oss 150 kroner!
Nasjonalistpartier utfordrer Unionen
Nord-Irland var i beredskap. De pogromliknende, rasistiske opptøyene mot migrantarbeidere og asylsøkere i forrige måned gjorde opptakten til unionistenes sekteriske marsjsesong svært spent. Det satte fyr på årets Eleventh Night eller Bonfire Night (Bålnatta) hvor Oransjeordenen markerer kong William av Oraniens seier over hæren til den katolske kong James 2. i 1690. Hatet fikk blusse fritt, både mot innvandrere og mot katolikkene på begge sider av den all-irske grensa. Det rasistiske oppsvinget som fikk Belfast til å brenne, side om side med det tradisjonelle sekteriske hatet, og det anti-irske budskapet ble flagget med de paramilitære gruppenes banner sammen med Union Jack.
Valgresultatene i Skottland og Wales (7. mai) har ført til at Nord-Irland, Skottland og Wales har fått førsteministre i spissen for de lokale parlamentene for første gang i historia. De vil skjerpe den nasjonale agendaen på et tidspunkt der Labour sliter i regjering i London og Nigel Farage og hans Reform UK banker på døra i 10 Downing Street hardere enn før. Meningsmålingene viser et stadig større flertall for irsk gjenforening på begge sider av den all-irske grensa. Men regjeringa i Dublin stritter imot. Den stemte ned Sinn Féins forslag om å sette opp en handlingsplan innen atten måneder for å forberede en folkeavsteming.
Markeringa av “The Eleventh Night”, som er begynnelsen på den offisielle avslutninga av Oransjeordenens marsjsesong (12. juli), etterlot seg ødeleggelser og død. Og ennå er ikke marsjene over.
Bålene på Eleventh Night
Hus gikk opp i fyr og flamme sammen med garasjer og andre bygninger. En mann i 40-åra datt ned fra bålet og ble drept i Braniel i den sørlige delen av Belfast. Det hindret ikke Braniel Bonfire Committee fra å tenne bålet og gjennomføre den hatefulle markeringa. Hvert år dør folk eller blir alvorlig skadet av flammene. Forrige dødsfall fant sted for fire år sia i Larne i rødt, hvitt og blått-fylket Antrim (som kanskje er mest kjent for Bushmills whiskey.) I dette fylket brant to hus ned og en rekke terrassehus ble ødelagt i Greenisland i Carrickfergus av 11. juli-bålene.
Carrickfergus (irsk: Carraig Fhearghais som betyr Fergus' klippe) kjent fra diktet "Carrickfergus" av Belfast-poeten Louis MacNeice (1937) og enda bedre gjennom Dominic Behans sang (1965) som forekommer i et utall versjoner og har spor tilbake til den irsk-språklige sangen "Do Bhí Bean Uasal" ("There Was a Noblewoman") som er tilskrevet dikteren Cathal Buí Mac Giolla Ghunna som døde i 1756 i Clare (Contae an Chláir) på Atlantehav-kysten mellom Galway og Limerick i republikken Irland.
Brannvesenet melder om mer enn 300 hasteutkallinger og mange farefulle situasjoner som da ilden nærmet seg oljetanker og da en garasje i Belfast tok fyr i et hav av gnister og stikkflammer.
Brannvesenet melder dessuten at de ble hindret fra å gripe inn og tvunget til å trekke seg tilbake fra en truende “en mobb” i Cookstown (An Chorr Chríochach som betyr “grenseåsene”) i Ulster-fylket Tyrone, provinsens fjerde største by med drøyt 12.000 innbyggere. Den verste hendelsen inntraff derimot i den gamle lin-byen Moygashel (Maigh gCaisil som betyr “sletta med steinfortet”) i samme fylke. Her utartet bålseremonien seg til en Ku Klux Klan-liknende manifestering, ifølge Irish Republican News. Moydashel har vært åsted for noen av de sterkeste og mest fiendtlige rasistiske markeringene i Nord-Irland. (se illustrasjonen til “Belfast brenner – igjen“, 13. juni)
I fjor ble en jolle fylt med utstillingsdukker som forestilte asylsøkere som krysset Den engelske kanal, satt i brann. I år brente arrangørene en full modellmoské oppå bålet. Da de fikk tips om at PSNI (Police Service of Northern Ireland) hadde tenkt å fjerne modellen, tente arrangørene bålet tidlig og badet den lille forstaden til Dungannon, vel 65 kilometer fra Belfast, i hatets lysskjær.
Det har skapt internasjonale reaksjoner. Amnesty Internationals Patrick Corrigan betegner markeringa som «avskyelig» og mener at den var et «åpenbart forsøk på å hisse opp anti-muslimsk hat og skremme lokale familier».
