oss 150 kroner!
Pyongyang nyorienterer seg
USAs president Donald J. Trump er på frierferd i østerled. Men Nord-Koreas statsleder Kim Jong-un viser ingen interesse for et nytt toppmøte med en høyst uviss politisk agenda. Trump innrømmer nå at USA anser Den demokratiske republikken Korea som atommakt, men å avvikle atomvåpen på den koreanske halvøya er ikke lenger forhandlingstema for Kim, heller ikke om USA først hever alle sanksjoner mot landet.
I stedet fører Kim en politikk ut fra erkjennelsen at det fins to stater på den koreanske halvøya. Tross sine dype økonomiske problemer, har Pyongyang styrket sine posisjoner på flere områder og inngått et tettere forhold til Russland. Det gjør at Beijing igjen prøver å bedre det noe anstrengte forholdet til Pyongyang på 2010-tallet da Kina gjorde betydelige framstøtt mot Sør-Korea.
Krigen tærer på USAs militære
Å nedskalere den årlige militærøvelsen Ulchi Freedom Shield mellom Sør-Korea og USA var ikke godt nok for Nord-Koreas statsleder Kim Jong-un til å vise interesse for et nytt toppmøte med president Donald Trump. Nå har Trump like godt avlyst den felles, toårige landgangsøvelsen Ssangyong (“Tvillingdragene”) med amfibiefartøyer. Den sto på kjøreplanen i september og fant sted i Pohang i Sør-Korea for to år sia.
Begrunnelsen er begrensninger i de militære ressursene på grunn av USAs krig mot Iran og stenginga av Hormuzstredet, opplyste Sør-Koreas militære mandag. Seoul skal ha blitt varslet av US Marine Corps allerede i juni med henvisning til operasjonelle krav og beredskap. Det var på et tidspunkt da Trump fortsatt truet med å gå i land på og okkupere den strategisk viktige oljeterminaløya Kharg som ligger om lag 660 kilometer nordvest for Hormuzstredet. “Den forbudte øya” ligger vel 25 kilometer fra kysten, tett på oljefeltene Faridun, Darius, Cyrus og Ardashir.
https://en.wikipedia.org/wiki/Kharg_Island
Den iranske forfatteren og filosofen Jalal Al-e-Ahmed (1923-69) omtalte øya som “den foreldreløse perla i Persiabukta” før utbygginga av oljeterminalen under Shah Reza Pahlawi på 60-tallet da sosiologen og antropologen / etnografen Al-e-Ahmad populariserte begrepert gharzadegi som kan oversettes til “vestligbetatt”, “vestligfiksert” eller occidentosis. Han hentet inspirasjon fra Frantz Fanon og Karl Marx, skriver Daniel Brumberg i “ Reinventing Khomeini: The Struggle for Reform in Iran” (University of Chicago Press, 2001).
https://en.wikipedia.org/wiki/Jalal_Al-e-Ahmad
Kharg er i dag ikke “foreldreløs” og under tvil en “svart perle” som Irans største oljeterminal.
Variable forpliktelser
Avlysninga og nedskaleringa har sådd tvil om hvorvidt Trump føler seg bundet av Washingtons “militære forpliktelser” til å opprettholde en troverdig avskrekking på den koreanske halvøya og dens evne til å håndtere samtidige globale konflikter,” skriver New York Times.
“Forpliktelsene” har aldri vært hogget i stein. Avlysninger og nedskaleringer har skjedd tidligere, i høyst begrenset omfang, da USA var i forhandlingsposisjon med Pyongyang i perioden som omfattet de såkalte sekspartsforhandlingene om Nord-Koreas atomvåpenprogram mellom 2003 og 2007.
https://en.wikipedia.org/wiki/Six-party_talks
Trump avlyste store øvelser ut fra et kostnadsperspektiv i sin første periode (jan. 2017 – jan. 21) og fordi han mente de var “provoserende”. De ble tatt opp igjen under president Joe Biden i 2023.
Det er så lenge sia at de nærmest er glemt og ikke lenger legger noen politiske føringer for noen av partene. Nå blir det i stedet vis til en mer nærliggende plausible forklaring: Krigen mot Iran som har vart i nær sju måneder (inkludert “våpenhvilene”), har tappet USAs arsenal av kryssermissiler og Patriot-raketter og påført krigsmaskerineriet slitasje.
Det gjelder ikke minst marinen som har ligget i sjø langt ut over det normale og påført besetningen harde mentale belastninger. Hangarskipet “USS Abraham Lincoln” som har vært ute i mer enn 270 dager i strekk. Det er nå på vei til rekreasjon i en havn i Thailand før det vender tilbake til basen i San Diego der fartøyet gikk ut fra i november, ifølge USA Today. Hangarskipet skal deretter til overhaling på marinebasen Kitsap i Bremerton i delstaten Washington, melder lokalavisa Kitsap Sun.
