oss 150 kroner!
Med sin umulige krig mot Iran må USA sårt revurdere den ulovlige og korrupte politikken med aggressiv krig som landet har ført siden 2001, skriver Medea Benjamin og Nicolas J. S. Davies
Av Medea Benjamin og Nicolas J. S. Davies
Ifølge Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI), brukte USA 21.000 milliarder dollar på sitt militærvesen mellom 2001 og 2024 (i faste 2024-dollar), tilsvarende de samlede militærutgiftene til de neste 18 landene.
Iran kom knapt med på den listen i det hele tatt, og brukte bare 2 prosent av det USA gjorde, og SIPRI anslo Irans militærbudsjett for 2025 til bare 7,5 milliarder dollar. Så hvordan holder Iran stand mot USAs mye dyrere krigsmaskin?
En avgjørende forskjell mellom USAs krig mot Iran og tidligere amerikanske og allierte bombekampanjer mot Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Libya og nå Gaza, er at USA og Israel har mislyktes i å ødelegge systemet til Irans luftforsvar og de kan ikke bruke kampfly over Iran uten å risikere tap av fly og piloter fra fiendtlig ild. Iran har klokelig bygd sin viktige infrastruktur knyttet til forsvar, under bakken, med våpenfabrikker, våpenlagre og oppskytingsplasser trygt beskyttet under sitt ugjennomtrengelige fjellterreng.
USAs krigsminister Pete Hegseth hevdet 10. mars at USA hadde «total luftdominans» over Iran, men det er fortsatt ikke sant. I stedet angriper USAs styrker hovedsakelig Iran med missiler og våpen fra utenfor Irans grenser, noe som radikalt tømmer USAs lagre av usedvanlig dyre våpen.
Selv om amerikanske kampfly unngår å gå inn i iransk luftrom, har Congressional Research Service rapportert at USA har mistet minst fire F-15 jagerfly, en F-35, en A-10, syv KC-135 tankfly, et E-6 AWACS-fly, to MC-130J fly for spesialoperasjoner, et helikopter, en høytflygende Triton-drone og 24 MQ-9 Reaper-droner.
Til sammenligning mistet amerikanske styrker bare étt A-10 og seks helikoptre under den store invasjonen av Irak i 2003, etter systematisk å ha ødelagt store deler av Iraks luftforsvar gjennom en lavintensiv bombekampanje, utført under dekke av de såkalte flyforbudssonene, som USA, Storbritannia og Frankrike ensidig innførte etter den første Gulfkrigen i 1991.
I 2003 slapp USAs væpnede styrker 13.000 tonn bomber og missiler over Irak i de første 30 dagene av krigen. Men bare 800 tonn, eller 6%, av disse våpnene var kryssermissiler og andre avstandsvåpen som de USA nå stoler på mot Iran.
USA har allerede tømt en tredjedel av sine våpenlagre av missiler og luftvern, inkludert kryssermissilene JASSM og Tomahawk og luftvernmissilene SM-2, -3 og -6, samt halvparten av sine lagre med avskjæringsmissiler av typen Patriot- og THAAD, og de nye Precision Strike Missiles som erstatter ATACM missilene med kortere rekkevidde. Disse missilene koster fra 700.000 dollar hver for JASSM til 12 millioner dollar hver for THAAD-avskjærere, og mange vil ta år å erstatte.
USA bruker altså missiler til flere millioner dollar som er uerstattelige på kort sikt, for å prøve og ofte mislykkes, i å avskjære Shahed-droner som koster Iran mellom 20.000 og 50.000 dollar hver. Dette står i sterk kontrast til Irak i 2003, da USAs foretrukne våpen var den over 200 kilo tunge laserstyrte bomben GBU-12 Paveway II, som bare kostet 22.000 dollar, og de 7.000 bombene som ble brukt til å angripe Irak kunne enkelt erstattes.