Sinn Féin-medlem Colm Gildernew har, i likhet med lokale politikere fra andre partier, fordømte veggmalerier og skilt som er satt opp, som «forkastelig» og et uttrykk for «klar hatkriminalitet» i henhold til straffeloven. Han krever handling mot hatet som blir rettet mot det lokale minoritetssamfunnet. Dungannon (Dún Geanainn, som betyr “Geananns fort”) har det siste tiåret vært det raskest voksende bysamfunnet i Nord-Irland og dermed stedet i Mid Ulster hvor migranter har søkt seg til.
Fra London har “okkupasjonsminister”, Direct Ruler for Northern Ireland Hilary Benn i avtroppende statsminister Keir Starmers regjering, kritisert hendelsen som en «kvalmende og feig skremselshandling». Benn, sønn av den profilerte Labour-politikeren Tony Benn (1925-2014) som var energi- og industriminister i Harold Wilsons og James Callaghans regjeringer (1974-79), unnlot nok en gang å kreve tiltak mot den provoserende, sekteriske og rasistiske feiringa av The Eleventh Night.
Det er tredje år på rad at britiske høyreekstremister og nordirske lojalister har funnet sammen og bruker marsjsesongen til felles framstøt. Bak den åpne og høyst konkrete rasismen, vokser uroen for en folkeavstemming om irsk gjenforening innen noen år. Rasismen mot migranter, som også rammet ukrainere og litauere, har blitt en spydspiss i lojalistenes kamp, ofte til sjenanse for de mer moderate unionistene i Democratic Unionist Party (DUP) og Ulster Unionist Party (UUP).
Kritikken mot PSNI øker
Kritikken mot PSNI (irsk: Seirbhís Póilíneachta Thuaisceart Éireann; Ulster-skotsk: Polis Service o Norlin Airlan) fortsetter å hagle fra flere hold, fra partier og lokale organisasjoner, fra advokatforeninger og menneskerettsorganisasjoner i inn- og utland. Til tross for innstendige oppfordringer har PSNI unnlatt å ta ned plakater og skilt og annen lojalistisk propaganda med hatefulle motiver og ytringer i nærheten av bålstedene som ofte ligger ved eller i offentlige parker.
På bakgrunn av den kritikken som PSNI allerede har fått for sin passive opptreden i forbindelse med de rasistiske demonstrasjonene og ildspåsettelsene, framstår det som mer enn underlig at PSNI nå ikke benytter seg av sine styrkede juridiske fullmakter til å håndtere slikt.
Ballyduff-området i Newtownabbey er tapesert med flagg og symboler fra den paramilitære lojalistiske terrororganisasjonen Ulster Volunteer Force (UVF) som ble opprettet av Gusty Spence, offiser i Royal Ulster Rifles i 1965 og som trådte i aksjon året etter. UVF har sitt hovedkvarter i Shankill Road. Den løper parallelt med den katolske og republikanske Falls Road gjennom Vest-Belfast
UVF og ungdomsavdelinga Young Citizen Volunteers (YCV) bruker det samme symbolet som Red Hand Commando, en mindre gruppe i Belfast. Den er spesiell fordi den også bruker et irsk navn, Lámh Dearg Abú som betyr “Rød hånd til seier”.
Endringene i Storbritannias nye terrorlovgivning som blir flittig brukt mot Palestine Action, gir PSNI større myndighet til å fjerne paramilitær propaganda, melder Irish Republican News. Når PSNI åpent avstår fra å håndheve loven mot lojalister, forsterker det inntrykket av at PSNI bare er en forlengengelse av det tidligere unionistiske og forhatte politikorpset Royal Ulster Constabulary (RUC) med hensyn til den sekteriske trusselen..
I Ballyduff har det dukket opp et veggmaleri som viser to maskerte og bevæpnede UVF-menn som bærer automatgeværer. Et banner erklærer: «Forebygging av erosjon av vår identitet er nå vår prioritet – Ballyduff, Glengormley.» Et annet glorifiserer «1. East Antrim-bataljon» av UVF, igjen med et bilde av en maskert mann med våpen og en liste over de ulike avdelingene i East Antrim.
Flere steder var Eleventh Night-bålet kledd med UVF-flagg – og i ett tilfelle med et flagg med emblemet til den britiske hærens fallskjermregiment.
1st Parachute Regiment, under beskyttelse av daværende prins Charles, var ansvarlig for Bloody Sunday-massakren (Domhnach na Fola) – eller Bogside-massakren – i Derry 30. januar 1972, da fjorten ubevæpnede borgerrettighetsdemonstranter ble skutt og drept.