“Tvillingdragene”
Ssangyong er derimot ingen hvilken som helst marinemanøver på den koreanske halvøya og i østasiatiske farvann siden det dreier seg om en landgangsøvelse som har pågått i flere tiår, med andre ord en operasjon for å invadere Nord-Korea eller å komme Sør-Korea til unnsetning om Pyongyang skulle sende sine styrker over demarkasjonslinja langs 38. breddegrad, slik som 25. juni 1950, den offisielle starten på Koreakrigen (som endte i våpenhvilen 27. juli 1953) etter lang tid med trefninger langs grensa.
Pyongyang har rutinemessig fordømt øvelsen som en forberedelse til invasjon. Et vanlig scenario er at mer enn 10.000 sørkoreanske og amerikanske marinesoldater stormer en sandstrand på den sørøstlige kysten av Sør-Korea. De blir støttet av kolonner med amfibiekjøretøy og militærfly, ifølge NYTs vaskeseddel.
Slitasje er et reelt tema i politiske og militære kretser i USA på grunn av rapporterte sjølmordsforsøk på “USS Abraham Lincoln”. Men Trump er tydeligvis også ute i politisk ærend. Han sjokkerte Republikanere langt i egne skarer da han betegnet øvelsene som “fornærmelser” overfor Kim Jong-un, tidligere kalt “Little Rocket Man” og reduserte Ulchi Freedom Shield (Ulchi-øvelsene har hatt flere amerikanske betegnelser opp gjennom tida) fra elleve til fem dager.
Nå tyder meldingene på at varslet om å annullere Ssangyong er tatt i forveien og blir behandlet på militært hold.
– Det amerikanske og sørkoreanske marinekorpset fortsetter tette konsultasjoner angående framtidig gjenopptakelse» av Ssangyong, sa Han Seung-jeon, talsperson for det sørkoreanske marinekorpset, mandag.
Søker etter smult farvann
Trumps tastetrykk skaper rev i smult farvann. Trump har lenge uttrykt misnøye med nære allierte i Europa og Asia. Misnøyen har forsterket seg etter at han nok en gang inntok Det hvite hus med en enda mer artikulert Europa-fiendtlig og Asia-distansert og Maga-forankret administrasjon enn tidligere, jamfør med nasjonal sikkerhetsrådgiver John Bolton, utenriksminister Mike Pompeo og forsvarsministerene Jim Matthis (januar 2017 – januar 2019) og Mark Esper (juli 2019 – november 2020).
For øyeblikket er det manglende oppslutning om krigen mot Iran blant allierte som irriterer Trump mest. Det rammer både Japan som har USA-lojale Sanae Takaichi som regjeringssjef, og i større grad Sør-Korea under den mer Trump-reserverte president Lee Jae-myung som har lagt seg i fotsporene til president Moon Jae-in (2017-22).
Dette elementet av straffereaksjoner overfor Det blå hus i Seoul synes å stå mer i veien enn en samordnet politikk mellom Trump og Lee overfor Pyongyang – hvor det tyngstveiende ordet som alltid er samordnet.
Det er minst to andre forhold som spiller inn i Trumps regnskap ved siden av manglende oppslutning om og bidrag til krigen mot Iran: President Lee ønsker ikke å bli med i USAs militære press mot Kina, og Seoul prøver å motstå presset fra Trump om at Sør-Korea må betale mer for sitt forsvar og USAs militære nærvær, ikke ulikt kjøret overfor Nato-landene.
Ute og inne
Det skjer på et tidspunkt der USA overfører militære ressurser fra Øst- og Sørøst-Asia tilbake til Vest-Asia (Midtøsten) som Trump egentlig ønsket seg vekk fra i sin første periode, i tråd med president Barack Obamas “Asia-dreining” (pivot to Asia) fra 2009 til 2017. USAs og Israels krig mot Iran har ikke akkurat gått etter Trumps dreiebok og er i ferd med å påføre ham store innenrikspolitiske skader og dermed Republikanerne. Partiet har vært helt og holdent i hans støpeskje sia Mitch McConnell (84) unndro seg fra å ta det interne oppgjøret mot Trumps påstander om at valget i november 2020 var stjålet og mot 6. januar-storminga av Kongressen på Capitol Hill som kunne ha kostet visepresident Mike Pence livet.
Den politiske situasjonen som Trump befinner seg i, gjør det vanskeligere å bedømme hvor oppriktig ønsket om et nytt toppmøte med Kim Jong-un er, utover å være en mulig utenrikspolitisk avledningsmanøver og/eller et bittert indre ønske om at han fortsatt brenner etter å få Nobels fredspris – som hans rival Barack Obama innehar.
Ingen Kim, ingen kos
Svaret fra Pyongyang tyder på at Kim den tredje ikke umiddelbart er villig til å åpne havna for Trump. Nedskaleringa av Ulchi Freedom Shield ble avfeid med at det “ikke var verdig en kommentar” som svar på Trumps Truth Social-melding. Her skrev Trump forrige søndag at «[D]isse øvelsene er ikke bare kostbare, hvor mye av disse kostnadene er betalt av USA (som vanlig!), men sender et signal som er fullstendig upassende og fiendtlig til et land som, så lenge Donald J. Trump har vært president, har vært lite truende og respektfull».