For å kompensere for marinens minkende missillagre i krigssonen, flyr USA B-1 bombefly fra en britisk flybase i Fairford i England for å skyte Tomahawk-missiler mot Iran. Mange flyr nå fra så langt unna for å angripe Iran, at USA også har måttet sende flere titalls ekstra tankfly for å forsterke de 60 de allerede hadde stasjonert i Israel.
Russerne har vist i Ukraina at evnen til å hurtig øke produksjonen av relativt rimelige artillerigranater og droner fort kan være viktigere i en krig enn å bruke tusenvis av milliarder på store våpenprogrammer. I mellomtiden har USAs korrupte militær-industrielle kompleks bygget en gullbelagt svingdør mellom USAs våpenindustri, Pentagons toppledelse og en fanget, kooptert sivil regjering. Landet har produsert stadig dyrere våpen, men har tapt nesten alle kriger det har utkjempet.
De eneste krigene USA har vunnet siden 1945 var tre korte kriger for å gjenerobre små ny-koloniale utposter i Grenada, Panama og Kuwait, da USA utnyttet svekkelsen av Sovjetunionen på 1980-tallet. Ellers, fra Korea tidlig på 1950-tallet til Iran i dag, har de amerikanske væpnede styrkene tapt hver eneste krig, samtidig som de har påført masseødeleggelse på land og folk som USAs regjering hevdet å frigjøre. Som ordtaket sier: «Med venner som oss, hvem trenger fiender?»
Som mange av USAs industrier har landets våpenindustri etter den kalde krigen blitt konsolidert rundt en kabal av fem selskaper (Lockheed Martin, Boeing, Raytheon (nå RTX), General Dynamics og Northrop Grumman), hvis fortsatte vekst avhenger av stadig større fortjeneste fra stadig dyrere krigsskip, krigsfly og våpen, mens endeløse kriger og «trusler» tjener til å rettferdiggjøre å tappe mer og mer av USAs nasjonale rikdom inn i kassene deres.
USAs regjering og de kommersielle mediene har i flere tiår fortalt sine borgere at disse ekstraordinære militærutgiftene og endeløse krigene er noe å være stolte av, og mange amerikanere har svelget denne forvridde myten om USAs militære dyktighet. Pentagon jobber hardt for å styrke sitt offentlige image, og bruker 2 milliarder dollar i året på å rekruttere og beholde, og 1,14 milliarder dollar på reklame bare i 2023.
Fortellingen begynner imidlertid å sprekke. Som med mange aspekter ved USAs politiske og økonomiske system, stiller stadig flere innbyggere spørsmål ved det de har lært om landets militærvesen, og veteranene er selv ofte de mest frittalende kritikerne.
I Business Insider skrev Kelsey Baker om problemene USAs militære ververe står overfor, og rapporterte at mange veteraner fra «den globale krigen mot terror» nå fraråder sine egne barn å bli med i militæret. Tre ververe Baker snakket med sa at foreldrene til tenåringene de prøvde å rekruttere hadde trukket våpen mot dem, og én verver husket en sint forelder som kalte ham en «babymorder» og en slave av staten.
I Iran er USA fanget mellom å eskalere en katastrofal, umulig krig de aldri burde ha startet, og det akutte behovet for å revurdere den ulovlige, korrupte politikken med aggressiv krig de har ført siden 2001.
Angrepene 11. september ble utført av 19 al-Qaida-kaprere — ikke av landene som USA senere invaderte og okkuperte. Likevel svarte våre ledere på disse grusomme forbrytelsene med en investering på flere billioner dollar i nye våpen og imperial militær ekspansjon — en beslutning drevet nettopp av den «uberettigede innflytelsen» fra det militær-industrielle komplekset som president Dwight Eisenhower advarte mot i sin avskjedstale i 1961.