Carl Whyte, byrådsmedlem for det irsk-nasjonalistiske Social Democratic and Labour Party (SDLP, Páirtí Sóisialta Daonlathach an Lucht Oibre) i Belfast, mener at manifestasjonene er klare brudd på loven og at «[T]iår etter lojalistiske våpenhviler fortsetter lojalistiske paramilitære organisasjoner å operere som organiserte kriminelle gjenger, og utnytter arbeiderklassesamfunn samtidig som de beriker seg selv», ifølge IRN.
– Oppføringen av disse forstyrrende paramilitære eksponeringene bryter med flere lover, inkludert terrorloven. Ingen andre steder i Storbritannia ville væpnet terrorpropaganda bli tolerert på denne måten. PSNI bør utøve sin makt og fjerne disse oppstillingene umiddelbart, konstaterer han.
Under kritikkstormen tidligere i år innrømmet PSNIs visesjef Bobby Singleton overfor politistyret at det ikke lenger var et alternativ «å unnlate å handle” for å håndtere paramilitære flagg og emblemer. Ordene rekker ikke engang til Øst-Belfast hvor det vaier UDA-flagg (Ulster Defence Association) i det presbyterianske Garnerville i år som i mange tiår før det. Her holder PSNI College til.
På et annet møte i politistyret anklaget Peter McReynolds, medlem av det liberale, “ikke-sekteriske”, men overveiende protestantiske Alliance Party, at lojalistiske paramilitære i praksis «ga to fingre» til PSNI og lokalforsamlinga i Stormont.
“Blind sekterisme” blomstrer
Den voldelige rasismen har fått sitt utløp flere steder i Storbritannia det siste året. Det har også vært et oppsving i sekterisme og trusler som blir rettet mot irsk identitet i Nord-Irland, blant annet mot irsk språk og motiver i lojalistiske veggmalerier og graffiti. Dette går politisk helt til topps. Høyesterett i Belfast har blitt informert om at det DUP-kontrollerte departementet for lokalsamfunn i Stormont Castle som blir ledet av Gordon Lyons, ikke vil fremme en lenge utsatt irsk språkstrategi i løpet av den nåværende Stormont-regjeringens levetid. Den løper ut neste år.
– Den nåværende ministeren, Gordon Lyons, har hatt godt over to år på seg til å ferdigstille et utkast som ble påbegynt i 2020, og han forteller oss nå at det ikke er noen mulighet for at dette arbeidet kan avsluttes innen mai 2027. Det er både opprørende og uakseptabelt, og nok en illustrasjon av forakten som har blitt vist både det irske språket og tidligere høyesterettsavgjørelser i denne saken, konstaterte Pádraig Ó Tiarnaigh fra den irske språkorganisasjonen Conradh na Gaeilge (Gaelic League), da saka var oppe i høyesterett i begynnelsen av mai.
Dette er en sak som det republikanske gjenforeningspartiet Sinn Féin (oss selv), brenner for. Sinn Féins talsperson for lokalsamfunn, Colm Gildernew, mener at dette er nok et eksempel på en «bevisst, provoserende og intolerant» tilnærming fra Lyons mot det irske språket.
– DUP har nok en gang angrepet det irske språket i et forsøk på å styrke sin velgerbase og vinne tilbake støtte fra den ytterste høyresiden innen unionismen, sa han etter rettshøringa.
DUP gjør hva som helst for å forsinke, avskrekke og nekte de irskspråklige rettighetene deres. I flere by- og kommunestyrer er det harde kontroverser om bruken av det irske språket, som i Causeway Coast and Glens Borough som er en sammenslåing i Coleraine (Cúil Raithin) i 2015, «ville være nede neste morgen». Conradh na Gaeilge beskrev kommentarene som et «avskyelig anti-irsk utbrudd» og sa at de reflekterte en dypere fiendtlighet mot språkrettigheter generelt.
– Disse kommentarene er hensynsløse, provoserende og tjener ingen annen hensikt enn å oppmuntre hat mot det irskspråklige samfunnet, mener Sinn Féins-bystyrerepresentant Kathleen McGurk og peker på eskalerende spenninger som har spredt som utover politiske institusjoner og ut i boligområdene i en giftig blanding med rasisme.
I det lojalistiske Shankill i Vest-Belfast ble et hus som var lagt ut til salg på nettet, sprayet ned med lojalistisk graffiti med teksten «Kun lokalbefolkninga», «Ingen SF» og ledsaget av det kjente trådkorssiktet på et våpen. Graffitien går ikke av veien for å minne om politiske drap, som UDA-massakeren hos bookmaker Sean Graham i Lower Ormeau Road i Sør-Belfast i februar 1992 som kostet fem katolikker livet.
Reaksjonene var sterke. «Det er en sterk forskjell mellom kulturelt uttrykk og naken sekterisme som bevisst søker å fremme en forferdelig grusomhet, som igjen traumatiserer de etterlatte og skadde. Dette bildet er avskyelig og bevisst støtende i ekstrem grad. Det må fjernes umiddelbart,» skrev familiene til de drepte i en uttalelse.
Hatet er langt mer enn billedlig. Lojalistiske gjenger har herjet rundt i gatene i Øst-Belfast, i Sør-Belfast og nord for hovedstaden denne sommeren. Og PSNIs fravær eller sparsommelige oppmøte og uvirksomhet under paradene blir ikke mindre påfallende som under opptøyene og plyndringsforsøkene under den årlige East Belfast Protestant Boys-paraden lørdag kveld.
PSNI unnskylder seg med at arrestasjoner vil bare lede til mer vold. PSNI hevder i en erklæring at paraden «stort sett forløp fredelig» og nevner muligheten for «konsekvenser, i form av proaktive arrestasjoner».
Målinger for gjenforening
Den politiske spenninga har en helt reell, underbyggende basis: At spørsmålet om irsk gjenforening blir løftet fram med fornyet kraft og kryper oppover på den politiske agendaen på begge sider av den all-irske grensa. Stadig flere meningsmålinger over hele øya viser økt oppslutning for irsk gjenforening i republikken og Nord-Irland – og for EU-medlemskap.
I begynnelsen av mai fant European Movement Ireland’s Island of Ireland EU Poll 2026, utført av Amárach Research, at dersom det ble holdt en folkeavstemning i morgen om et samlet Irland i EU, ville 63 prosent av befolkninga i de seks fylkene stemme for og 29 prosent mot. I Irland ville 59 prosent av befolkninga i de 26 fylkene stemme for og 22 prosent imot.
Folkeavstemninga er nedfelt i Langfredagsavtalen fra 1998, men krever samtykke fra både London og Dublin, og der er det ingen drahjelp å finne for å skape en bevegelse mot å gjennomføre grenseavstemninga. I Stormont Castle, ute i Dundonald øst for Belfast, står alt i stampe fordi DUP, UUP og de øvrige unionistiske og lojalistiske partiene holder igjen.
– Hva er poenget med Stormont-forsamlinga bortsett fra å videreføre delinga, som er årsaken til problemet? Initiativet til gjenforening må komme fra den irske regjeringa. De må gi den handlingsfrihet. EU-diplomater og politikere kan ikke forstå hvorfor den irske regjeringa ikke gjør det, skriver den skarpe politiske kommentatoren Brian Feeney i Irish News.
Disse spørsmålene blir ikke minst stilt til Sinn Féin, som er Nord-Irlands største parti og som topper meningsmålingene i sør med god margin. “Sinn Féin må holde føttene mot ilden i denne saken og nekte å gå tilbake til en delingsforsamling,» mener Feeney. Sinn Féin svarer med å rette skytset mot maktrivalene og nå maktkameratene i Dublin, Fianna Fáil og Fine Gael.
Sinn Féins Matt Carthy utfordrer Fianna Fáil og Fine Gael: De sier de er for gjenforening, men «vil ikke ta noen av de praktiske skrittene» som er nødvendige for å få det til, sier han til Virgin Media. Fianna Fáil og Fine Gael «ligger langt bak folket som støtter irsk enhet,» konstaterer parlamentarikeren Peadar Tóibín som brøyt med Sinn Féin på abortspørsmålet og dannet sitt eget sosialkonservative parti, Aontú (Enhet), i 2019. Partiet har presset på for å utvide stemmeretten i irske presidentvalg til også å gjelde innbyggerne i Nord-Irland som anser seg som irske. Tóibín har sagt at partiets lovforslag, som nå har gått gjennom en andre fase i Dáil, har beskrevet den nåværende ordningen på øya som å skape et antidemokratisk «todelt statsborgerskap». Irske statsborgere i nord har allerede rett til å stille til valg i presidentvalg, men blir nektet stemmerett.
Sinn Féin har uttrykt sin støtte til anerkjenninga av rettighetene for de som lever under britisk styre. «Sinn Féin tror sterkt på det sentrale republikanske prinsippet om likt statsborgerskap, og vi støtter derfor sterkt retten for alle irske statsborgere i stemmerettsalder til å stemme på den irske presidenten uavhengig av bosted», mener Seán Crowe, partiets Teachta Dála (parlamentariker i Dáil Éireann) for Dublin South-West.
“Langfredagsavtalen slår fast at denne regjeringa anerkjenner retten for alle mennesker født i Nord-Irland til å identifisere seg som irske statsborgere hvis de ønsker det. Vi bør ikke behandle dem som annenrangs irske statsborgere, men som fullverdige irske statsborgere med full stemmerett,” heter det i avtalen.
