et av Francisco Goyas berømte verk har tittelen « El sueño de la razón produce monstruos ». Det forstås vanligvis som «når fornuften sovner, dukker monstre opp». Men det spanske ordet sueño betyr også «drøm» eller «fantasi». Den sionistiske staten legemliggjør uttrykket « Wenn ihr wollt, ist es kein Märchen » («Når du vil, er det ikke noe eventyr»), skrevet av Herzl, grunnleggeren av politisk sionisme, for over et århundre siden. (Det har en slående likhet med tittelen på det nazistiske filmmesterverket Triumph des Willens , eller Viljens triumf .) Prosjektet som fremsto som en fantasi og et eventyr, ble virkelighet ved rasjonell bruk av politiske, økonomiske og menneskelige ressurser. Israels handlinger viser at instrumentell rasjonalitet – et karakteristisk trekk ved moderniteten – også kan produsere monstre. Dessuten er slike monstre overbevist om at de er normale, og det er også de fleste israelere rundt dem. Dette gjør Israel til en fare for regionen, for verden og selvfølgelig for seg selv.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Yakov Rabkin.

---

Yakov M. Rabkin, historiker og samfunnsdebattant, har publisert arbeider om samspillet mellom vitenskap og politikk, vitenskap og religion, samt vitenskaps- og teknologihistorie. Hans verker om jødedommens, sionismens og Israels historie – som er utgitt på en rekke språk – har blitt særlig kjent.

Han har skrevet flere bøker og over hundre vitenskapelige artikler, og har analysert internasjonal politikk for tidsskrifter, aviser, radio og fjernsyn i mange land, så vel som i digitale medier. Han har også fungert som rådgiver for flere internasjonale organisasjoner.

Yakov Rabkin har vært professor i historie ved Université de Montréal i Canada siden 1973. Han er utdannet ved Universitetet i Leningrad og fullførte videregående studier i vitenskapshistorie ved Det sovjetiske vitenskapsakademi i Moskva. Han behersker fem språk flytende og blir ofte invitert til universiteter, vitenskapelige institusjoner og offentlige organisasjoner i en rekke land verden over.