Politisk teater i Nationen: Juss trumfer «sunt bondevett»

Ola Borten Moe bruker tusenvis av ord på å beskrive den fysiske raserte virkeligheten, men hopper fullstendig bukk over jussen som har forårsaket den.

Her er den rå og ubehagelige sannheten om hvorfor Borten Moes «sunde bondevett» faller for eget grep.

Borten Moe snakker om raffineridøden som om det er en uforklarlig naturkatastrofe.

Virkeligheten er at EØS-avtalen og overnasjonale krav spilte en direkte og avgjørende rolle da Shell-raffineriet på Sola ble lagt ned i 2000.

Dette er enda et klokkerrent bevis på at det overnasjonale regelverket har diktert avviklingen av kritisk nasjonal infrastruktur i flere tiår.

Sola-raffineriet i Risavika var faktisk et av de mest effektive og lønnsomme raffineriene i Europa på 1990-tallet.

Likevel valgte styret i A/S Norske Shell å stenge det.

Årsaken til nedleggelsen var todelt, og begge sporene henger direkte sammen med EØS og det europeiske markedet:

– Gjennom EØS-avtalen forpliktet Norge seg til å innføre EUs miljøstandarder for drivstoff.

Rundt årtusenskiftet vedtok EU det såkalte Auto-Oil II-programmet, som krevde radikale kutt i innholdet av svovel, aromater og benzen i drivstoff frem mot 2003 og 2005.

For at Sola-raffineriet skulle oppfylle disse nye, overnasjonale standardene, måtte anlegget bygges om for milliarder av kroner. Til tross for god drift, fant eierne ut at de strenge EU-kravene gjorde fremtidige oppgraderinger så dyre at det var mer lønnsomt å stenge hele anlegget og heller flytte kapasiteten.

– EØS-avtalen åpnet for fri flyt av oljeprodukter i det indre markedet, og Europa slet på den tiden med stor overkapasitet på raffinering.

Store internasjonale selskaper som Shell begynte derfor en bevisst sentralisering for å tilpasse seg EUs fellesmarked.

Sola var et relativt lite raffineri i europeisk målestokk.

Siden markedet ble globalisert og overnasjonalt under EØS, valgte Shell heller å konsentrere sine eierinteresser i det langt større anlegget på Mongstad (hvor de eide en andel) og la Sola dø.

Den nyeste delen av Sola-anlegget ble faktisk demontert og solgt i biter til Antwerpen i Belgia.

Historien om Sola i 2000 er nøyaktig den samme historien som gjentok seg med Esso Slagentangen i 2021, og som nå struper resten av europeisk og norsk tungindustri.

Nedleggelsen av Slagentangen skjedde som en direkte konsekvens av EUs klimadiktat og Protokoll 31 fra 2019.

Når EU juridisk har forpliktet Norge til å fase ut fossil transport, blir det kommersielt umulig å drive raffinerier videre i det indre markedet.

Investorer og oljegiganter flytter derfor kapasiteten til Asia og USA fordi EUs drakoniske CO₂-avgifter og kvotemarked (ETS) gjør foredling av olje i Europa til en økonomisk umulighet.

Prosessen med å avvikle vår egen forsyningssikkerhet startet altså ikke i dag.

– Sola røk i 2000 på grunn av EUs tidlige produkt- og miljøkrav i EØS, mens

– Slagentangen røk i 2021 på grunn av det langsiktige fallet i etterspørsel etter fossilt drivstoff – en direkte og villet konsekvens av EUs klimapolitikk i Protokoll 31.

Sola var kun den første dominobrikken som falt i dette kapittelet av spillet.

Når Ola Borten Moe skylder på politikernes pengebehov og en generell mangel av diesel på verdensmarkedet, driver han med ren og skjær tåkelegging av den juridiske og politiske virkeligheten.

Det er ikke tomme statskasser som har holdt drivstoffprisene skyhøye etter 1. september.

Det er en villet, planlagt og overnasjonalt diktert politikk for å flå norske bilister og tvinge frem en atferdsendring.

Staten Norge bader i milliarder fra Oljefondet og har overhodet ikke et reelt «pengebehov» som rettferdiggjør å flå transportnæringen, bøndene og pendlere på pumpa.

Høye drivstoff-avgifter brukes i stedet som et kalkulert verktøy for atferdsendring, diktert gjennom EUs klimapolitikk via EØS og Protokoll 31.

Norge har juridisk forpliktet seg til strenge utslippskutt i ikke-kvotepliktig sektor (transport, landbruk, bygg, avfall samt LULUCF – skog og areal).

Hvis bensin og diesel gjøres billig, vil folk fortsette å kjøre. Derfor må prisene holdes så høye at hverdagen blir økonomisk uholdbar for alle som ikke bøyer av for det «grønne» skiftet.

Borten Moe fremstiller den globale drivstoffkrisen som et uforutsigbart naturfenomen og trekker frem Ukrainakrigen, krisen i Hormuzstredet og ukrainske angrep på russiske raffinerier. Dette er en ren avsporing og et ytre røykteppe.

For Norges og EUs lovlige dieselimport har Ukrainas angrep på russiske raffinerier absolutt ingen betydning i dag, fordi EU og Norge innførte totalforbud mot import av russiske oljeprodukter allerede i februar 2023.

At ukrainske droner treffer russiske anlegg i dag, endrer ikke det faktum at denne dieselen uansett har vært ulovlig å ta inn i EU/EØS-området i flere år.

Krisen er selvforskyldt fordi man kuttet forsyningene før man hadde stabil, egenprodusert kapasitet i Europa.

Borten Moe advarer ikke om den virkelige prisbomben som våre politikerne allerede har godkjent.

I 2028 iverksettes EUs nye klimakvotesystem (ETS2) for veitransport og oppvarming.

Dette systemet flytter kvoteplikten direkte over på drivstoffleverandørene, som tvinges til å kjøpe dyre CO₂-kvoter for hver eneste liter bensin og diesel de selger.

Miljødirektoratets egne anslag viser at denne EU-avgiften alene vil øke pumpeprisen med opptil 6,5–7,5 kroner literen. Siden Stortinget nekter å fjerne de eksisterende nasjonale særavgiftene, ligger alt til rette for en drakonisk dobbeltbeskatning som vil presse prisene opp mot 30–35 kroner literen fram mot 2030, og sinnsyke 50,- iht Statens egne transportetater i 2040. (inkludert Statens vegvesen, Avinor og Jernbanedirektoratet)

Ola Borten Moe presterer kunststykket å liste opp absolutt alle tenkelige energiformer – fra havvind og gass til kjernekraft – mens han bevisst fortier det mest fundamentale premisset:

Det spiller absolutt ingen rolle hvor mye ny energi vi bygger ut i Norge, så lenge EØS-avtalen sikrer at hver eneste kilowattime skal sluses ut for å berge EU, ikke det norske folk!

Borten Moe klager over at staten har bremset godkjenningen av ny kraftproduksjon. Men han hopper samtidig bukk over den brutale, juridiske jernveggen som han selv har vært med på å tvinge over hodet på oss:

– Takket være Energipakke 3 og ACER, som ble implementert i 2018, har ikke norske politikere lenger lov til å prioritere egen befolkning eller egen industri.

Hvis vi bygger ut massivt med kjernekraft, slik Borten Moe nå jobber for gjennom sitt private selskap, vil denne kraften umiddelbart bli underlagt EØS-avtalens Artikkel 11 og 12, som strengt forbyr eksportrestriksjoner. Kjernekraften vil ikke gi billig strøm til norske husholdninger eller konkurransefortrinn til den norske bonden. Den vil bli slukt av det felleseuropeiske markedet og sendt rett i kablene, eller for å serve data- og batterianleggene som skal sikre EUs grønne og digitale omstilling.

Når Borten Moe nevner at havvind har stoppet opp, unnlater han å fortelle hvorfor det har blitt et økonomisk og politisk mareritt:

Hele premisset for EUs havvindsatsing i Nordsjøen bygger på såkalte hybridkabler – kabler som ikke bare sender strømmen til Norge, men direkte videre til kontinentet også.

Systemet er designet for at strømmen skal flyte/styres dit prisen er høyest.

Havvind i Norge bygges ikke for å sikre norsk forsyningssikkerhet, men for å fungere som en ren subsidiert råvareleverandør til Brussel.

Gjennom de ulike Energipakkene og Protokoll 31 har Stortinget forpliktet oss til å integrere våre energiressurser i EUs fellesnett.

Klimapolitikken i Protokoll 31 skaper tvangen til å bygge ut, mens energipakkene og ACER sikrer at Brussel får råderetten over kraften med en gang den er produsert.

Det er direkte surrealistisk å se Borten Moe -og andre- reise land og strand rundt og agitere for kjernekraft som «redningen» for Norge, uten at han med ett eneste ord nevner at kjernekraften vil bli underlagt de samme strenge markedsmekanismene som vannkraften vår har blitt.

Så lenge Norge sitter i EØS-buret, har vi ikke lov til å sette en nasjonal makspris på strømmen eller holde den innad i landet. En ny, norsk kjernekraftreaktor vil bare bli nok et tannhjul i EUs overnasjonale energimaskin, fullstendig styrt av uavhengige organer som RME, som tar sine marsjordre fra ESA og ACER – ikke fra Stortinget.

Ola Borten Moes innlegg i Nationen blir derfor en ren, men flott, politisk skuespilloppvisning fordi han fullstendig utelater det juridiske kvelertaket som faktisk har låst hele den norske energipolitikken.

Han presterer til og med å si at vi «døyver symptomene med oljepenger istedenfor å gjøre noe med problemene og rotårsakene», mens han i nøyaktig samme åndedrag hopper bukk over den aller største elefanten i rommet:

Jussen som hindrer den norske stat i å gjøre nettopp det han etterlyser!

Borten Moe klager over at vi «går på trygd» på Oljefondet, men han fortier bevisst at Stortinget har sveiset igjen alle dører som kunne gjort oss selvhjulpne.

Det er ikke mangel på politisk vilje eller «sunt bondevett» som gjør at staten bare pøser ut strømstøtte og symptomlindring – det er overnasjonal juss som gjør reelle, strukturelle tiltak ulovlige.

Her er de tre juridiske jernveggene som Borten Moe nekter å nevne, og som effektivt stopper Norge fra å sikre beredskap, industri og husholdninger:

– Jussen forbyr oss å fjerne rotårsaken til strømpriskrisen:

Borten Moe vil løse problemet med mer produksjon.

Men den virkelige rotårsaken er at strømmen vår er fanget i et grenseløst EU-marked underlagt Energipakke 3 og ACER.

Hvis staten ville bruke «sunt bondevett» til å løse krisen, kunne vi innført en nasjonal makspris, stanset eksporten før magasinene er tomme, eller reservert den billige vannkraften til norske husholdninger og industri. Hvorfor gjør vi ikke det?

Fordi EØS-avtalens Artikkel 11 og 12 strengt forbyr eksportrestriksjoner, og lojalitetsplikten slår fast at vi aldri må gjøre vedtak som hindrer EUs ønskede markedsresultat. Å fjerne rotårsaken er med andre ord definert som et avtalebrudd.

Staten har ikke lov til å gjøre oss selvhjulpne på energi.

-Statsstøttereglene (Artikkel 61) låser industrien til støttetiltak:

Borten Moe etterlyser en politikk som sikrer metallproduksjon og petrokjemisk industri.

Under Artikkel 61 om statsstøtte er det imidlertid strengt ulovlig å gi nasjonal industri varige konkurransefortrinn gjennom billig strøm eller avgiftsfritak, fordi det «vrir konkurransen» i EUs indre marked. Det eneste ESA og Brussel tillater, er nettopp det Borten Moe klager over:

At vi døyver symptomene med tidsbegrensede, statlige støtteordninger som holder bedriftene på kunstig åndedrett uten å løse det underliggende problemet.

Jussen tvinger oss inn i rollen som en stat som må «kjøpe ut» symptomene med oljepenger!

– Protokoll 31 saboterer forsyningssikkerheten og landbruket:

Borten Moe snakker om forsyningssikkerhet for mat og energi, men hopper bukk over at Stortinget i 2019 frivillig la landbruket og transporten under EUs klimadiktat i Protokoll 31.

Du kan ikke bygge opp en robust, nasjonal beredskap og gjøre den norske bonden selvhjulpen samtidig som du er juridisk forpliktet til å tyne landbruket og transportsektoren gjennom strenge utslippsmål, høye drivstoffavgifter og den kommende ETS2-prisbomben i 2028.

EUs overordnede mål er nettopp adferdsendring og sentralisering – det stikk motsatte av nasjonal beredskap i distriktene.

Det er denne tåkeleggingen som gjør Borten Moes hjertesukk i Nationen så selvmotsigende:

Han opptrer som en uavhengig systemkritiker, mens han tåkelegger det samme overnasjonale systemet som har lagt Norge i lenker.

Borten Moe trekker frem at Europa sakker akterut foran USA, men han nevner ikke at USA er en suveren nasjon, mens nasjonen Norge er låst i EØS-buret underlagt EUs markedskrefter.

Han sammenligner epler og pærer for å tåkelegge at Stortinget har stemt bort de verktøyene som kunne reddet Herøya.