Stemte ned handlingsplan
Kritikken og anklagene som blir rettet mot Fianna Fáil og Fine Gael ble til fulle bekreftet forrige onsdag. Da stemte koalisjonsregjeringa i Dublin – med 79 mot 69 stemmer – ned Sinn Féins lovforslag om planlegginga av grunnlovsendringer og avviste dermed et lovforslag som ville ha pålagt republikken å innlede formelle forberedelser til irsk gjenforening.
Det ville ha tvunget statsministeren (Taoiseach) til å legge fram en offentlig utredning innen 18 måneder, samt opprette et sivilt råd for å vurdere de praktiske skrittene som kreves i forkant av en folkeavstemning.
Sinn Féin i nord og sør serverte lovforslaget samlet som en prøvestein for å lodde stemninga blant partier som hevder at de støtter irsk samling i den hensikt å anerkjenne det Sinn Féin-politikerne beskrev som en endret politisk virkelighet på tvers av Irland. Langfredagsavtalen åpner for at Storbritannia kan avholde folkeavstemning om irsk gjenforening om det virker sannsynlig at et flertall vil støtte det, hvilket meningsmålingene nå bekrefter både i nord og i sør, og i nord også blant den yngste velgergruppa.
Regjeringas avslag blir sett på som en innrømmelse av at den nekter å forberede seg på en forestående konstitusjonell krise om Dublin ikke tar tak i den politiske prosessen som langsomt bygger seg opp og hvor det fins mange skjær i sjøen. Ett av dem heter Nigel Farage som en mulig statsminister i Storbritannia.
En nesten oppgitt Mary Lou McDonald, leder for Sinn Féin, sa etter debatten i Dáil Éireann at “regjeringa har kanskje stemt ned lovforslaget vårt om irsk samling i kveld, men de kan ikke stemme ned framtida.”
– Denne samtalen kommer ikke til å forsvinne, fastslo hun. – Vi kommer tilbake til høsten med ytterligere lovgivning, for det irske folk fortjener å være forberedt på grunnlovsendringer og å få muligheten til å forme sin egen framtid. Momentumet for irsk samling vokser. Vi skal fortsette å bygge opp under dette, vår nasjonale reise – fra fred til gjenforening.
– Prosessen for irsk samling handler om å skape en ny politisk ordning, snarere enn bare å fjerne grensen, understreket hun. – Det handler om å gripe øyeblikket og muligheten til å skape en ny avtale for det irske folk – for hvert enkelt menneske på denne øya. Det har ikke vært noe forhastet eller for tidlig ved denne prosessen. Nå er tida inne for å skrive neste kapittel. Kapittelet om gjenforening.
– Delinga har sviktet alle. En situasjon der én del av Irland er med i EU mens den andre ikke er det, er uholdbar. Spørsmålet er ikke om det vil bli folkeavstemninger om samling, men når disse avstemningene skal holdes.
Sinn Féin var imot Irlands EU-medlemskap mens Storbritannia, og dermed Nord-Irland, var i EU. Under brexit-avstemninga stemte 55,78 prosent for å bli, mens 44,22 prosent stemte med flertallet i United Kingdom 23. juni 2016.
Uro i rekkene
Taoiseach (“høvding”) Micheál Martin (Fianna Fáil) avviste imidlertid lovforslaget. Han hevdet at tidsrammene i forslaget var for krevende og ville kreve for mye arbeid på for kort tid.
– Alle analyser og forslag knyttet til økonomi, utdanningssystemer, helsetjenester, lønn i offentlig sektor, erstatning av pundet, rettssystemer, politi, oppgjør med fortida, kultur, identitet og konstitusjonelle strukturer må ferdigstilles i løpet av halvannet år,» beklaget han.
– Dette er åpenbart ikke troverdig. La oss komme oss videre fra det nye slagordet om at alt vi trenger er offentlig pådriverarbeid og et borgerting, så er vi klare. En strategi basert på “ett siste krafttak” og håp om en upopulær regjering i London, vil ikke føre til noe, avslo han – uten å antyde noe alternativ til forberedelser eller å sette i gang en prosess – heller ikke da Sinn Feíns TD for Cork South-Central, Donnchadh Ó Laoghaire, partiets utenrikspolitiske talsmann, utfordret ham direkte og avskrev Martins respons som «kjent, oppbrukt og useriøs», ifølge Irish Republican News.
– Dette er verktøyet vi har foreslått for planlegging og forberedelse av konstitusjonelle endringer – hvor er deres? etterlyste Ó Laoghaire.
Heller ikke Fine Gaels leder, Simon Harris, Tánaiste (visestatsminister) og finansminister, klarte å stå for partiets primærstandpunkt om irsk gjenforening. Etter en overbærende erklæring om at han nok trodde at McDonald mente alvor, falt han ned på den samme, byråkratiske unnskyldninga om den angivelige usikkerheten knyttet til grunnlovsendringer.
– Vi ønsker alle en bedre framtid for denne øya, men det finnes reelle uenigheter på tvers av det politiske spekteret om hvordan vi best går fram, og hvordan vi best oppnår denne framtida, messet Harris. Fine Gael har lovet å legge fram en plan for samling.
Både Martin og Harris merker trykket fra omgivelsene og i egne rekker. Den 78-årige Fianna Fáil-veteranen Pat «The Cope» Gallagher (Pádraig Ó Gallchóir) fra Burtonport i Ulster-fylket Donegal, helt i nordvest, hadde stemte for Sinn Féin-forslaget, men bøyde seg da Martin svingte partipisken. – Jeg er opptatt av at vi skal komme videre, og at dette forslaget skulle blitt vedtatt. Jeg er usikker på hva som kan skje.
Svingdør i 10 Downing Street
Sinn Féins nestleder og førsteminister i Nord-Irland, Michelle O’Neill, advarte mot at nederlaget vil sende et negativt signal til folk i nord og «virkelig sette prosjektet om vår nasjonale samling tilbake». Hun viste til London hvor 10 Downing Street har fått installert noe som kan minne om en svingdør. Statsministerboligen får nå sin sjuende leietaker siden David Cameron (Tory) tiltrådte i mai 2010 og satt i seks av de 16 åra sia da. Ingen av de andre har sittet lenger enn i tre år og 45 dager (Boris Johnson).
– Irland må forberede sin egen framtid nettopp på bakgrunn av de gjentatte skiftene av britiske regjeringer, mener O’Neill (49) som også er Sinn Féins partileder i nord. Hun er født i Fermoy i Cork-fylket i sør, men kommer fra en republikansk familie i Clone i Tyrone i nord. Faren, Brendan Doris, var IRA-fange og tidligere representant for Sinn Féin.
Den erfarne Sinn Féin-politikeren Conor Murphy (63) fra Camlough i Armagh-fylket, “rebel territory”, nå Sinn Féins leder i senatet, er også opptatt av den politiske ustabiliteten i Storbritannia og peker mot faren for at ei regjering ledet av Farage og Reform UK.
– Det betyr at begge regjeringene må snakke sammen, og de må gjøre det nå, insisterer han. Det synes å ikke være særlig aktuelt, verken fra London eller Dublin selv om debatten bare tetter seg til både i irsk og britisk politikk. Dagsordenen er satt uansett nederlaget i Dáil Éireann, mener McDonald.
– Samtalen har endret seg. Irsk samling er ikke lenger bare et ønske. Det er nå et praktisk spørsmål. Historia endres av mennesker som fortsetter å tro, fortsetter å organisere seg og fortsetter å bygge. Så la oss fortsette å bygge.
Valg i Skottland og Wales
Valgene til det skotske parlamentet og den walisiske Senedd (begge 7. ma1) ført til framganger for uavhengighetsbevegelsene i begge land som sammen med den politiske uroen i Westminster, tegner nye perspektiver for Storbritannias framtid. Selv om Scottish National Party (SNP), under John Sweeney, tapte seks mandater, sto partiet igjen med seieren. Labour tapte fem mandat og fikk like mange (17) som Reform (som ikke har hatt representasjon i Edinburgh tidligere.) Samtidig gikk Green Party fra sju til 15 plasser.
I Wales resulterte valget til Senedd Cymru i en brakseier for det walisiske nasjonalistpartiet Plaid Cymru under ledelse av Rhun ap Iorwerth. Partiet sikret tretti nye mandater og rykket fram til 43. Reform UK Wales (Diwygio DU Cymru) ble solid toer med fikk 34 mandat, mens Labour ramlet ned 21 plasser til 9 mandat, mens Conservative sitter igjen med sju. I Wales gjorde Green Party det dårlig, men sikret likevel sine første to representanter.
Valgene har rystet Englands grep om sine naboer. Tidligere har Sinn Féin blitt største parti i Nord-Irland. Resultatene blir beskrevet som seismiske rystelser. Det politiske kartet er tegnet på nytt mens statsminister Keir Starmer har forsøkt å holde sitt eget hode over vann og dermed festet blylodd til partiets føtter ute blant folk. Foreløpig reddet av et skadeskutt Conservative som lekker politikere til Reform UK – som i sin tur sanker stemmer i mange leire.
Uavhengighet kan igjen bli et hett valgtema. Politikken fortsetter å bevege seg ytterligere mot høyre, og det tilbyr lite for Skottland, Wales eller Irland, sier O’Neill til Irish News og oppsummerer: – Vi lever i en tid med ekstraordinære forandringer. Vi vil ha: en uavhengighetsvennlig førsteminister her i Nord-Irland, en uavhengighetsvennlig førsteminister i Skottland og en uavhengighetsvennlig førsteminister i Wales. Kravet om uavhengighet vokser. Unionen sprekker i sømmene. Dette øyeblikket har nå kommet, fastslår hun.
– Westminsters og alle britiske regjeringers feil har blitt avslørt. Brexit, innstramminger, smuldrende offentlige tjenester og en forverret levekostnadskrise har fått flere og flere til å konkludere med at nok er nok. Det er på tide med forandring. Det er på tide med uavhengighet. På øya Irland kjenner vi altfor godt effektene av Westminster-styret og arven etter deling, diskriminering og undertrykkelse. Mitt valg som den første nasjonalistiske og republikanske førsteministeren var aldri ment å skje. Men det skjedde. Og det skjedde fordi stadig flere mennesker erkjenner at en bedre fremtid ligger foran oss når avgjørelser om denne øya tas av alle på øya, uavhengig av bakgrunn.
– Så det er på tide å forme vår egen framtid. Sinn Féin, SNP og Plaid Cymru er forskjellige partier, men vi er forent i troen på at uavhengighet tilbyr den beste veien videre for vårt folk. Unionen fungerer ikke. Folk fortjener bedre. Jeg ser fram til å samarbeide med John Swinney i Skottland og Rhun ap Iorwerth i Wales for å levere resultater for våre innbyggere og sende et klart budskap om at det finnes et alternativ til Westminster-fiaskoen. Det alternativet er nasjonal sjølbestemmelse og uavhengighet.
Det har dukket opp et nytt politisk begrep: A new Celtic dawn, en ny keltisk morgenrøde. Uavhengighet har bare vært et tema for walisiske sangkor med et anstrøk av latterliggjort høytflyvende sentimentalitet som var like realistisk som røde drager. Englands historie overfor Skottland og skotsk nasjonalisme er langt mer brutal og undertrykkende.
Etter folkeavstemninga i september 2014 som endte i nederlag (ja: 44,7; nei: 55,3 prosent), har London brukt Høyesterett og andre politiske og juridiske knep, for å hindre en ny folkeavstemning til tross for at Storbritannia gikk ut av EU i 2016 – mot et markant ja-flertall for “remain” i Skottland: 62-38 prosent.
Slik O’Neill påpeker er det første gang i moderne historie at regjeringer i Cardiff, Edinburgh og Belfast nå blir ledet av førsteministre som er forpliktet til selvbestemmelse og konstitusjonell endring. Det er den harde politiske virkeligheten som banker på dørene i Downing Street, en 660 feet lang gatestump i Westminster og bare noen minutters gange fra parlamentet som ble anlagt i 1680-åra av den engelske statsmannen og diplomaten Sir George Downing (ca. 1623–84).
SNPs og Plaid Cymrus posisjon i Holyrood i Edinburg og Senedd Cymru i Cardiff er mandatmessige sterkere enn Sinn Féins posisjon i Stormoint Castle. SNP fikk flere representanter i parlamentet enn alle unionistpartiene til sammen og har, sammen med de skotske grønne, et rekordstort flertall for uavhengighet i det skotske parlamentet (Pàrlamaid na h-Alba) som ble opprettet 12. mai 1999.
I Wales feide Plaid Cymru til side et helt århundre med Labours politiske dominans og tatt kontroll med parlamentet ved Cardiff Bay som ble åpnet samme dag, 12. mai 1999.
– Vi minnes alle de som gjorde harde ydmykende innsatser for Wales og som ikke er her for å oppleve dette øyeblikket, sa førsteminister Rhun ap Iorwerth til den jublende folkemengden da valgresultatet forelå. Han ble møtt med den walisiske nasjonalsangen «Hen Wlad Fy Nhadau» (Mine fedres land) og en skog av drageflagget “Y Ddraig Goch” (Den røde dragen).
– Dette er et øyeblikk som har vært under utvikling i 100 år. Et øyeblikk der vi holder løftet og ambisjonene til en nasjon i våre hender, sa ap Iorwerth. Under jubelseremonien ble Owain Glyndŵr (Owain ap Gruffudd Fychan) hentet fram, den walisiske kommandanten som ledet et berømt opprør som etablerte et uavhengig Wales fritt fra engelsk styre på 1400-tallet. Owain (1359-1416) ble 16. september 1400 utropt til prinsen av Wales av sine tilhengere.
