oss 150 kroner!
Den progressive utenrikspolitikkens imperialistiske instinkter.
Washington er ofte mer samlet enn man tror. Til tross for bruddene med en innbilt fortid, som sies å ha blitt forårsaket av kaosagenten i Det hvite hus, har utenrikspolitisk enighet (støttet av den nasjonale religionen kalt amerikansk eksepsjonalisme) vist seg å ha en bemerkelsesverdig motstandskraft i de 35 årene siden slutten av den første kalde krigen (1946–1988).
The Realist Review.substack.com/, 6. september 2026.
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herDet eksisterer i dag en bred enighet på tvers av det amerikanske politiske spekteret om at det er Washingtons plikt (for ikke å snakke om deres evne – nå for første gang trukket alvorlig i tvil – takket være Trumps pågående fiasko i Iran), å ta på seg rustningen, innta slagmarken og gå inn i en global kamp for å forsvare ‘demokratiet’, som, vi har blitt informert om uavbrutt i et tiår siden 2016, er «under angrep» (startpunktet for den store «demokratipanikken» er knapt en tilfeldighet). Som den progressive fanebæreren Bernie Sanders uttrykte det i 2017: «I kampen mellom demokrati og det autoritære har vi til hensikt å vinne».
George F. Kennan var arkitekten bak doktrinen om containment, altså oppdemming og holde tilbake kommunismens innflytelse under den kalde krigen. Han bemerket en gang at «det finnes ingenting i naturen som er mer egosentrisk enn det hardt prøvede demokratiet». Og de folkevalgte (og kanskje enda viktigere, de ikke-folkevalgte) lederne av vårt eget «beleirede demokrati»: Over 2 millioner menn og kvinner under våpen; over 5.000 atomstridshoder; omgitt av 4.800 kilometer hav i øst og 19.300 kilometer med hav i vest, anses det i stor grad å være sårbart for tvang fra en ‘autoritær akse’ ledet av Kina og Russland – med en støttende (og voksende) gruppe bestående av Iran, Nord-Korea, og av og til, avhengig av analytikerens politikk, Tyrkia, Saudi-Arabia og visse politiske partier i Tyskland, Ungarn, Italia og Frankrike.
Den rådende fortellingen har en formskiftende kvalitet: Noen dager får vi vite at den globale autoritære trusselen drives frem av skyggefulle agenter innen desinformasjon, ansatt av Kreml. Andre ganger kommer trusselen i form av autoritære oligarker og autoritære kleptokrater. Men til enhver tid sies vårt demokrati – og retten til våre «allierte», som Ukraina, til å praktisere demokrati – å være truet av den autoritære aksen. Dette er altså fortellingen – og i Washington, som i Amerika generelt – er det fortellingen som teller, innholdet er mindre viktig.
Som essayisten og presidenten for Simone Weil Center, Paul Grenier, har observert andre steder, i den grad det pågår en debatt om utenrikspolitikk i dette landet, «det vi universelt observerer er at fortellingen erstatter virkeligheten». Slike foretrukne fortellinger «enten fremmer interessene til denne eller den delen av makteliten, eller fremmer karrierene til denne eller den sektoren av nasjonalt sikkerhetsbyråkrati. At disse fortellingene vanligvis ignorerer hva som er sant og hva som er i kontakt med virkeligheten, viser seg å være av liten betydning».
Kalde kriger, nye og gamle
De kalde krigene, både nye og gamle, hvor jeg mener de krigene av «nødvendighet» som Washington førte på vegne av de vestlige demokratiene, mot henholdsvis «det autoritære» og «kommunismen», har fra starten av vært et prosjekt for den amerikanske eliten helt tilbake til administrasjonen til Harry S. Truman.