Borten Moe påpeker helt riktig at gassprisen i Europa er sju til åtte ganger høyere enn i USA. Men han hopper altså bukk over hvorfor:

USA har beholdt sin nasjonale ressursforvaltning. De bruker sin egen skifergass til å gi billig energi og råstoff til sin egen industri (gjennom tiltak som Inflation Reduction Act).

Norge er Europas største gassleverandør. Men fordi vi er underlagt EØS-avtalens markedsliberalisering, har ikke Norge lov til å selge billig gass direkte til industrien på Herøya for å sikre produksjon av ammoniakk.

Gassen skal ut på det felles europeiske markedet, der EUs ufornuftige energipolitikk og sanksjoner har drevet prisene opp i stratosfæren. Jussen forbyr oss å prioritere vår egen industri fremfor EUs marked.

Borten Moe klager over at samtalen rundt Herøya nesten utelukkende handler om CO₂-utslipp, og sier man ikke kan være «for hard på CO₂-prisingen»….

CO₂-prisingen på Herøya er ikke noe norske politikere sitter og vurderer på et lokalpolitisk kontor. Den er 100 % diktert av EUs klimakvotesystem (ETS), som Norge er fullt integrert i gjennom Protokoll 31.

EU strammer bevisst inn antall gratiskvoter og presser kvoteprisene opp for å tvinge frem «avkarbonisering». At Yara og ammoniakkproduksjonen i Europa kneler, er en direkte, villet konsekvens av den jussen Stortinget lojalt har svelget.

Borten Moe smiler av Europas «The Magnificent Zero» og påstår at vi «ikke gidder å produsere energien» som datasentrene krever. Han forsøker her å gi inntrykk av at vi har et fritt valg, men unngår igjen jussen som styrer dette.

Gjennom Energipakke 3, ACER og EUs digitale strategi er Norge forpliktet til å stille vår infrastruktur til disposisjon for det grenseløse markedet.

Det handler ikke om at vi «ikke gidder». Det handler om at EUs overnasjonale regelverk krever at grønn norsk kraft skal sluses inn i datasentre og batterianlegg som tjener multinasjonale giganter, mens vanlige folk og tradisjonell norsk industri (som Herøya) sitter igjen med regningen og skyhøye nettleier samt havner på en algoritmestyrt prioriteringsliste EU styrer.

Borten Moes sammenligning med USA faller fullstendig til jorden på grunn av jussen.

USA kan nemlig beskytte sin industri, regulere sine egne priser og tenke nasjonal beredskap.

Norge kan ikke gjøre noe av dette fordi lojalitetsplikten og forrangsprinsippet betyr at EUs indre marked og deres klimamål trumfer alt.

Borten Moe snakker om gasspriser, strømproduksjon og dieselmangel som om det er isolerte hendelser.

Men jussen har sørget for at de er sveiset sammen.

EUs energipolitikk og markedsliberalisering har sørget for at gassprisen har blitt den store X-faktoren som drar med seg både strømmen og drivstoffet i dragsuget.

Siden Stortinget lojalt har underkastet seg dette markedssystemet og i tillegg bruker avgiftene i Protokoll 31 som en pisk, blir det norske folk flådd på alle fronter samtidig – enten de slår på lyset eller fyller tanken.

Borten Moe sitter i sin egen partiboble og later som om dette handler om mangel på industriell vilje, mens det i realiteten handler om det totale suverenitetsranet som han og hans kolleger på Stortinget har velsignet.

Han snakker om alt vi burde gjøre, mens han tier om at den alltid førende lojalitetsplikten og EØS-lovens forrang (§ 2) gjør det umulig å gjennomføre.

Norske politikere bruker ikke oljepenger fordi de har lyst, men fordi de er juridisk satt sjakk matt av fremmed makts lovverk.

Oljepengene er det eneste verktøyet de har igjen innenfor EØS-buret til å smøre befolkningen så det ikke blir åpent opprør.

De later som om krisen skyldes «manglende vilje» eller «dårlige politiske vurderinger» hos den til enhver tid sittende regjering, mens sannheten er at rammene er låst av akkurat den samme overnasjonal jussen alle regjeringer og storting taktfast må følge, uansett hvem som sitter der.

Så lenge man forsvarer EØS-avtalen, er alt snakk om å sikre grunnleggende energi- og forsyningssikkerhet ren og skjær bokstavkjeks – ord uten nødvendig handling.

Siri Hermo