Plaid Cymrus tidligere leder gjennom 36 år, Gwynfor Evans (1912-2005) fra Barry i Wales, ble hedret for å ha avviste ideen om britiskhet som «et politisk synonym for engelskhet som utvider engelsk kultur til skottene, waliserne og irene». Han var medlem av parlamentet i Westminster i to omganger som Plaid Cymrus første representant, fra 1966 til 1970 og fra 1974 til 1979.
Han vant ikke fram med forsøket på å få avlegge eden på walisisk. Retten til å avlegge eden på noen av Storbritannias ikke-engelske morsmål ble først innvilget i 1974. Han vant derimot fram med å få opprettet en walisiskspråklig TV-kanal.
Taus Starmer
Like slående som valgresultatene, var Starmere taushet. Riktignok sloss han da for sitt politiske liv på hjemmebane, men det er notert som nok en gedigen politisk feil at den britiske statsministeren tilsynelatende mangler evnen eller fornekter å forstå omfanget av den konstitusjonelle endringa som nå er i gang, skriver Irish Republican News.
Direct ruler av det okkuperte Irland, Hilary Benn, mumlet at nasjonalistpartiene kunne fortsette å «argumentere for saka si innafor den styrken som følger med å være en del av Storbritannia». Det er en fullstendig tanketom uttalelse som nå totalt mangler politisk relevans som fra a minister here today, gone tomorrow, uten å ville bli savnet.
– Flere og flere mennesker ser utover Westminsters begrensninger, hvor beslutninger tas uten hensyn til mennesker og lokalsamfunn i Skottland, Wales og Nord-Irland. Den framtida er utafor Westminster. Ønsket om uavhengighet kan ikke ignoreres, reflekterte O’Neill, mens Mary Lou McDonald, som hun ligger an til å kunne avløse noen år fram i tida, hyllet resultatene som «en milepælsdag for en framtid utafor unionen». – Her i Irland betyr den framtiden å avslutte delinga og gjenforeninga av landet vårt», sa hun.
De mørkeste skyggene over de britiske øyer og Irland er nå Nigel Farage og hans Reform UK, mens Andrew Murray Burnham (56), tidligere borgermester i Manchester, som fredag tar over etter Starmer som leder i Labour, får den formidable oppgaven å hindre at regjeringspartiet kollapser på samme vis som de konservative Tories har gjort siden Brexit-avstemninga i 2016 og statsminister Boris Johnson og stanse framgangen for den aggressive innvandringsfiendtlige og harde engelsk nasjonalsjåvinistiske politikken som tenner bålene i Nord-Irland og fører til et tett samarbeid mellom engelske høyreekstremister og nordirske lojalister.
Motilden er tent.
– Nigel Farage galopperer nå mot Downing Street. Det er viktig at vi forener oss i Skottland for å sikre at parlamentet vårt er fullstendig Farage-sikret, sa SNPs Sweeney i en tale i Edinburgh. Westminster har ikke forstått betydninga av øyeblikket, understreket han og oppfordret til økt samarbeid mellom de nasjonalistiske administrasjonene i Edinburgh, Cardiff og Belfast for at en ny politisk akse som i økende grad er villig til å utfordre Londons autoritet, kan vokse fram.
– Det folk i London liker å omtale, ganske nedlatende, som den keltiske ytterkanten, er i ferd med å bli sentral, mener Sweeney.
Framgangene i Skottland og Wales uroer unionistene i Nord-Irland som allerede sliter både med skandaler i egne rekker og mangel på kurs til å møte situasjonen, spent mellom valget mellom å delta i Stormont Castle i lokalregjeringa under Sinn Féin eller å gå i konfrontasjon med Labour i regjering i London. Mens DUP tilsynelatende rir på været, i påvente av Farage og Refform UK, toner DUP-lederen Gavin Robinson ned resultatene i Edinburgh og Cardiff. Mantraet “Unionism will win” fortoner seg mer som ganning enn realiteter.
Valgresultatene burde dessuten være en spore for Dublin-regjeringa til å innlede seriøse forberedelser til konstitusjonelle endringer, mener Sinn Féin-senator Conor Murphy.
– Folk over hele øya kan se hvordan den britiske regjeringa svikter innbyggerne i nord, og hvorfor dette må endres. Irsk enhet er retninga de fleste innbyggere over hele øya ønsker å bevege seg mot. Det er på tide at Taoiseach lytter og begynner å forberede seg på den betydelige konstitusjonelle endringa vi vil møte som et land på en ordnet, fredelig og vellykket måte.
Koalisjonen i Upper Merrion Street i Dublin svarte vel to måneder etter med å stemme ned Sinn Féin forslag.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.