Amerikanske okkupasjonsstyrker i Afghanistan og Irak ble beseiret av lett bevæpnede motstandsstyrker som forsvarte sine egne land. Likevel ignorerte USAs ledere sine egne feil og nederlag, og fortsatte blindt å eskalere — først ved å konfrontere Russland gjennom krigen i Ukraina, og nå ved å ta opp kampen mot Iran på landets eget territorium.
Vi bør merke oss at det var under demokratiske presidenter at USA støttet et kupp i Ukraina i 2014 og deretter avviste en fredsavtale mellom Russland og Ukraina i april 2022, mens Trump, en republikaner, myrdet Irans øverste militære leder i 2020 og startet kriger mot Iran, i samarbeid med Israel, i 2025 og 2026. Det USA-israelske folkemordet i Gaza, i likhet med den ulovlige okkupasjonen som førte til det, nyter fortsatt tverrpolitisk støtte i Kongressen, men ikke fra det amerikanske folket som medlemmene hevder å representere.
Mange amerikanere forsto farene ved USAs militariserte respons på forbrytelsene 11. september 2001, allerede før Pentagon startet sin pengestrøm og slapp løs masseødeleggelse over land etter land.
Chalmers Johnson skrev sin forutseende og svært anerkjente bok, Blowback, i 1999, hvor han forklarer hvordan USAs militarisme og imperialisme uunngåelig sår frøene til katastrofale hendelser som angrepene 11. september. Han fulgte opp med tre bøker til i sitt American Empire Project før han døde i 2010.
Den tidligere Nürnberg-aktoren Ben Ferencz fortalte NPR en uke etter 11. september,
«Det er aldri en legitim reaksjon å straffe folk som ikke er ansvarlige for det som er gjort galt … Vi må skille mellom å straffe de skyldige og å straffe andre. Hvis du bare gjengjelder i hopetall ved å bombe Afghanistan, la oss si, eller Taliban, vil du drepe mange som ikke godkjenner det som har skjedd».
Da USA forberedte seg på å invadere Irak i 2003, var den internasjonale harmen så utbredt at det førte til de største globale gateprotestene i historien, med opptil 36 millioner mennesker som protesterte i 60 land.
Men USAs ledere ignorerte verdens avvisning av deres løgner, både i FN og i gatene, og insisterte på å late som om Irak hadde kjemiske, biologiske og til og med atomvåpen, og på en eller annen måte var ansvarlig for forbrytelsene 11. september.
Hjernevaskingen av USAs okkupasjonsstyrker i Irak var så fullstendig at, selv tre år inn i krigen, i februar 2006, fortalte 85% av landets okkupasjonsstyrker i Irak i en Zogby-undersøkelse, at deres hovedoppdrag i Irak var å «hevne seg for Saddams rolle i 9/11-angrepene».
Løgnene, hjernevaskingen, torturen, massakrene på sivile og andre krigsforbrytelser som har korrumpert de siste 25 årene av USAs militærhistorie — sammen med de skandaløse kostnadene — har vendt det amerikanske folket direkte mot flere nye kriger.
Men utrolig nok har de ikke klart å overbevise medlemmer av Kongressen om å utøve sitt konstitusjonelle ansvar for å slutte å mate det ukontrollerte amerikanske militærindustrielle komplekset med rekordstore pengesummer, våpen og falske påskudd for krig.
Trump har bedt om rekordhøye 15.000 milliarder dollar i militærutgifter for regnskapsåret 2027. Representantenes hus vedtok National Defense Authorization Act (NDAA), som godkjenner 1.150 milliarder dollar til militære utgifter, med ekstra midler utenfor NDAA som bringer administrasjonens samlede militærbudsjett opp i 15.000 milliarder dollar. Senatet har så langt blokkert sin versjon av NDAA.
Utkastet til NDAA inneholder også enestående bestemmelser for å ytterligere integrere amerikansk og israelsk våpenproduksjon og etterretningsdeling.