Den 31. januar 1968, akkurat da USAs tropper var under voldsome angrep på andre siden av jorda i Saigon og Hue, skrev en tysk akademiker ved navn Hans Magnus Enzensberger sin oppsigelse fra stillingen ved Wesleyan University, i det noe mer trivelige området Middletown, Connecticut. Han hadde sett nok av Amerika; det var på tide å gå videre. Enzensberger mente at «de fleste amerikanere ikke har noen anelse om hvordan de og landet deres ser ut for omverdenen». Og Vietnam var ikke, som mange trodde, «en uheldig ulykke» forårsaket av ellers velmenende mennesker; den var snarere «det mest synlige utfallet … den blodigste lakmustesten for en sammenhengende internasjonal politikk som gjaldt fem kontinenter». Den var et prosjekt fra en amerikansk «herskerklasse» som Enzenberger anså som «den farligste ansamlingen av mennesker på jorden». «På en eller annen måte», skrev Enzenberger, «er denne klassen en trussel mot alle som ikke er en del av den … Målet er å etablere sin politiske, økonomiske og militære dominans over alle andre makter i verden».1
Samme som det alltid har vært.
Likevel er forskjellen mellom 1968 og 2026 at i tidligere tiår ville store—om ikke overveldende— deler av den amerikanske venstresiden ha sluttet seg til Enzensbergers brutalt ærlige kritikk. Ikke nå lenger. I dag har ledende progressive «tenkere» forlatt denne kritikken av imperiet og har i stedet samlet seg rundt den tåpelige og farlige illusjonen om at amerikansk demokrati er under angrep fra de snikende, verdensomspennende autoritære kreftene.
Etter hvert som spenningen (i enkelte kretser) øker over muligheten for at mellomvalget i 2026 vil føre til en ‘blå bølge’ som bringer en ny generasjon progressive til Washington, er det en følelse av at endring er i vente. Det ville være klokt å dempe denne entusiasmen, særlig når det gjelder saker som gjelder amerikansk utenrikspolitikk. Da han ble bedt om å forklare sin holdning til krigen i Ukraina, svarte den demokratiske senatskandidaten fra Michigan, Abdul El-Sayed, at «når vi snakker om å ta opp kampen mot Putin og hans brudd på internasjonal lov, mener jeg vi har et ansvar for å opprettholde internasjonal lov og dermed støtte Ukraina i dets innsats».2
Alexandria Ocasio-Cortez er kongresskvinne fra New York. Hennes holdning til Ukraina skiller seg lite fra El-Sayed eller den avdøde neokonservative senatoren Lindsey Graham. Under sikkerhetskonferansen i München tidligere i år proklamerte Cortez at en «autoritær tidsalder» truet takket være Trumps og Putins intriger. Når det gjelder USAs støtte til Ukraina, var Cortez bekreftende, og bemerket i sitt syn at «Vi bør ikke belønne imperialisme, og jeg mener ikke at vi bør la Russland fortsette, eller noen nasjon, å fortsette å krenke en nasjons suverenitet og fortsette å bli belønnet». Denne fremstillingen er talende fordi den gir progressive og liberale tilhengere av krigen i Ukraina mulighet til å la Washington (spesielt tidligere demokratiske administrasjoner) slippe unna for å ha fulgt nettopp den politikken som førte til krigen i utgangspunktet. Ingen steder i sin kritikk uttalte hun ordene «NATO-utvidelse».
I Cortes verden er «imperialisme» en krig som er ført for å hindre et naboland i å bli med i en fiendtlig militærallianse som er bevæpnet med atomvåpen. Legg også merke til hennes gjentatte bruk av ordet «belønning». Å avslutte en konflikt som har utslettet en hel generasjon ukrainske menn; som resulterte i tapet av en femtedel av Ukrainas territorium etter den kalde krigen; med tapet av kanskje over halvparten av befolkningen (fra 52 millioner i 1992 til sannsynligvis under 20 millioner i dag); og en krig som fortsatt ødelegger livene til ukrainske sivile, blir politisk spunnet og fremstilt som en «belønning» for Russland.
