oss 150 kroner!
I artikkelen Det store skuespillet – Juss, tåkelegging og det tverrpolitiske velgerbedraget kritiserer Siri Hermo professor Espen Gaarder Haug for å tåkelegge problemet. Professor Haug har bedt om tilsvar, og det får han naturligvis.
Etter mitt debattinnlegg i Nettavisen, «Norgespris: De har selv skapt problemet», siterer Siri Hermo meg korrekt.
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss her«Produksjon av norsk vannkraft koster i snitt cirka 12 øre per kilowattime. Over 90 prosent eies av fellesskapet. Likevel må norske familier betale priser skyhøyt over produksjonskostnaden».
Hun skriver deretter:
«Haug fremstiller dette som en gåte, men svaret er rent juridisk. Med energiloven av 1990 ble kraften omdefinert fra å være infrastruktur til å bli en markedsvare».
Her bommer Siri Hermo.
Norge hadde lave kraftpriser i en årrekke, også med et fritt kraftmarked og en kraftbørs. Allerede tidlig på 1990-tallet ble det etablert en velfungerende kraftbørs i Norge. Dette førte ikke til høye strømpriser de neste par tiårene.
EØS-avtalen ble undertegnet av politisk ledelse i 1992 og trådte i kraft i 1994. Avtalen ble undertegnet på tross av at man ikke hadde noen folkeavstemning om denne omfattende avtalen som har fått store konsekvenser for landet. Likevel fungerte det norske strømmarkedet svært godt i mange år etterpå. Norge hadde både EØS-avtale, kraftbørs og handel med utlandet uten at norske husholdninger og bedrifter ble utsatt for dagens jevnt over svært høye strømpriser.
Det er altså verken markedet, kraftbørsen eller EØS-avtalen alene som forklarer strømpris-krisen.
De jevnt over langt høyere prisene kom først etter at motorveikablene til Tyskland og England ble satt i drift. Kablene er heller ikke nødvendigvis et stort problem i seg selv. Problemet oppstår når de kombineres med avtalene Norge har inngått, og med måten disse avtalene håndteres av regjeringen og stortinget.
Det er denne sammenhengen Siri Hermo hopper bukk over når hun forsøker å redusere hele problemet til EØS avtalen og energiloven av 1990.
Må Norge ut av EØS?
Det er uklart om Norge må ut av EØS-avtalen for å gjenvinne tilstrekkelig nasjonal kontroll over strømmen og få prisene ned. Personlig mener jeg absolutt at vi bør vurdere å si opp avtalen. EØS-avtalen er tross alt en av de mest omfattende avtalene norske politikere har inngått uten en egen folkeavstemning om selve avtalen.
Sveits og Monaco har, i stedet for å slutte seg til EØS, inngått en rekke mindre avtaler med EU og andre europeiske land. Begge landene gjør det svært godt økonomisk, til tross for at de ikke har Norges olje- og gassressurser.
Er det realistisk at vi etter neste stortingsvalg får en regjering som vil melde Norge ut av EØS? Neppe.
Derfor har jeg i flere år forsøkt å påpeke at det trolig allerede finnes et betydelig spillerom innenfor EØS-avtalen til å redusere strømeksporten kraftig. Før politikerne erklærer at «EØS hindrer oss», bør de i det minste undersøke og prøve ut de mulighetene avtalen faktisk gir.
EØS-avtalen åpner for tiltak
I EØS-avtalens del II, som omhandler det frie varebyttet, heter det blant annet:
«En alvorlig mangel på eller fare for alvorlig mangel på en vare som har avgjørende betydning for den eksporterende avtalepart, og når de situasjoner som er nevnt ovenfor, fører til eller sannsynligvis vil føre til betydelige vanskeligheter for den eksporterende avtalepart, kan denne avtalepart treffe egnede tiltak i samsvar med de fremgangsmåter som er fastsatt i artikkel 113».
Artikkel 113 inneholder bestemmelser om varsling før slike tiltak iverksettes. Det er naturlig, ettersom motpartene må få anledning til å forberede seg og komme med sine synspunkter.
Det fremgår altså av EØS-avtalen at alvorlig mangel på, eller fare for alvorlig mangel på, en vare av avgjørende betydning kan gi et land adgang til å iverksette tiltak.
Når norske bedrifter må legge ned, redusere produksjonen eller flytte virksomhet på grunn av strømprisene, mener jeg at det er høyst relevant å undersøke om situasjonen kan omfattes av disse bestemmelsene. Strøm er ikke en hvilken som helst vare. Den er en helt avgjørende innsatsfaktor for husholdningene, industrien og samfunnet som helhet.
Så vidt jeg kjenner til, har Arbeiderparti-regjeringen ikke engang forsøkt å slå i bordet med denne muligheten. Dette tok jeg opp alt i 2022 med håp om svar fra regjeringen, men det var tyst fra deres side om dette punkt. https://www.nationen.no/strompriser-og-eksport/o/5-148-28788
Hva vil egentlig skje dersom Norge reduserer eksporten kraftig, eller stanser den midlertidig, når strømprisen er svært høy og vannmagasinene ikke er tilstrekkelig fylt?
EU kan protestere og eventuelt svare med økonomiske mottiltak. Samtidig er Europa avhengig av norsk olje og gass, som Norge kan selge i det frie verdensmarkedet. Med dyktige og handlekraftige forhandlere burde det være fult mulig å komme frem til en løsning.
Problemet er at regjeringen virker mer opptatt av og tilfredstille de høye fyrster i EU enn og tenke på hvordan nå spesielt norske bedrifter rammes av de høye strømprisene siden de ikke får noen kompensasjon for ågerpriser.