Trumps frustrasjon over USAs og Israels manglende evne til å beseire Iran, stammer fra den samme vrangforestillingen om USAs militære overlegenhet som infiserte hans forgjengere, spesielt siden slutten på den kalde krigen.
Men i sin bok fra 2018, Losing Military Supremacy: the Myopia of American Strategic Planning, advarte Andrei Martyanov om at enorme amerikanske investeringer i hangarskip og andre store krigsskip og krigsfly, raskt ble foreldet av en ny generasjon russiske og kinesiske missiler, med langt større hastighet og rekkevidde enn de mest avanserte missilene i USAs arsenal.
Nå har iranske missiler og droner fundamentalt endret den militære balansen i Midtøsten. De har drevet det amerikanske militæret ut av sine baser i Persiabukta og tvinger USAs hangarskip til å holde seg 1.600 kilometer fra Irans kyst. USAs sentralkommando har måttet flytte sitt regionale hovedkvarter fra Qatar til Jordan, men Iran har angrepet der også.
Nå omplasserer USA flere av sine styrker i Midtøsten til Israel. Dette øker innsatsen og risikoen for en fremtidig opptrapping av krigen mot Iran, og utvider ytterligere den innviklede amerikanske militæralliansen med den folkemorderiske staten Israel, som de fleste amerikanere nå motsetter seg.
Den 8. august gjentok Iran seks punkter fra intensjonsavtalen som Trump allerede signerte 17. juni, og insisterte på at USA må etterkomme punktene før de vil gjenåpne Hormuzstredet for internasjonal skipsfart.
Vestlige kommentatorer har beskrevet disse punktene som tøffe nye betingelser, men de er verken nye eller tøffere enn før. De gjør rett og slett eksplisitt det som allerede var implisitt — for eksempel ved å nevne Palestina og Jemen spesifikt, mens det opprinnelige memorandumet bare krevde en slutt på krigen «på alle fronter, inkludert Libanon». USA og Israel startet denne krigen, og USA har makt til å avslutte den ved å forhandle i god tro, basert på memorandumet de allerede har blitt enige om.
Det amerikanske folket har ofret enormt mye for å betale for denne utdaterte, overprisede og ineffektive krigsmaskinen. Mange har betalt med livet, lemmer eller helsen sin.
Vi betaler alle for tapte muligheter på grunn av våre lederes krigshissende og hensynsløse sløsing med vår nasjonale rikdom, og etterlater oss uten de grunnleggende støttesystemene som våre naboer i andre utviklede land tar for gitt, fra universell gratis helsehjelp og kvalitetsutdanning, til levelig lønn og betalt ferie.
Den amerikanske regjeringens korrupte prioriteringer etterlater våre mest alvorlige problemer uadresserte, samtidig som de undergraver globale anstrengelser for å løse dem, fra ødeleggelsen av klimaet og naturen til den stadig tilstedeværende faren for atomkrig.
Som resultatene fra årets primærvalg antyder, ønsker de fleste amerikanere et samfunn som bryr seg om folket sitt, med en regjering som tar tak i våre mest presserende behov. Dette må helt sikkert inkludere demonteringen av denne mislykkede, korrupte, ukontrollerte og absurd dyre krigsmaskinen.
Medea Benjamin og Nicolas J. S. Davies er forfatterne av War In Ukraine: Making Sense of a Senseless Conflict, nå i en revidert, oppdatert andre utgave.
Medea Benjamin er medgrunnlegger av CODEPINK for Peace, og forfatter av flere bøker, inkludert Inside Iran: The Real History and Politics of the Islamic Republic of Iran.
Nicolas J. S. Davies er en uavhengig journalist, forsker for CODEPINK og forfatter av Blood on Our Hands: The American Invasion and Destruction of Iraq.
Denne artikkelen er hentet fra Consortium News:
Paper Tiger: The US Trillion-Dollar War Machine – Consortium News
Artikkelen er oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.