For tidligere generasjoner av amerikanske liberale og progressive – fra E.L. Godkin, Mark Twain og Jane Addams til Reinhold Niebuhr, Adlai Stevenson, Martin Luther King Jr., George McGovern og Paul Wellstone – var det et grunnleggende ideal å forhindre og avslutte kriger. Ikke nå. I stedet får man inntrykk av at ledende progressive «tenkere» innen utenrikspolitikk, ikke frykter noe mer enn utsikten til at det bryter ut fred med Russland. Det er derfor bedre å holde folk opptatt med trusselen fra for eksempel hvitvasking av penger enn muligheten for atomkrig
I dag inntar Cortez og hennes Koch-finansierte utenrikspolitiske rådgiver standpunktet at vi må inngå «globale allianser», for «å fungere som en vegg mot autoritær konsolidering av makt», noe som i praksis er lite annet enn gjenbruk av Obama-administrasjonens modus operandi: Multilaterale kriger: Bra. Unilaterale kriger: Dårlige. Eller, i Cortez tilfelle, kanskje ikke så ille. Tross alt gjentok Cortez en av Trump-administrasjonens ulike begrunnelser for å starte en krig mot Iran: «Akkurat nå», sa Cortez sent i februar 2026, «er det det iranske regimet gjør, særlig med hensyn til demonstranter, en grusom massakre – noen anslag har titusenvis av mennesker nå».3 Siden vi også er inne på Midtøsten, kan man like gjerne merke seg at så sent som i 2025 stemte Cortez for å finansiere Israels Iron Dome (hun snudde først i april i år) og var ikke å se blant den lille håndfullen av kongressmedlemmer som talte mot folkemordet i Gaza, utenfor demokratenes landsmøte i Chicago 2024.
Foto: 2024 Democratic National Convention – Wikipedia
Det som altfor ofte sies å være en ny progressiv utenrikspolitikk, er verken ny eller progressiv. Den søker rett og slett herredømme gjennom alternative tvangsmidler, gjennom instrumenter innen såkalt «myk makt» som for eksempel sanksjoner, økonomisk og militær finansiering, og propaganda. Dagens progressive utenrikspolitikk krever, ja, at andre land følger vårt eksempel – sosialt, politisk og økonomisk. Det er, «du er med oss eller mot oss» om igjen; repetisjon i retning av det perfekte er påkrevd.
For hele brevet, se: https://www.nybooks.com/articles/1968/02/29/on-leaving-america/
For El-Sayed, se: https://www.nbcnews.com/meet-the-press/transcripts/meet-press-august-8-2026-rcna591580
Tallet var rundt 6.000 ved slutten av januar: https://www.npr.org/2026/01/27/nx-s1-5689793/6-126-iran-crackdown-protests-death-toll
Abonner på The Realist Review
«Der alle tenker likt, tenker ingen særlig mye» – Walter Lippmann.
Utenrikssaker og amerikansk politikk. Står på tvers av neokonservatisme og liberal intervensjonisme.
Denne artikkelen er hentet fra The Realist Review:
A New Cold War For A Dying World Order – by James W. Carden
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
James W. Carden er redaktør for The Realist Review. Han er spaltist og tidligere rådgiver for den bilaterale presidentkommisjonen mellom USA og Russland i det amerikanske utenriksdepartementet. Hans artikler og essays har blitt publisert i en rekke publikasjoner, inkludert The Nation, The American Conservative, Responsible Statecraft, The Spectator, UnHerd, The National Interest, Quartz, The Los Angeles Times og American Affairs. Han er også forfatter av boken The Great Betrayal: How the Democrats became the Party of War.
Noen artikler og omtaler av James W. Carden:
Den unødvendige krigen | steigan.no
McNamaras spøkelse | steigan.no
Kondolerer på etterskudd! 75 år – Har NATO overlevd seg selv? | steigan.no
– Hvorfor prøver Washington fortsatt å framprovosere en krig mot Russland? | steigan.no
