oss 150 kroner!
En anmeldelse av Philip og William Taubmans bok, ‘McNamara at War’.
Nylig formidlet New York Times Tucker Carlsons syn om at: «Det mest deprimerende med USA i 2025, er at vi ikke bare ledes av dårlige mennesker, men av uimponerende, dumme, totalt ukreative mennesker». Dette er udiskutabelt – og Times gjorde ingen forsøk på å motbevise dette. Faktisk gjelder denne vurderingen dobbelt så mye for laget av svindlere og machiavelliske mennesker med tosifret IQ – som bemanner de øverste sjiktene i Trump-administrasjonen.
The Realist Review.substack.com/, 22. desember 2025
Likevel viser en fascinerende ny bok av forskerne (og brødrene) William og Philip Taubman, at selv smarte og imponerende mennesker, hvis de mangler visjon, karakter og empati, kan lede landet til katastrofe. En slik leder var Robert S. McNamara, arkitekten bak krigen i Vietnam. I sin skarpe nye studie, McNamara at War (W.W. Norton, 2025), undersøker brødrene Taubman hvordan en mann som var så briljant kom fullstendig til kort. Boken presenterer seg som en karakterstudie – men den er mer enn det.
McNamara var på noen måter typisk for det slaget mennesker Washington tiltrekker seg (eller pleide å gjøre): den overpresterende og oppriktige streberen som tror at det finnes målbare løsninger på ethvert problem. McNamara var også typisk ved at han lett ble korrumpert. Den lykkelig gifte lederen i Ford Motor Company adopterte raskt normene til det Seymour Hersh minneverdig kalte ‘Camelots mørke side’. Som en som har studert perioden, må jeg innrømme at jeg ble overrasket over de vanskelige implikasjonene av utvekslingen av hengivne notater mellom McNamara og Jacquline Kennedy. Hun elsket ham, men det gjorde også Jack Kennedy og Lyndon Johnson—faktisk var McNamara i så stor aktelse tidlig på sekstitallet, at begge presidentene vurderte å stille til valg med McNamara som visepresidentkandidat i 1964.
Det brødrene Taubman gjør klart, var at McNamaras problem til syvende og sist var et karakterproblem – eller fraværet av den. McNamara klarte aldri å finne det i seg selv, til å gjøre det som viseutenriksminister George Ball gjorde (og senere varslere som Daniel Ellsberg og NSC-ansatte som William Watts, Roger Morris og Anthony Lake gjorde), å si sannheten til makten. Ball sa gjentatte ganger i fra til Kennedy, allerede i 1961, at før vi visste ordet av det, ville USA ha «300.000 menn i rismarkene i Vietnams jungler og aldri være i stand til å finne dem».
Det som gjør McNamaras sak enda mer sjokkerende er at – i motsetning til sine kolleger, utenriksminister Dean Rusk og nasjonal sikkerhetsrådgiver McGeorge Bundy – visste han allerede i 1965 at krigen var en tapt sak. McNamara uttrykte sin tvil til sine venner, men overbeviste seg selv, omtrent som Colin Powell under Irak II, om at hans rolle var å spille den gode soldaten. I prosessen løy McNamara gjentatte ganger, for det amerikanske folket, for Johnson og for seg selv. I 1967 innrømmet han privat at Pentagons «dødstall» eller tapstall som VietCong og nordvietnameserne led, var meningsløse. «Hvis rapportene om fiendens tap stemmer, ville vi ha ødelagt den nordvietnamesiske hæren to ganger», sa han til en militær assistent. De som tar medierapporter om at Russland har lidd over en million tap i Ukraina for god fisk, bør ha dette i bakhodet. Sannheten er sannsynligvis en helt annen.
Erfaringen med å tjene under den krevende, ustabile Johnson (Taubman-brødrene påpeker at LBJ sannsynligvis var bipolar) krevde til slutt sitt. Johnson fortalte senere historikeren Doris Kearns Goodwin, at mot slutten (Johnson gav endelig slipp på McNamara og flyttet ham til Verdensbanken i februar 1968) følte McNamara «at han var en morder … han var nesten i ferd med å knekke». Men, som Johnson sa til Kearns Goodwin: «Jeg følte meg aldri som en morder, det er forskjellen».
Det finnes naturligvis politiske lærdommer fra Vietnam-æraen som den tverrpolitiske byråkratgruppen som faktisk styrer Washington, ennå ikke har tatt til seg. Flere av disse leksjonene forsøkte McNamara å forklare i sine siste tiår, kanskje som en botshandling. Taubman-brødrene oppsummerte flere av disse hardt tilkjempede lærdommene for amerikanske beslutningstakere, som inkluderer:
- Ikke speile fienden og forutsette at den opererer på lignende måter som Amerika;
- Ikke unnlat å forstå nasjonalismens kraft som en kraft som driver nasjoner til å frigjøre seg fra ekstern innblanding i deres anliggender;
- Bli kjent med historien, kulturen og politikken til menneskene du støtter eller angriper, og deres ledere;
- Anerkjenn begrensningene ved moderne militærteknologi;
- Forklar dine intensjoner til Kongressen og det amerikanske folket, og vær ærlig med dem om fordeler og ulemper ved de omfattende militære aksjonene dere planlegger å gjennomføre;
- Forstå at det i internasjonale forhold kan være problemer som det ikke finnes kloke løsninger på.
Likevel, som brødrene Taubman påpeker, er «den største ironien i Robert McNamaras liv, at de kloke lærdommene han smertefullt destillerte fra sin dårlige håndtering av Vietnamkrigen, sent i livet, stort sett gikk ubemerket hen og ble oversett av mange av de amerikanske lederne som etterfulgte ham».
Kanskje det beste som til slutt kan sies om McNamara, er at samvittigheten hans plaget ham: Hva er sjansen for at Donald Trump eller Pete Hegseth (eller Joe Biden eller Antony Blinken eller Jake Sullivan), noen gang har mistet et sekunds søvn over de uskyldige de har drept?
Denne artikkelen er hentet fra The Realist Review:
McNamara’s Ghost – by James W. Carden
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
James W. Carden er redaktør for The Realist Review. Han er spaltist og tidligere rådgiver for den bilaterale presidentkommisjonen mellom USA og Russland i det amerikanske utenriksdepartementet. Hans artikler og essays har blitt publisert i en rekke publikasjoner, inkludert The Nation, The American Conservative, Responsible Statecraft, The Spectator, UnHerd, The National Interest, Quartz, The Los Angeles Times og American Affairs. Han er også forfatter av den kommende boken The Great Betrayal: How the Democrats became the Party of War (juni 2026).
