FrPs narrespill – politikken som faller på sin egen urimelighet

Fremskrittspartiet rykker igjen ut i media og krever hasteinnkalling av Stortinget for å kutte drivstoffavgiftene. Det høres vakkert ut for lommeboken, men sannheten er at dette forslaget kun er politisk bokstavkjeks uten rot i den juridiske virkeligheten.

FrP lover velgerne et handlingsrom som de selv har vært med på å låse ned i EUs skuff.

Norge styrer ikke lenger over sin egen drivstoff- og klimapolitikk alene.

Da Stortinget i 2019 vedtok å innlemme EUs klimaregelverk i EØS-avtalens protokoll 31(landbruk, transport, bygg, avfall, skog og areal), påtok vi oss en juridisk bindende tvangstrøye. Gjennom EØS-avtalens lojalitetsplikt (artikkel 3) har Norge forpliktet seg til strenge utslippsbudsjetter for transportsektoren -og de andre områdene- frem mot 2030.

FrP foreslår i sitt siste stunt at Norge skal kopiere den svenske modellen:

I Sverige kuttet den borgerlige regjeringen drivstoffavgiftene for å blidgjøre velgerne.

Resultatet?

Utslippene skjøt i været, med det resultat at Sverige nå bryter EUs klimamål, der svenske skattebetalere risikerer en milliardregning i form av bøter og tvangskjøp av klimakvoter fra andre land for å gjøre opp for avtalebruddet.

Det er denne økonomiske baksmellen FrP inviterer Norge med på….

For å klargjøre hva det handler om:

Når en stat bryter sine folkerettslige og juridiske avtaler med EU, er det staten som juridisk person som blir stilt til ansvar.

Siden statens penger er skattebetalernes penger, betyr det at det svenske folk må betale for avgiftskuttene i etterkant, – slik vi må om vi følger FrP sin linje.

Sverige risikerer nå en massiv økonomisk smell over statsbudsjettet på tre måter:

– Milliardutgifter til kjøp av utslippsretter.

Under EUs regelverk (Innsatsfordelingsforordningen/LULUCF) kan et land som slipper ut for mye, kjøpe ubrukt utslippsrom fra land som har kuttet mer enn de måtte.

For å dekke inn utslippsgapet som avgiftskuttene har skapt, må den svenske staten kjøpe utslippsretter fra andre land over statsbudsjettet.

Svenske miljøinstitutter og analyser anslår at bare denne ekstraregningen kan koste svenske skattebetalere mellom 5 og 8 milliarder svenske kroner.

Fordi mange EU-land sliter med å nå målene sine, er det svært få land som har kvoter til salgs, noe som vil presse prisen enda høyere.

– Tapte inntekter til statskassen.

For å tette deler av klimagapet må Sverige overføre og låse utslippsretter som de egentlig eier i EUs kvotesystem (EU ETS).

Dette er kvoter den svenske staten normalt ville solgt på auksjon for å få friske milliarder rett inn i statskassen. Når disse i stedet må brukes til å dekke opp for transportsektoren, taper staten enorme summer i rene inntekter.

– Dagbøter og frosne EU-midler.

Dersom Sverige overhodet ikke klarer å gjøre opp for seg, risikerer de formelle sanksjoner.

World Wide Fund for Nature (WWF) i Sverige la frem en juridisk analyse som viser at Sverige risikerer opp mot 110 millioner kroner i bot, pluss 1,4 millioner kroner i dagbøter for hver eneste dag målene brytes.

Samtidig har EU-kommissionen advart om at milliarder i gjenreisingsstøtte og omstillingsmidler til Sverige kan bli holdt tilbake fordi landet ikke leverer på klimaforpliktelsene sine.

Når milliarder av kroner må omdisponeres på statsbudsjettet for å betale klima-bøter og kvoter til EU, betyr det i praksis at det blir mindre penger til velferd, skole, helse, forsvar og infrastruktur.

Det svenske eksempelet viser dermed nøyaktig hvorfor FrPs strategi er risikabel:

Den billige bensinen man får i dag, må betales tilbake med høye renter over skatteseddelen og statsbudsjettet i morgen.

Det største paradokset er partiets omgang med EØS-avtalen.

– Jussen er krystallklar:

Det finnes ingen hjemmel i EØS-loven for å tvinge EU til å reforhandle avtalen. Skal man finne igjen det handlingsrommet FrP etterspør for å sette særnorske avgiftssatser på drivstoff og drite i EUs klimakrav, må man bruke EØS-avtalens artikkel 127 og si opp hele avtalen.

– Men FrP vil ikke si opp EØS-avtalen….

FrP etterspør altså en politikk som krever at vi forlater EØS, samtidig som de forsikrer om at EØS-avtalen ligger fast.

Det henger rett og slett ikke sammen.

Å love velgerne billig bensin uten å ville ta det juridiske oppgjøret med avtalen som hindrer det, er uærlig.

Det er på tide at vi diskuterer realpolitikk, ikke luftslott og populistiske hasteinnkallinger.

Den alltid førende lojalitetsplikten, forrangsprinsippet og manglende handlingsrom er grunnen til at utspill fra partier som FrP -og resten av de på Stortinget- blir ren symbolpolitikk.

Norske politikere kan gjerne ønske å prioritere annerledes, men fordi EU eier definisjonsmakten uansett område/sektor vil ethvert forsøk på å bryte rammene og EUs regelverk utløse økonomiske og juridiske straffetiltak – inntil EØS avtalen blir sagt opp.

Siri Hermo