Norske drivstoffpriser blir villere og villere takket være EØS

Det hvite hus vurderer å innføre et forbud mot å eksportere diesel i 90 dager. Dersom dette skjer, spår oljeanalytikere at dieselprisen vil øke kraftig.

Dette utspillet fra Washington om å stanse dieseleksporten for å berge egne forbrukere før valget, viser med all tydelighet kontrasten mellom en SELVSTENDIG supermakt og et EØS-bundet Norge.

Når USA har problemer, setter de sine egne innbyggere først og stenger krana.

Når Norge har problemer, har vi gjennom EØS-retten forpliktet oss til å holde kranene vidåpne for det europeiske markedet, uansett hvor mye våre egne innbyggere må betale.

Hvis dieselprisen i Norge skyter forbi 35 kroner literen som følge av dette USA-sjokket, kunne vi uten EØS ha beskyttet norske forbrukere og transportører ved å begrense vår egen eksport og holde drivstoffet på hjemmebane. Men her slår altså EØS-avtalens Artikkel 11 og 12 inn med full tyngde. Disse artiklene nedlegger et absolutt forbud mot kvantitative eksportrestriksjoner og tiltak med tilsvarende virkning mellom avtalepartene.

Norge har overhodet ikke lov til å stenge igjen fornybar- eller fossil energi til EU for å sikre lavere priser for våre egne innbyggere.

Vi er juridisk forpliktet til å la markedskreftene i det indre markedet støvsuge landet for ressurser, helt til prisene våre er nøyaktig like høye som i resten av Europa.

Når den globale engrosprisen på diesel stiger fordi det selvstendige USA holder igjen sine 1,6 millioner fat om dagen, rammes Norge dobbelt.

Takket være EUs miljøpolitikk på 2000-tallet, og EUs klimapolitikk fra 2019, via Protokoll 31, er de særnorske drivstoffavgiftene direkte koblet opp mot EUs overnasjonale utslippsmål.

Jo dyrere drivstoffet blir i innkjøp, desto mer penger håver den norske statskassen inn på moms og prosentvise avgifter.

Hurra for staten Norge!

Staten har via EØS bygget den perfekt melkeku:

De tjener rått på krisen, mens de peker på Washington og Brussel og later som om de er helt uskyldige i at norske transportører kjøres i senk.

Hvis Adressa, VG eller DNB-analytikerne hadde begynt å trekke de juridiske linjene til EØS-avtalen i denne saken, ville det norske folk raskt ha skjønt tegningen:

– Vi har ingen nasjonal beredskap eller selvråderett igjen over våre egne energiressurser.

Derfor er det mye tryggere for makteliten å skylde på krigen i Midtøsten, krigen i Ukraina og Donald Trumps påfunn i Washington – og late som om det er rent uflaks at vi i verdens rikeste energiland må betale over 30 kroner literen for å fylle tanken.

Det desidert største og mest absurde paradokset med «oljenasjonen» Norge?

Vi pumper opp råolje i bøtter og spann, men vi kan ikke fylle råolje på tanken. For å få bensin og diesel må oljen raffineres – og på det området er vi fullstendig ribbet og sårbare. Vi har kun ett raffineri igjen – og det dekker IKKE behovet.(se k.feltet)

Siden Esso la ned Slagentangen i 2021, har vi vært i en akutt beredskapskrise. Selv om Mongstad går for fullt, har det bare kapasitet til å dekke rundt 40 prosent av vårt eget behov for diesel. Men det stopper ikke der.

På grunn av det frie markedet i EØS blir i praksis 80 prosent av det Mongstad faktisk produserer, eksportert rett ut av landet. Fordi vi sender vårt eget drivstoff ut på det åpne EU-markedet, må vi paradoksalt nok importere rundt 80 prosent av den dieselen vi faktisk fyller på tanken i Norge fra andre land. Hvis raffineriene i Europa stopper, stopper Norge over natten.

Hvorfor la våre raffineri ned?

EUs miljø og klimakrav gjorde det ulønnsomt.

Å drive et oljeraffineri i høykostlandet Norge krever enormt mye energi, noe som medfører store CO₂-utslipp.

Gjennom EUs kvotesystem (ETS), som Norge har vært en del av i årevis via EØS-avtalen, ble det lagt en stadig tyngre økonomisk stein til byrden på særnorsk industri.

De overnasjonale klimaavgiftene og kravene til CO₂-rensing fordyret driften så kraftig at giganter som Esso pakket sammen og la ned produksjonen for godt. Det var mer lønnsomt for dem å flytte raffineringen til land utenfor EØS eller land med gunstigere rammebetingelser.

Norge har i dag kun strategiske drivstofflagre for stusselige 20 dagers forbruk (Sverige og Finland har 90 dager).

Fordi Norge pumper opp enorme mengder råolje og er en massiv nettoeksportør av energi, har vi fått et unntak i IEA-regelverket.

Vi har teknisk sett ingen lagringsplikt overfor IEA. Makteliten har dermed brukt dette smutthullet som en unnskyldning til å barbere den norske beredskapen helt ned til beinet.(se k.feltet)

Trygve Slagsvold Vedum har gått hardt ut og krevd at staten skal ta regningen for å bygge opp gigantiske beredskapslagre så ikke befolkningen må blø.

Her «glemmer» han igjen EØS-avtalen:

Hvis staten går inn og subsidierer eller betaler milliarder direkte til oljeselskapene for å bygge særnorske beredskapslagre, vil det umiddelbart bli tolket som ulovlig statsstøtte av kontrollorganet ESA. EØS-avtalen forbyr staten å gi økonomiske fordeler til selskaper som forstyrrer den frie konkurransen i det indre markedet. Men vår maktelite kunne holdt 90 dager -som Sverige og Finnland gjør….

Tidligere finansminister Jens Stoltenberg har til og med måttet rykke ut og bekrefte at selv det å kutte i særnorske drivstoffavgifter for å hjelpe innbyggerne høyst sannsynlig er i direkte strid med EØS-avtalens strenge statsstøtteregler.(se k.feltet)

Norge hadde solide beredskapslagre før EØS, men det ble bygget ned fordi alt skulle markedsliberaliseres, strømlinjeformes og tilpasses EUs prinsipper om at det kommersielle markedet skal flyte fritt uten statlig «blanding».

Vi er en oljegigant på papiret, men et uforberedt u-land i praksis.

– EØS-avtalens miljø og klimapolitikk bidro til å legge ned raffineriene våre,

– EØS-retten tvinger oss til å eksportere det lille vi lager, og

– EØS-reglene om statsstøtte gjør det kriminelt for staten å bruke oljepengene på å bygge opp igjen beredskapen.

Men EØS-avtalen har altså tjent oss godt, ifølge våre politikere.

Siri Hermo