Det store skuespillet – Juss, tåkelegging og det tverrpolitiske velgerbedraget

Regjeringa framhever Norgespris og strømstøtte som stor støtte, mens det egentlig bare er et plaster på såret de selv har skapt. Dette skriver Espen Gaarder Haug, professor i finans, Handelshøyskolen, NMBU i et innlegg i Nettavisen.

Siri Hermo kommenterer.

Når politikere, fagforeningstopper, akademikere og andre i dag står frem i riksmediene og krever «nasjonal styring av strømmen», driver de i realiteten et kynisk spill som lurer de norske velgerne.

Sannheten er brutal:

Du får ikke nasjonal kontroll før EØS-avtalen er sagt opp

Det hjelper ikke å rase mot «grønne tiltak», naturrasering, høye strømpriser, ACER eller utenlandskabler, for ingenting kan endres så lenge EØS-fundamentet ligger fast.

Enda et talende eksempel på denne systematiske tåkeleggingen finner vi i denne kronikken i nettavisen av finansprofessor Espen Gaarder Haug. Her avdekkes den dype kløften mellom populistiske økonomiske teorier og den ufravikelige overnasjonale jussen.

Haug skriver:

«Produksjon av norsk vannkraft koster i snitt cirka 12 øre per kilowattime. Over 90 prosent eies av fellesskapet. Likevel må norske familier betale priser skyhøyt over produksjonskostnaden».

– Haug fremstiller dette som en gåte, men svaret er rent juridisk.

Med Energiloven av 1990 ble kraften omdefinert fra å være infrastruktur til å bli en markedsvare.

Gjennom EØS-avtalen fra 1992 ble Norge endel av EUs indre market, og i 2018 sveiset for godt til EU-masta med Energipakke 3 og ACER/RME. Nådestøtet kom med EUs klimapolitikk og Protokoll 31 i 2019.

Offentlig eierskap betyr ingenting lenger.

EØS-retten forbyr offentlige eiere å selge strømmen billig til sine egne innbyggere (såkalt ulovlig statsstøtte). Stat og kommune tvinges til å opptre som profittmaksimerende kapitalister på den felles-europeiske børsen (Nord Pool).

Haug skriver:

«Norgespris er derfor ikke løsningen. Den er et plaster på et sår som regjeringen selv nekter å lege».

– Uten EØS-avtalen ville hele «Norgespris-stuntet» og de kosmetiske støtteordningene vært fullstendig overflødige.

Regjeringen har først låst oss inn i et overnasjonalt prissystem, for så å dele ut «småsmuler» tilbake til folket.

Toppen av kransekaka er at Norge nå risikerer sanksjoner fra ESA (EFTAs overvåkningsorgan) fordi selv disse småsmulene utfordrer EUs hellige markedsregler.

EØS-avtalen har ikke bare skapt problemet, men den forbyr og straffer oss også hvis vi prøver å fikse det.

Haug skriver:

«Norge har gitt fra seg for mye kontroll over krafteksporten ved å signere kontrakter med utlandet. Kontrakter som de straks burde reforhandle».

– Dette er kronikkens største tåkelegging.

Haug får det til å høres ut som om det sitter noen norske statsråder og har signert noen ugunstige forretningskontrakter som man bare kan ringe og reforhandle.

Sannheten er at dette ikke er «kontrakter» – det er internasjonale traktater (EØS-avtalen). Den er juridisk bindende for oss på grunn av den alltid førende lojalitetsplikten og forrangsprinsippet.

Det finnes ingen hjemmel for reforhandling i EØS loven. Innførte rettsakter/pakker kan kun reverseres når EØS er sagt opp.

EØS-avtalens artikkel 12 nedlegger et absolutt forbud mot kvantitative eksportrestriksjoner. Du kan ikke «reforhandle» NordLink-kabelen til å bare sende strøm når vi føler for det. For å endre dette må du si opp EØS-avtalen.

Å late som noe annet er å bløffe velgerne.

Haug skriver:

«Myndighetene må sikre bedre kontroll med eksporten… Eksport bør i hovedsak skje når Norge har nok vann i magasinene…».

– Dette er en juridisk umulighet så lenge vi er medlem av EØS/ACER og underlagt EUs tredje (og snart fjerde og femte) energimarkedspakke.

ACER-forordningen og EUs grenseoverskridende handelsregler fastslår at det er markedets prisemekanisme som bestemmer flyten i kablene, ikke fyllingsgraden i norske magasiner.

Hvis Tyskland betaler mer for strømmen enn Norge, skal strømmen flyte/styres til Tyskland, – uansett om det tømmer magasinene våre, noe 70%-regelen i pakke 4 helt klart vil sikre….

Norske systemoperatører (Statnett) har eksplisitt forbud mot å holde igjen kraft for å presse ned nasjonale priser.

Haug skriver:

«Konsesjoner til nye kraftkrevende datasentre må dessuten vurderes langt strengere. Rimelig norsk kraft bør prioriteres til virksomheter som skaper varige arbeidsplasser…».

– Her kolliderer finansprofessoren brutalt med etableringsfriheten i EØS-avtalen (artikkel 31) og regelverket om fri flyt av tjenester.

Norge har gjennom EØS-retten en såkalt tilknytningsplikt for strømnettet.

Det betyr at alle kommersielle aktører som oppfyller de tekniske kravene, har krav på å bli koblet til nettet på like vilkår.

Norske politikere har ikke lov til å drive planøkonomisk diskriminering og si: «Google får ikke strøm, men Hydro får».

Gjør vi det, blir vi umiddelbart saksøkt av ESA for brudd på det indre markedets spilleregler.

Det professoren også overser, er at disse batteri- og dataanleggene er en integrert del av EUs ‘twin transitions’ – den doble grønne og digitale omstillingen.

I moderne EØS-rett faller disse prosjektene inn under prinsippet om overstyrende allmenninteresse. Det betyr at hensynet til internasjonale tech-giganters serverparker og batterigiganters arealkrav rettslig trumfer nasjonale og lokale hensyn.

Hvis en kommune prøver å si nei for å beskytte naturen eller det lokale ferskvannet, blir de overkjørt av et overnasjonalt lovverk som har definert EUs industrielle omstilling som viktigere enn det norske folks eget livsgrunnlag.

I tillegg skal kjernekraften serve disse i pakke 5, der folket, landbruket og norsk industri havner på en algoritmestyrt prioriteringsliste, mens vannet vårt fortsatt fyker ut som stabil balansekraft når prisen er høyest.

Å tro at vi kan foreta ‘strenge nasjonale vurderinger’ innenfor dette systemet er ren juridisk tåkelegging.

Hauge skriver:

«Regjeringen skaper med sin kunnskapsløse kraftpolitikk risiko for et fremtidig kraftunderskudd».

– Haug kaller det en «risiko» skapt av en «kunnskapsløs regjering».

Det er en grov skjønnmaling. Regjeringen er ikke kunnskapsløs; de er frivillig rettslig bundet.

EØS-avtalen er ikke bare en garantist for kraftunderskudd, den er i ferd med å bli en garantist for en akutt krise for det norske ferskvannet også pga disse data og batterianleggene som nå popper opp pga EØS avtalens frie etableringsrett.

Haug skriver:

«Den varige løsningen er nok en ny regjering som tar tilbake kontrollen over kraftpolitikken…».

– Dette er politisk utopi.

Ingen ny regjering – uansett om den ledes av Høyre, FrP eller en ny Ap-fløy – kan ta tilbake kontrollen over kraften så lenge de insisterer på å beholde EØS-avtalen.

Siden både Høyre, FrP, Venstre, MDG og Ap åpent freder EØS-avtalen, vil en ny regjering sitte i nøyaktig det samme juridiske fengselet som den forrige.

Så har du disse da:

Ved å sitte helt stille i båten når det virkelig gjelder, fungerer Senterpartiet, SV, Rødt og KrF i praksis som EØS-avtalens indirekte vaktbikkjer. De opprettholder en politisk illusjon for velgerne sine, mens de i realiteten freder det systemet de hevder de kjemper imot.

Professor Haug snakker varmt om symptomene, men nekter å nevne sykdommen.

Han foreslår nasjonale, planøkonomiske løsninger som høres fantastiske ut på papiret, men som er klart ulovlige under det overnasjonale lovverket Norge er underlagt, og må styre etter uansett hvem som sitter i statsministerstolen, i regjering og på Stortinget.

Ved å fullstendig utelate ordene «EØS», «ACER» og «det indre markedet» fra sin analyse, bidrar en professor i finans til å gi det norske folk et falskt håp om at dette kan løses med litt «bedre politisk vilje».

Sannheten er at døra er låst, og nøkkelen ligger i Brussel.

Haug har markert seg som en skarp kritiker av både regjeringen og den politiske eliten, og har tidligere rykket ut i media (blant annet på NRK Ytring) og beskyldt Arbeiderpartiet og Senterpartiet for å ha «bløffet» seg til makten i strømsaken.

For å opprettholde rollen som den kritiske professoren som taler eliten midt imot i Nettavisen, må han levere enkle, fengende løsninger som folket vil høre, selv om det ikke er juridisk mulig. («ta kontroll over eksporten», «reforhandle avtaler»).

Hvis han hadde vært ærlig nok til å skrive: «Ingenting av dette er mulig før vi sier opp EØS-avtalen», ville kronikken hans ha gått fra å være en bred, populistisk økonomisk kritikk, til å bli et rent, betent nei-til-EØS-innlegg.

Det ville helt klart ha snevret inn hans akademiske og mediemessige handlingsrom betraktelig – på linje med de av oss som ikke får spalteplass i tradisjonelle medier, nettopp fordi den unevnelige EØS avtalen faktisk nevnes.

Professorens tåkelegging er slik jeg ser det en logisk konsekvens av det akademiske systemet han er en del av.

Siri Hermo