Avslaget er signert Kim Jong-uns søster, Kim Yo-jong som blir 39 år 26. september, anslagsvis tre til fem år yngre enn broren. Hun har fått en stadig mer framtredende plass i ledelsen i Pyongyang. Om Trump var ute etter “et slags ‘goodwill-tiltak’”, vil han ikke få det svaret han ønsker, fastholdt hun.
https://en.wikipedia.org/wiki/Kim_Yo_Jong
De er begge barn av Kim Jong-il (1941/42-2011) som arvet lederskapet i Den demokratiske folkerepublikken Korea (DPRK) og Koreas arbeiderparti etter faren Kim Il-sung (1912-94) i 1994.
https://en.wikipedia.org/wiki/Kim_family_(North_Korea)
For ytterligere å understreke avslaget, fyrte Nord-Korea av ti ballistiske kortdistansemissiler i forrige uke, nærmest som sedvane, og fordømte øvelsen som har til hensikt å simulere invasjon av Nord-Korea.
Vakkelkontakt
Pyongyang sådde samtidig tvil om Trumps påstand om at han har innledet ny kommunikasjon med Kim Jong-un.
Kim Yo-jong benektet at Trump nylig har snakket med broren, og sa at hun var «fullstendig uvitende» om noen kontakt mellom dem. Hun sa imidlertid at Kim hadde «gode personlige minner og følelser» overfor Trump og at forholdet deres forble «utmerket».
De møttes tre ganger i Trumps første presidentperiode. Det første møtet fant sted på Capella Hotel på Sentosa-øya i Singapore 12. juni 2018 og ble omtalt i velvillige og optimistiske toner blott i kraft av selve hendelsen. Umiddelbart etter Singapore Summit kunngjorde Trump at han ville stanse «provoserende» felles militærøvelser med Sør-Korea og at han ville hente amerikanske soldater hjem på et tidspunkt uten at dette var en del av “Singapore-likningen”, fellesuttalelsen om sikkerhetsgarantier for Nord-Korea, nye fredelige forbindelser, atomavrustning av den koreanske halvøya, utlevering av levninger fra Koreakrigen og seinere trefninger, og oppfølgende forhandlinger på høyt nivå (“Joint Statement of President Donald J. Trump of the United States of America and Chairman Kim Jong Un of the Democratic People’s Republic of Korea at the Singapore Summit – The White House”, trumpwhitehouse.archives.gov).
Det hadde ikke samme gjenlyd på Capitol Hill. 1. august vedtok det amerikanske senatet militærbudsjettet for 2019. Det forbød enhver finansiering som ville redusere det aktive personellet i USAs styrker i Sør-Korea til under 22.000 soldater fordi å fjerne amerikanske styrker i betydelig grad, ble ansett som et ikke-forhandlingsbart utgangspunkt i atomavrustningssamtaler med Nord-Korea, ifølge Dixon Pinkott “Trump Kim summit: Trump praises North Korea and promise to end ‘war games’”, USAHint.com (13. juni 2018).
https://en.wikipedia.org/wiki/2018_North_Korea%E2%80%93United_States_Singapore_Summit
Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton og utenriksminister Mike Pompeo tok med seg de negative signalene fra Capitol Hill til Hanoi for det andre møtet på Hôtel Métropole 27.-28. februar 2019. De presset Trump til å legge fram “maksimalistiske posisjoner” for Kim slik at møtet kollapset, påpeker president “Myeongwang” (“Dark King”) Moon Jae-in, en pådriver for møtet, i sin bok “From the Periphery to the Center” (Gimm-young Publishers, 2024). Det førte til at møtet ble forkortet og endte uten noen form for avtale.
Trump hevdet siden at det skyldtes at Kim hadde krevd at USA opphevet alle sanksjoner mot Nord-Korea, ifølge Everett Rosenfeld i CNBC (28. februar).
https://en.wikipedia.org/wiki/2019_North_Korea%E2%80%93United_States_Hanoi_Summit
Sabotasje
Staben bak Bolton og Pompeo fryktet at samtalene ville føre til at Trump gjorde alvor av de kostnadsberegnede løftene om å trekke ut styrker fra Sør-Korea. Det var de samme kreftene i Pentagon og utenriksdepartementet på Foggy Bottom i Washington som fikk utplassert det amerikanske rakettsystemet THAAD (Terminal High Altitude Area Defense) i Sør-Korea før Moon tiltrådte som president 10. mai 2017, fire måneder etter at Trump inntok 1600 Pennsylvania Avenue.
https://en.wikipedia.org/wiki/Terminal_High_Altitude_Area_Defense
Dette var stikk i strid med Moon erklærte ønske gjennom hele valgkampen. Utplassringa vakte ikke bare forventede reaksjoner i Pyongyang, men vel så mye i Beijing fordi Kina anså at THAAD var rettet mot dem, på samme vis som Moskva reagerte på at USA, og deretter Nato, utplasserte sine “rakett-teatre” i Europa.
https://en.wikipedia.org/wiki/THAAD_deployment_by_South_Korea
Både Pyongyang og Seoul – og Beijing – har dermed erfaring med at Trumps utspill blir som vått fyrverkeri.
Tredje gang Trump møtte Kim var da Trump krysset den demilitariserte sonen i Panmunjong 30. juni 2019 som første president fra USA som satte sine bein på nordkoreansk territorium.
https://en.wikipedia.org/wiki/2019_Koreas%E2%80%93United_States_DMZ_Summit
Positivt i Seoul
Tross erfaringene som Moon høstet, ønsket Sør-Koreas president Lee Jae Myung Trumps beslutning om å nedskalere øvelsene (før kanselleringa) velkommen og beskrev den som et forsøk på å «gå utover fiendtlighet og konfrontasjon for å bygge fred på den koreanske halvøya». Han sa at han håpet det ville «føre til gjenopptakelse av dialogen og til slutt skape et stabilt fredsregime».
Lee og det demokratiske partiet Deobureo Minjudang (Samlet demokratisk parti) drar med seg en erkjennelse fra Trump fra onsdag i forrige uke som har gjenklang gjennom hele Hormuzstredet: Trump viste til de nordkoreanske atomvåpnenes avskrekkingseffekt som langt på vei har klart å forhindre en amerikansk invasjon.
Pyongyang utførte sin første atomprøvesprengning i 2006 og har nå “57 svært kraftige atomvåpen”, ifølge Trump. Pyongyang akselererte sitt atomvåpenprogram og utviklinga av interkontinental rakett-teknologi etter toppmøtet i Hano uten en avtale om av atomvåpennedrustning på den koreanske halvøya. Anslagene i Seoul varierer mellom 80 og 120 a-våpen.
Atomvåpen er langt fra bare et koreansk anliggende. Det er ikke først og fremst et koreansk anliggende utover faren for at Korea kan nedslagsfelt for atomvåpen. Avstandene på Korea-halvøya er så korte at det gjør det umulig å avfyre raketter over demarkasjonslinja uten å ramme seg selv.
Avstanden mellom Pyongyang og Seoul er vel 200 kilometer og knappe 58 kilometer i luftlinje mellom den sørkoreanske hovedstaden som ble grunnlagt i 18 f.v.t av Baekje, et av Koreas tre kongedømmer, og den gamle keiserbyen Kaesong, hovedstaden i Taebong-kongedømmet og Goryeo-dynastiet fra 900-tallet, nord for demarkasjonslinja.
https://en.wikipedia.org/wiki/Kaesong
Det er innen rekkehold for tungt artilleri og gjør at bruken av atomvåpen mellom de koreanske statene fortoner seg som kollektivt sjølmord, langt unna de bestrebelsene om nasjonal forsoning og gjenforening som eksisterer på begge sider av grensa – ut fra ulike premisser og vilkår og med amerikanske soldater og baser i Sør-Korea (US Forces in Korea, USFK) som ligger under USAs stillehavskommando (US Indo-Pacific Command, USINDOPACOM) som gir konflikten helt andre geopolitiske rammer.
https://en.wikipedia.org/wiki/United_States_Forces_Korea
Trump har uttalt at han gjerne møter Kim til nytt toppmøte i løpet av høsten 2026. Det er Lee fullt innstilt på skal kunne skje i håp om at det vil føre til at våpenhvilen fra 1953 blir erstattet med en fredsavtale som et langt skritt mot forsoning med Pyongyang og lettelser i FN-sanksjonene som ingen av vetomaktene i FNs sikkerhetsråd vil motsette seg om det kommer opp til avstemning.
Her kom Moon ingen vei, verken med Trump eller president Joe Biden, like lite som utenriksminister Madeleine Albright kom Pyongyang i møte da USAs president Bill Clinton (1993-2001) åpnet for en energiavtale med Nord-Korea for å avvikle atomkraft under atom- og rakettdiplomatiet. Igjen trumfet sanksjonene alt annet.
To Moscow with soldiers
USAs nye invitt kommer på et tidspunkt da Kim styrker båndene til Russland og er villig til å selge nok en kontingent kanonføde, nordkoreanske soldater, til krigen i Ukraina. Det bekreftet Kim 16. august under en seremoni for å markere årsdagen for Koreas frigjøring fra det grusomme japanske kolonistyret (1910-45).
President Vladimir Putin la stor vekt på at de russiske båndene (ikke de sovjetiske) med Pyongyang ble smidd under 2. verdenskrig i kampen mot Japan. Det passer godt inn i Putins tsar-russiske historiske revisjonisme som ikke står tilbake for den historiske revisjonismen som overstrømmer Øst-Europa og smitter over på Vest-Europa med ammunisjon fra Nato.
Samarbeidet mellom Nord-Korea og Russland skal bygges ut «i alle sektorer», utover Pyongyangs forsyninger av tropper, ammunisjon og missiler. Forholdet mellom landene rommer det blodige kapittelet som heter Korea-krigen og som sto opp av asken etter at USA «brente ned hver eneste by i Nord-Korea og hver eneste by i Sør-Korea» og «drepte tjue prosent av den koreanske befolkningen», ifølge den amerikanske generalen, Curtis Emerson LeMay (1906-90), sjef for flyvåpenet fra 1961 til 1965 som ble utrustet med en rekke, betegnende kallenavn og omtaler, “Old Iron Pants”, “The Demon”, “Bombs away LeMay” og “The Big Cigar”.
Den tyngste støyten under Korea-krigen tok imidlertid Kina, ikke Sovjet, da USA og allierte hadde rullet de nordkoreanske kommuniststyrkene tilbake til grenseelva Yalu. Og Beijing venter på armelengdes avstand på hvor Trump vil hen fordi det kommer til å berøre Kina. Beijing sitter med egne erfaringer fra å være vertsland for “Seksnasjonerssamtalene” (2003-07) og deretter det anstrengte forholdet til Pyongyang da Kim Jong-un fyrte opp atomvåpenprogrammet i 2013, to år etter at han tok over etter faren Kim Jong-il. Det gjorde at Kina – og Russland – stemte for å skru til FN-sanksjonene i 2017 etter en serie atomprøvesprengninger.
Kim tok sitt pansertog til Beijing for å rådføre seg med president Xi Jinping under Trumps og Moons invitt i 2018. Beijing var da fullt opptatt med å bedre forholdet til Sør-Korea og ble belønnet med å bli bedre ansett som “alliert” i den sørkoreanske befolkninga enn USA.
Så kom koronapandemien … som det kan skrives om mange globale forhold.
Nå virker Moskva mer på tilbuds- og etterspørselssida enn Beijing. Ifølge Kina-kjenneren Gustav Gillund i Klassekampen er “[R]esultatet er at Beijings politikk har skiftet fokus vekk fra politisk press og atomnedrustning, til forsøk på å styrke de økonomiske båndene og innsikten til Pyongyang, for å ikke miste kontroll over en risikabel og tungt bevæpna nabo.” (Klassekampen, 20. august)
Et sidespor som opptar Korea Times er om Kinas kålskandale kan skade den popularitetsbølgen som den koreanske tilbehørlivretten kimchi (fermentert kål og grønnsaker) i USA, uten at det gir de helt store geopolitiske svingningene.
Hva er Trumps Leitmotif?
Mange, som ikke nødvendigvis er bevandret i Richard Wagners operaer, leter etter Trumps leitmotif (ledmotiv) som langt fra er like musikalsk i sine gjentakende fraser. Det er pessimismen som råder, mener Seoul-avisa Korea Herald; det er ingen soul å spore.
Gillund lodder stemninga: “Pyongyang er selvsikkert og styrket. Beijing er er nervøst og har i praksis gitt opp forsøket på atomnedrustning, mens en sørkoreansk president forsøker å ta eierskap til fredsprosessen. Pyongyang har færre insentiver til å snakke med USA enn noen gang, og Beijing vil nok helst holde hodet lavt.”
“Skepsisen vokser til sannsynligheten for et møte mellom USAs president Donald Trump og Nord-Koreas leder Kim Jong-un, med det skiftende strategiske miljøet som truer Trumps fornyede initiativ,” konkluderer Korea Herald-skribenten Jung Min-kyung.
“Selv om Trump gjentatte ganger har indikert at et møte var i planene, og framhevet hans forhold til den nordkoreanske lederen, sier analytikere at balansen har endret seg betydelig sia det første toppmøte i Singapore i 2018.”
Jung har dekket Sør-Koreas politiske og økonomiske landskap som reporter, med fokus på utenrikssaker, interkoreanske forhold og sikkerhet og har som utenriksreporter, fulgt utviklinga nøye fra departementet for gjenforening, utenriksdepartementet og forsvarsdepartementet, skriver hun i sin egenmelding om arbeidet i “skjæringspunktet mellom geopolitikk, sikkerhet og politiske beslutninger som former den koreanske halvøya.”
Blitt en atomstat
Pyongyang har bygd ut sitt atomvåpenarsenal etter bråstoppen i Hanoi og har kommet atskillig lenger med å teknologisk utvikle sine interkontinentale missiler. Avviklinga av atomvåpen er ikke lenger aktuelt, og Kim krever at Washington anerkjenner Nord-Korea som atomvåpenstat, og dermed endrer sin politikk.
Det kan være opphavet til Trumps erkjennelse av Pyongyangs 57 atomvåpen. USA står overfor «et Nord-Korea med et større atomarsenal, en mektig ny partner i Russland og langt mindre insentiv til å inngå en avtale enn de hadde i løpet av hans første periode,» oppsummerer Fox News som konstaterer at Trump dermed har «en smalere vei til en avtale enn han hadde for åtte år siden».
– Det finnes egentlig ingen militær løsning for et land som Nord-Korea som har 50, 60, 70 atomvåpen og flere leveringssystemer for disse våpnene, sier Victor Cha, leder for Korea-avsnittet i tankesmia Center for Strategic and International Studies (CSIS) i Washington, til Fox News.
Når det gjelder Trump, åpner det for fortolkninger og granskninger sett i lys av de politiske omstendighetene. Lim Eul-chul, professor ved det private Kyungnam Universitys Institute for Far Eastern Studies i havnebyen Changwon på sørspissen av Korea-halvøya, peker på tidspunktet og mellomvalget i USA 3. november med krigen i Ukraina og mot Iran som bakteppe. Han peker på et gjennomgående trekk ved Trumps personifiserte diplomati som lysende bevis på hans utbasunerte fortreffelighet.
«Hans fornyede fokus på Nord-Korea kan også gi en måte å flytte oppmerksomheten fra den fortsatte konfrontasjonen med Iran» uten å demontere Pyongyangs atomarsenal, påpeker Lim.
Trumps enten eller
Det er en tilnærming som kan skape vanskelige spørsmål for Seoul om Trump rokker ved alliansen til Sør-Korea uten at Seoul er med på laget og i stedet blir stilt overfor hardere sikkerhetskrav.
– Jeg tror han ærlig talt ønsker å ta overskriftene bort fra Iran, lyder Chas forenklede forelegg overfor Fox News.
Dette leser Pyongyang, mener Lim. – Nord-Korea er sannsynligvis klar over at Trump søker diplomatiske gjennombrudd midt i flere internasjonale konflikter og innenrikspolitisk press, noe som gir Kim et insentiv til å vente på at Washington kommer med et bedre tilbud.
Han viser til Kims tidligere erfaringer av sammenbrudd i tidligere forhandlinger. Det begrenser Kims behov for forhåndsbestilte innrømmelser og i stedet lene seg på det tettere militære samarbeidet med Moskva, utvide atomkapasiteten og øke den internasjonale usikkerheten, inkludert i Beijing, som Kim mener har styrket Pyongyangs forhandlingsposisjon.
Den mest nærliggende retningsmarkøren er at USA innstiller alle felles militærmanøvre med Sør-Korea utover årets Ssangyong og i et lengre tidsperspektiv. Dette er ikke avhengig av resultatet i mellomvalget, mener den sørkoreanske analytikeren Shin Beom-chul, seniorforsker ved det private Sejong-universitetet i Seoul som ble grunnlagt som Kyung Sung Humanities Institute (1940-47).
Det avhenger blant annet av om demokratiske krefter styrker seg i Kongressen eller ikke. Det kan gi Trump en utenrikspolitisk åpning fordi handlingsrommet for utenrikspolitikk er vanligvis større i Washington, mener Shin i en fersk rapport, ifølge Korea Herald.
Det kan virke overdrevent optimistisk og til og med søkt om en tar et overblikk over Trump-administrasjonen i spennet mellom visepresident J.D. Vance og utenriksminister Marco Rubio.
Om Republikanerne forsvarer sine posisjoner mot Demokratenes storming av Capitol Hill, kan Trump
først søke framgang i forhandlingene med Iran før han igjen vender seg til Nord-Korea som sitt neste store diplomatiske mål, lyder oppskriften.
Det fortoner seg ikke mindre optimistisk der Shin oppfordrer Seoul til å forberede seg på muligheten for fornyet engasjement mellom USA og Nord-Korea, uavhengig av om et toppmøte ser ut til å være nært forestående, refererer Jung.
Uvisshet i Seoul
Lee-administrasjonen og Seoul må kreve tett politisk koordinering med Washington og må ruste seg med et akseptabelt utvalg av mål for samtaler med Pyongyang med USA og deretter søke Kinas samarbeid slik at Seouls interesser gjenspeiles i enhver eventuell forhandlingsprosess.
«I stedet for å fokusere på den umiddelbare muligheten for at samtalene gjenopptas, trenger vi en tilnærming som konsekvent opprettholder vår posisjon på lang sikt for å forbedre forholdene for interkoreanske forhold», betoner Shin i instituttets rapport.
Utenriksministerkollegene Cho Hyun og Rubio ble enige i en telefonsamtale mandag om å opprettholde tett koordinering om Nord-Korea, melder Korea Herald.
“USA utelot påfallende enhver referanse til ‘Nord-Koreas atomvåpenavrustning’ fra opplesningen av en telefonsamtale mellom Sør-Koreas og USAs toppdiplomater, noe som skapte spekulasjoner om at Washington skaper diplomatisk rom for fornyet engasjement med Pyongyang,” skriver Korea Times med henvisning til den samme telefonsamtalen.
Avisa peker på at regjeringene gjengir diskusjonen om Nord-Korea forskjellig. Ifølge Sør-Koreas utenriksdepartement var Cho og Rubio «enige om å bevare den sterke kombinerte forsvarsposisjonen mellom Sør-Korea og USA, samtidig som de opprettholder tett kommunikasjon og koordinering for fred på den koreanske halvøy og for å løse det nordkoreanske atomspørsmålet».
Seoul «ville jobbe for å sikre at USAs president Donald Trumps nylige meldinger til Pyongyang kunne føre til gjenopptakelse av dialogen mellom USA og Nord-Korea og bidra til fred på den koreanske halvøy», bemerket Cho overfor Rubio.
Uttalelsen fra USAs utenriksdepartementet refererte ikke til Nord-Korea, landets atomprogram eller atomavrustning. Det vakte oppsikt fordi ferske amerikanske uttalelser eksplisitt har stadfestet målet om Nord-Koreas fullstendige atomavrustning, som fra det trilateralte møtet mellom utenriksministrene i Sør-Korea, USA og Japan den 22. juli. Her ble dette løftet fram som en felles forpliktelse.
Representerer utelatelsen en indikasjon på et politisk skifte i Det hvite hus? Eller et bevisst signal om at Washington beveger seg for å skape forutsetninger for fornyede samtaler med Pyongyang?
Ban Kil-joo, professor ved Korea National Diplomatic Academy, mener at utelatelsen av begrepet «denuklearisering» er i tråd med Trumps forsøk på å få til samtaler med Kim i håp om et diplomatisk gjennombrudd før mellomvalget i USA.
Det sørkoreanske utenriksdepartementet insisterer på at det ikke har vært noen endring i de alliertes posisjon, mener Korea Times.
– Sør-Korea og USA gjennomfører sin Nord-Korea-politikk i tett koordinering for å oppnå disse felles målene, som også ble diskutert under den nylige telefonsamtalen mellom Cho og Rubio», uttalte Park Doo-soon, talsperson for utenriksdepartementet, tirsdag.
Det beroliger ikke opposisjonen i nasjonalforsamlinga (Daehanminguk Gukhoe) som frykter at Seoul blir satt på sidelinja. Cho Jung-hun som representerer Folkemaktpartiet (People Power Party, Gungminui him), viste til de forskjellige uttalelsene som et varselstegn. «Dette er dypt bekymringsfullt. Som en sentral interessent må Sør-Korea aldri se sin rolle bli redusert i kritiske nasjonale sikkerhetsspørsmål som påvirker den koreanske halvøya … Det er lite som tyder på at Sør-Korea proaktivt styrer fortellingen,» skrev han på Facebook.
“Siste nytt” fra Pyongyang
Det blir naturligvis ikke utbasunert som noe fadermord, men Kim Jong-un synes å ha satt til side farens politikk, Songun jeongchi (Militæret først-politikken).
https://en.wikipedia.org/wiki/Songun
Men det kom likevel godt til syne under den offisielle årsdagen for Kim Jong-ils “Songun” 25. august. Datoen stammer egentlig fra et besøk med faren, Kim Sung-il, til hovedkvarteret til Ryu Kyong Su 105. panserdivisjon i Pyongyang i 1960, den som rykket inn i Seoul i 1950, skriver James E. Hoare i “Songun (‘Army First Policy’)”, Historical Dictionary of Democratic People’s Republic of Korea, Lanham: Scarecrow Press (2012). Det innebar at Kim Jong-il tok over (det politiske) ansvaret for de væpnede styrkene.
Årsdagen som ble nasjonal “helligdag” og fridag i 2013, ble tonet ned, og partiavisa Rodong Sinmun (Arbeiderbladet) flyttet sin dekning av 25. august til side 2 onsdag, skriver Jung Min-kyung i Korea Herald. Songun er bare nevnt en gang i artikkelen, i grell kontrast til dekninga av fjorårets jubileum da datoen ble omtalt som «en historisk vending» i «utviklinga av våre revolusjonære væpnede styrker og implementeringa av Juche-revolusjonens sak».
Det skjer aldri som avvik i Pyongyang, men er et villet politisk signal om Kim Jong-uns forsøk på å bygge en stat som i økende grad er definert av Kim Jong-un selv. Forsida i partiavisa var viet til statsminister Pak Tae-songs inspeksjon av den økonomiske aktiviteten og innsatsen for å oppfylle den nasjonale femårsplanen som ble vedtatt på Arbeiderpartiets 9. kongress i februar.
Intet ideologisk fader- eller bestefar-mord, men et forsøk på å ramme inn det politiske systemet som en mer “normal” stat med vekt på økonomisk utvikling i en annen tid enn under den kaldekrigen og øst/vest-konflikten og forholdet til Kina under landets økonomiske omlegging fra 80-tallet. Tredje generasjon Kim som tok over i ung alder, trengte dessuten å skape sin egen politiske identitet i en krets med politiske veteraner fra Kim Il-sung og Kim Jong-il i 2012.
https://en.wikipedia.org/wiki/Strong_and_Prosperous_Nation
Rodong Sinmun-artikkelen i år trakk fram fjellruta gjennom Chol-passet i Kangwon, grenseprovinsen mot Sør-Korea som inngår i Nord-Koreas politiske mytologi som er spunnet rundt Kim-dynastiet. Her besøkte Kim Jong-il militære enheter ved flere anledninger, og ifølge avisa var den strabasiøse reisen viktig for utviklinga av Nord-Korea som “atomvåpenstat, en militærmakt”. Avisa fører stien videre fram til Kim Jong-uns besøk i Choi-passet i 2012 da han hyllet sin far og oppfordret nordkoreanere til å «framskynde kommunismens lyse framtid» under hans lederskap.
– Reduksjonen i betydninga av Songun-dagen og liknende tiltak kan forstås som en del av prosessen med å rydde bort arven etter den militærpolitiske prioriteringa fra Kim Jong-il-tida», mener professor Lim Eul-chul ved Kyungnam-universitetet institutt for studier av Det fjerne østen. – Etter hvert som tida går, vil betydninga og symbolikken til Songun-dagen sannsynligvis falme ytterligere, sier han til Korea Herald.
Det fortoner seg som en nykonfutsianistisk prosess med å bevare dynastiet og samtidig omskrive hierarkiet innafor fastlagte rammer som den særegne nordkoreanske propaganda legger.
“Kim Jong-un har redusert sine opptredener på minnemarkeringer dedikert til sine forgjengere, og statlige medier har i økende grad unngått de en gang allestedsnærværende æresnavnene knyttet til bursdagene deres,” påpeker Jung. Selv begrepet «Solens dag», Kim Il-sungs bursdag 15. april, har bleknet i offentligheten sammen med «Den skinnende stjernens dag», Kim Jong-ils bursdag 16. februar. For fjerde år på rad besøkte ikke Kim Jong-un Solpalasset Kumsusan, mausoleumet over Kim Il-sung og Kim Jong-il og “Juche-tankens tempel” i Pyongyang, på bestefarens bursdag – og heller ikke på farens bursdag i februar, slik han gjorde 2025 etter et opphold på fire år.
https://en.wikipedia.org/wiki/Kumsusan_Palace_of_the_Sun
For riktig å understreke forskjellen på fortid og nåtid dekket Rodong Sinmum Kim Jong-uns tilstedeværelse på ferdigstillinga av boligkomplekset i Saebyeol (“Ny stjerne”) i Hwasong-distriktet i hovedstaden hvor det nå flytter inn familier til nordkoreanske soldater som er blitt drept i Ukraina. En gråtende Kim var til stede sammen med dattera Kim Ju-ae, meldte britiske The Telegraph.
“Kim Jong-uns grunnlov”
Den reviderte grunnloven som ble vedtatt av Den øverste folkeforsamlingen på sesjonen 22.–23. mars, fjernet mye av den lange beretninga om Kim Il-sungs og Kim Jong-ils prestasjoner fra innledninga og la i stedet større vekt på styringsprinsippene knyttet til Kim Jong-un, inkludert det såkalte «folket først-prinsippet», den øverste lederens monolittiske lederskapssystem og beskyttelse av nasjonale interesser, rapporterte Jung.
Dette strekker seg utover “et enkelt forsøk fra en tredjegenerasjons hersker på å bygge en sterkere personkult” ifølge sørkoreansk etterretning, konstaterer hun. Dette la NIS, etterfølgeren etter KCIA (Jungangjeongbobu) fra 1961, fram for nasjonalforsamlingas etterretningskomité i mai.
https://en.wikipedia.org/wiki/National_Intelligence_Service_(South_Korea)
“Normaliseringa” av staten er å løfte fram gjenkjennelige statlige institusjoner og nasjonale interesser ved å trekke til side noe av den revolusjonære mytologiens og den ideologiske terminologiens slør.
Den reviderte grunnloven droppet beskrivelsen av Nord-Korea som en «sosialistisk stat» fra artikkel 1 og strøk ideologiske gjengangere. En statssentrert nasjonalisme blir i stedet framhevet i “Kim Jong-uns grunnlov, mener Kim Il-ki, en seniorforsker ved Institute for National Security Strategy (INSS) i Seoul, i en ny rapport.
Den betoner at det fins to stater på den koreanske halvøya. I 2024 la Kim til side målet om gjenforening.
«I stedet for å fortsette å dekke gapet mellom sosialistiske prinsipper og virkelighet med ideologisk retorikk, ser det ut til at Nord-Korea anerkjenner disse realitetene og innlemmer dem i et statssentrert styringsrammeverk. Den reviderte grunnloven har svekket den revolusjonære fortellingen fra fortiden og i stedet direkte innskrevet de styrende prinsippene fra Kim Jong-un-tiden i grunnloven,» skriver Kim i sin INSS-rapport.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.