Eksportgrensene kan forhandles
Norge kan også forsøke å inngå avtaler med nabolandene og EU om konkrete eksportgrenser. Slike grenser kan for eksempel knyttes til magasinfylling, årstid, priser eller risikoen for kraftmangel.
Dette er det nok fult mulig å forhandle om innenfor EØS avtalen, men krever samtykke fra motpartene og kan innebære at markedsavtalene eller avtalene for utenlandskablene må endres.
Det er nettopp derfor kontraktene må gjennomgås og reforhandles. At en avtale er inngått, betyr ikke at den gjelder uforanderlig til evig tid. Politikere bør reforhandle internasjonale avtaler når de ikke lenger ivaretar nasjonale interesser. Det krever imidlertid både vilje, kompetanse og mot. Alle deler ser ut til å mangle hos dagens regjering som virker mer opptatt av å få fjær i hatten av EU’s høye fyrster enn og sørge for at norske bedrifter beholder sine konkurransefortrinn som billig strøm.
Jeg foreslår ikke planøkonomi
Siri Hermo skriver videre:
«Han (Espen Haug) foreslår nasjonale, planøkonomiske løsninger som høres fantastiske ut på papiret».
Her tillegger hun meg et ønske om en planøkonomisk løsning. Det stemmer ikke og mye av Siri Hermo’s innlegg dreier seg egentlig om å tildele meg meninger jeg ikke har.
Jeg er fullt ut tilhenger av en markedsplass og en børs for strøm. Dette systemet fungerte svært godt i flere ti år. Men vi trenger et internt marked der eksporten kan begrenses kraftig, bortsett fra når vi selv ønsker å eksportere, for eksempel når vannmagasinene er tilstrekkelig fulle og prisene er lave.
Å forvalte en strategisk naturressurs til beste for egen befolkning er ikke planøkonomi. Det er ansvarlig politikk. Dersom enhver regulering av eksporten skal stemples som planøkonomi, har man i realiteten gitt opp ideen om nasjonal ressursforvaltning.
At Norge har fysiske kraftkabler til utlandet, innebærer i utgangspunktet at vi har en mulighet til å eksportere strøm. Det burde ikke automatisk bety at vi under alle forhold har plikt til å gjøre maksimal kapasitet tilgjengelig.
På fagspråket kan kabelkapasiteten betraktes som en realopsjon. En opsjon gir rett men ikke plikt til å eksportere, altså stor fleksibilitet. Norge har i utgangspunktet (før signering av avtaler) mulighet til å eksportere når det er lønnsomt og forsvarlig. Verken arbeiderpartiet eller stortinget har, så vidt jeg kjenner til, sørget for en eneste grundig utredning av verdien av denne opsjonen. Real opsjoner er et stort eget fagfelt og når kontraktene innbefatter at man gir fra seg real opsjoner burde man i det minste hat en grundig utredning av disse før signering. Det har ikke skjedd, og ikke engang i etterkant.
Norge har inngått avtaler som trolig innebærer at vi har gitt fra oss store deler av opsjonen (fleksibiliteten). Men heller ikke dette synes å være fullstendig avklart. Før politikerne avviser nasjonal kontroll som umulig, bør de i det minste kunne forklare nøyaktig hvilke avtaler som binder oss, hvordan de binder oss, og hvilke muligheter vi har til å reforhandle dem.
Kontraktene må reforhandles
Jeg har sagt at kontraktene må reforhandles. Det betyr at man umiddelbart bør undersøke hva som kan oppnås innenfor EØS-avtalen.
Da må Norge naturligvis være villig til å sette hardt mot hardt. Olje og gass kan trekkes inn som forhandlingskort. Vi bør også kreve forhandlinger om konkrete eksportgrenser og om endringer i markeds- og kabelavtalene.
Dersom vi ikke kommer frem til en tilfredsstillende løsning, bør Norge vurdere å tre ut av EØS og få på plass andre avtaler. Sveits of Monaco har vist oss at man kan stå veldig fint økonomisk utenfor både EU og EØS avtalen. Begge disse landene har høyere bruttbonasjonal produkt pr innbygger enn Norge.
Ingen akademisk konspirasjon
Siri Hermo skriver til slutt:
«Professorens tåkelegging er slik jeg ser det en logisk konsekvens av det akademiske systemet han er en del av».
Nei, jeg er ikke en del av noen akademisk konspirasjon. Jeg har blant annet arbeidet i mange år med praktisk krafthandel. Det er ikke slik at professorer går sammen for å konspirere og tåkelegge strømdebatten.
Akademikere har, som alle andre, svært forskjellige meninger. Det finnes selvsagt professorer som er helt uenige med meg. De færreste av dem har imidlertid praktisk erfaring fra kraftmarkedet.
Jeg tror heller ikke «strømekspert» Siri Hermo har særlig praktisk erfaring fra dette markedet? Når hun likevel avfeier mine forslag som planøkonomi og akademisk tåkelegging, uten å drøfte handlingsrommet i EØS-avtalen eller muligheten for å reforhandle kabelavtalene, blir kritikken hennes mer som konspiratorisk tåke enn analyse. Men når det er sagt er det er bra vi får mer debatt rundt avtalene som ligger til grunn for dagens strømmarked, deriblant også EØS avtale. Hvordan håndteres avtalene i dag, er det gjort solide forsøk på og utnytte spillerommet avtalene gir? Hvorfor har ikke regjeringen og stortinget engang utredet verdien av real opsjonen man har gitt fra seg?
Les også:
