oss 150 kroner!
Avslørende rapporter fra Belfast.
Den rasistiske voldsbølgen som har sveipet gjennom lojalistiske bydeler i Belfast og andre byer og steder i Nord-Irland, får et politisk etterspill. Igjen gjelder det det lojalistiske politikorpset Police Service of Northern Ireland (PSNI) og deres opptreden – eller mangel på opptreden – i samband med uroen.
Det skaper uro med tanke på Oransjeordenens og unionistenes sekteriske marsjsesong som allerede har tatt på seg de svarte skoene og bowlerhattene og det oransje bandolæret over skulderen. Spørsmålet har igjen blitt reist: Fortsetter samarbeidet mellom PSNI og de lojalistiske paramilitære gjengene som de siste årene har trappet opp sine sekteriske angrep på irske nasjonalisters og republikaneres hjem? Og som nå står bak volden mot migrantarbeidere og innvandrere i Belfast den siste tida.
Her kommer også andre del av den historiske forbindelsen mellom “vitenskapelig” rasisme som ble utviklet under The Imperie, anti-irsk rasisme og den diskriminerende koblinga mellom religion og kampen for irsk uavhengighet.
Maskerte menn
Sinn Féins førsteminister i Nord-Irland, Michelle O’Neill, er rystet over rapporter om at sjukepleiere med minoritetsbakgrunn har blitt bedt om å vise legitimasjon til maskerte lojalistiske paramilitære før de kom til arbeidsplassen sin. Lojalistene har opprettet egne “kontrollposter” uten at det nordirske politikorpset Police Service of Northern Ireland (PSNI) har grepet håndfast inn og fjernet dem.
O’Neill beskriver situasjonen som “avskyelige og motbydelige” og har tatt saka opp direkte med PSNI-sjefen Jonathan Michael Boutcher, melder Irish Republican News (IRN). Hun har krevd full granskning av forholdet sammen med etterforskninga av de rasistiske og høyreekstreme angrepene på hjemmene til migranter og innvandrere, butikker og kjøretøy. Familier har blitt brent ut av sine hjem. Det vekker minnene til eldre Belfast-innbyggere om pogromene som irske nasjonalister og republikanere ble utsatt for i Bombay Street og andre gater i blandingsstrøk i den nordirske hovedstaden i 1969.
Nå foreligger det rapporter fra helsearbeidere om at de ble truet mens de prøvde å komme seg på jobb. De forteller at konstabler i PSNI ikke hadde grepet inn og i stedet rådet dem til å vise legitimasjon til de maskerte mennene som hadde satt opp kontrollposter i nærheten av Mater Infirmorum Hospital (The Master) på Crumlin Road i Nord-Belfast som også dekker Sør-Antrim med og Glengormley (Gleann Ghormlaithe som betyr Gormlaiths dal), Carrickfergus (Carraig Fhearghais som betyr Fergus’ klippe) og Newtownabbey i den sørlige delen av det overveiende rødt, hvitt og blått-fylket Antrim.
Noen av de verste forfølgelsene fant sted i Newtownabbey som har blitt Nord-Irlands tredje mest befolkede sted.
– Jeg synes vi må komme til bunns i om det skjedde eller ikke. Jeg la det fram direkte for politimesteren, som i utgangspunktet avfeide det, men hver gang jeg kom tilbake til ham, måtte han ta til etterretning at både jeg og helseministeren ble faktisk fortalt dette av ansatte, fastslår O’Neill.
(Se bloggen: “Belfast brenner – igjen. Rasisme med anti-irske røtter“, 13. juni.)
Helseminister Mike Nesbitt tilhører Ulster Unionist Party (UUP) som er styringsparti sammen med Sinn Féin i Stormont Castle. Nesbitt som representerer Strangford var leder for det største unionistpartiet fra september 2024 til 31. januar i år, men er mest kjent som vert for “Good Morning Ulster” på BBC Radio Ulster (1986-90) før han gikk over til UTV i 1992.
Øyne rettet mot PSNI
Det kritiske blikket blir nå rettet mot PSNI etter hvert som rapportene strømmer inn om hvordan PSNI unnlot å gripe inn under den verste volden forrige tirsdag og heller tonet ned problemene i møtet med publikum. Sam McBride, journalist i Belfast Telegraph, skriver om hvordan han ble overfalt av en av de voldelige uromakerne rett «under nesen» på PSNI. McBride sa at lojalistiske paramilitære spilte en stor rolle i uroen. Han reiser spørsmål ved at PSNI-ledelsen fortsatt benektet samrøret mellom de lojalistiske gjengene og PSNI (tidligere Royal Ulster Constabulary (RUC).)
«PSNI sa at de ikke har bevis for at UVF eller UDA «koordinerte» opptøyene, men politiet har tidligere sagt dette under omstendigheter der de tydelig var involvert. Forholdet mellom PSNI og lojalistiske paramilitære er ugjennomsiktig komplekst», skriver McBride i Belfast Telegraph som tradisjonelt har vært et organ for britisk unionisme, men som også blir lest av irske middelklassenasjonalister. «En av dem som truet meg er et beryktet UVF-medlem. Ved siden av ham sto en dømt kriminell som er en stor narkotikaselger, en gang nær tilknyttet en UDA-leder,» ifølge MCBride.
McBride avslører at det dreier seg om kjente størrelser og dermed “lokale kjenninger av politiet” som det ofte blir referert til i korthogde nyhetsinnslag. «Slike styrkedemonstrasjoner har gitt makt og prestisje til de tyranniske kommandantene som de britiske og irske regjeringene, PSNI og de fleste nordirske partiene er villige til å forholde seg til. Inntil denne hvesende slangen er fjernet, er folket i disse områdene fortsatt prisgitt kjeltringer som har den arrogante selvtilliten til å angripe og true en journalist på lyse dagen foran nesen på politibetjenter.»
McBride tar dermed opp et forhold som var framme under de sekteriske angrepene i boligstrøk i Nord-Belfast og trakassering av katolske skolelever i blandingsstrøk i denne delen av byen for vel to år sia.
Også den gangen avfeide Jon Boutcher (60) som ble politisjef i oktober 2023, alle anklager selv om det var utenkelig bortenfor enhver tvil hvem som sto bak. Han er født i Derby og har hele sin politikarriere fra England, fra å være politikonstabel i Metropolitan Police Service i 1984 til å bli etterforskningssjef tilknyttet antiterroravdelingen Anti-Terrorist Branch i 2003, før han, etter et opphold som leder for Bedfordshire, Cambridgeshire og Hertfordshire Joint Protective Services Command, ble satt til å lede Operation Kenova (2019-23), en rekke høyprofilerte etterforskninger av drap som skjedde under “The Troubles” (1968-98) i Nord-Irland.
Boutcher har derfor et flekket rulleblad blant irske nasjonalister og republikanere.
Fravær og medvirkning
– Staten var ingen steder å finne i forrige uke. De som grep inn, var samfunnsgrupper, solidaritetsgrupper, kvinnegrupper, antirasismeorganisasjoner og politiske representanter. Det vil være nøkkelen til å beskytte samfunnet og lokalsamfunnene våre og til å presse tilbake den ytre høyresiden i månedene og ukene som kommer, uttalte Gerry Carroll fra People Before Profit umiddelbart etter at urolighetene hadde stilnet av og Belfast hadde samlet seg til en massemanifestering mot rasisme forrige søndag. Det reiser «enorme spørsmål», mener Carroll og anklager PSNI for å svikte de som ble målrettet mot rasistisk vold.
Carroll har representert det trotskistiske partiet fra Belfast West siden 2016 og Black Mountain (2014-16).
PSNI «nektet å gripe inn for å beskytte menneskene som ble målrettet og hvis adresser ble delt en stund,” sa han i sitt innlegg i Stormont Castle hvor det sosialistiske og anti-kapitalistiske People Before Profit (Pobal Seachas Brabús) som ble opprettet i oktober 2005, har en av nitti representanter og to av 174 medlemmer av Dáil Éireann i Dublin.
Spørsmålene er intensivert om hvorfor advarsler om potensielle angrep ikke ble behandlet etter at PSNI gjentatte ganger hadde blitt varslet om en lojalistisk «hitliste» rettet mot migranter i de aktuelle strøkene. De har karakter av pogromer som Nord-Irland har opplevd før opp gjennom historia.
– Uskyldige familier blir tvunget til å evakuere fra hjemmene sine, dødstrusler blir utstedt til helsepersonell, fabrikkarbeidere får advarsler om å flytte ut av hjemmene sine av lojalistiske kjeltringer og hus blir overlatt til å brenne mens britiske kronstyrker, i likhet med sine kolleger på slutten av 1960-tallet, står passivt og ser på at katolske gater går opp i flammer, påpeker 1916 Societies (1916-Selskapene) som opprettet en “strategisk allianse” med Éirígí – For a New Republic i mars 2025 i hva de betegner som oppbygginga av en “republikansk blokk”. 1916 Societies ble opprettet i 2009 i Tyrone-fylket under mottoet “One Ireland One Vote” med krav om en folkeavstemning om gjenforening for hele Irland, alle 32 fylkene.
Alliansen står nå bak en kampanje for å få elever til å boikotte PSNIs rekrutteringsforedrag på skolene. Det har fått søkertallene fra katolske og republikanske strøk til å synke.
«Bekymringene vedvarer angående behandlingen av republikanske aktivister og deres familier, inkludert stopp-og-ransake-operasjoner, husrazziaer og andre former for politiarbeid som blir sett på som forsøk på å skremme og undertrykke politisk opposisjon», mener 1916-selskapene. PSNI er «fortsatt en britisk politistyrke”, bare en forlengelse av RUC.
Påskrudd voldalarm
Voldsrasismen, økt sekterisme og avsløringene av PSNI har økt spenninga før unionistens marsjsesong. Sekterismen retter seg i utstrakt grad mot irsk identitet i Nord-Irland som den offentlige utbredelsen av irsk språk. Det dukker opp stadig flere veggmalerier og graffiti som forherliger den lojalistiske paramilitarismen, melder IRN. DUP, Ulster Unionist Party (UUP) og det høyreekstreme Traditional Unionist Voice (TUV) som har røtter i protestantiske arbeiderklassestrøk i Belfast, arbeider innbitt med å trenere lover for utbredelsen av irsk, blant annet gjennom det DUP-kontrollerte Departementet for lokalsamfunn (Departement for Communities) som blir ledet av Gordon Lyons. Det er nå stevnet for retten og var nylig oppe til behandling i High Court i Belfast.
Lovutkastet ble vedtatt i 2020, men Lyons vil bruke ytterligere ett år på å utsette det, advarer professor Pádraig Ó Tiarnaigh fra den irske språkorganisasjonen Conradh na Gaeilge (Gælisk forbund) som også er talsmann for An Dream Redg som står bak Identity and Language (Northern Ireland) Act 2022 (Acht Féiniúlachta agus Teanga (Tuaisceart Éireann) 2022).
Lyons mener det ikke vil være mulig å implementere loven innen mai 2027.
Sinn Féins talsperson for lokalsamfunn, Colm Gildernew, sa at dette var det siste eksemplet på en «bevisst, provoserende og intolerant» tilnærming fra Lyons overfor det irske språket. – DUP har nok en gang angrepet det irske språket i et forsøk på å styrke sin velgerbase og vinne tilbake støtte fra den ytterste høyresiden innen unionismen. Realiteten er at DUP heller vil stå imot de irskspråklige og vil gjøre hva som helst for å forsinke, avskrekke og nekte dem rettighetene deres, mener han.
Irskspråklige skilt blir plukket ned eller herjet med i påsyn av PSNI, ikke ulikt hva som til tider skjer med samiskspråklige skilt i Nord-Norge. Det har åpen støtte fra lokalpolitikere fra DUP.
Det har ført til at spenninga har spredt seg utenfor de lokale politiske rommene og ut i gatene. Det skjedde i god tid før knivangrepet fra en sudansk asylsøker på en lokal mann i Newtownabbey som utløste opptøyene for drøyt to uker sida. I unionistiske Shankill Road, som løper parallelt med republikanske Falls Road i Vest-Belfast, har hus til salg blitt tagget med graffiti hvor det står “locals only” og “No SF” (Sinn Féin) formet som et optisk trådkors-sikte. Dette har havnet på digitale boligannonsesider.
– Alle politikere og samfunnsledere i området må utvetydig fordømme dette, mener Sinn Féin-representanten Claire Canavan. Det skjer dessverre ikke. I stedet har lojalistiske lokalpolitikere og fra Reform UK bortforklart de pogromliknende opptøyene. Liknende tilfeller har skjedd i det overveiende protestantiske Sør-Belfast. Det slående er koblinga mellom angrepene på migranter, fra Ukraina til Afghanistan eller Afrika, og den nakne sekteriske språk- og symbolkrafta som volden blir kledd i.
Noe av årets verste gatevold har skjedd etter en lojalistisk parade gjennom Øst-Belfast da det brøt ut opptøyer og plyndringsforsøk etter den årlige East Belfast Protestant Boys-paraden. To restauranter i Connswater-området måtte stenge etter at lojalistiske ungdommer knuste vinduer i påsyn av det lille antallet politifolk som var til stede. I politiets rapport heter det at paraden «stort sett forløp fredelig» og påpeker i stedet muligheten for «konsekvenser, i form av proaktive arrestasjoner» for de involverte.
Kritikken mot PSNI kommer parallelt med stadig flere avsløringer av hvordan nordisk politi og Special Branch har samarbeidet med lojalistiske terrorgrupper – og av hvordan de samme instanser har dekket til de rettslige forholdene gjennom flere tiår. Nesten femti år etter drapet på Reavey-brødrene står den britiske staten igjen overfor spørsmål om sine forsøk på å dekke over sin rolle i en av de verste forbrytelser i konflikten. Under det sivile (!) søksmålet som Eugene Reavey har avlagt for å få klarhet i drapene på hans brødre John Martin, Brian og Anthony, har det blitt avslørt nye dokumenter som avdekker nye mistanker om hvordan bevis knyttet til en av de mest beryktede pro-britiske drapsgjengene, Glenanne- gjengen, ble håndtert i flere tiår.
Glennanne-gjengen var en hemmelig, uformell allianse av lojalistiske terrorister fra Mid-Ulster Brigade fra Ulster Volunteer Force (UVF), soldater fra det britiskre Ulster Defence Regiment (UDR) og politibetjenter fra RUC som utførte skyte- og bombeangrep mot katolikker og irske nasjonalister på 1970-tallet. De fleste av angrepene fant sted i "mordtriangelet" i fylkene Armagh og Tyrone (jfr. Joe Tiernan: "The Dublin Bombings and the Murder Triangle", Mercier Press 2000). Noen angrep ble utført i Republikken Irland. Tjuefem UDR-soldater og RUC-politibetjenter ble navngitt som påståtte medlemmer av gjengen, ifølge The Cassel Report (2006). https://en.wikipedia.org/wiki/Glenanne_gang Most of its attacks took place in the “murder triangle” area of counties Armagh and Tyrone.
Reavey-brødrene ble myrdet i et skuddangrep på familiehjemmet sitt i Whitecross i South Armagh, ofte omtalt av britene som “rebel territory”, i januar 1976. John Martin og Brian ble drept der de satt; Anthony ble såret etter å ha forsøkt å gjemme seg under en seng og døde seinere av skadene.
Avsløringen har nå satt samarbeidet mellom en lojalistisk dødsskvadron og medlemmer av British Crown Forces i fokus i Belfast High Court. Forsvarerne til PSNI og det britiske forsvarsdepartementet forsøkte umiddelbart å stanse rettssaka.
Six Counties-rasismen (del 2)
I forrige sak om Nord-Irland skreiv jeg om den “uhellige treenigheten”.mellom britisk “vitenskapelig rasisme”, den anti-irske rasismen og dens særegne utslag i Nord-Irland basert på “religion v. uavhengighet” som kom til uttrykk gjennom Protestant Ascendancy (An Chinsealacht Phrotastúnach), den sosio-politiske og økonomiske dominansen mellom 1600- og tidlig på 1900-tallet av en liten anglo-irsk herskende klasse, hvis medlemmer besto av aristokrater, grunneiere, advokater, politikere, geistlige, militæroffiserer og fremtredende yrker, alle posisjoner som etter praksis og lov var stengt for katolikker og presbyterianere.
Den ble rettet mot Daniel O’Connell (Dónall Ó Conaill, 1775 – 1847), “The Liberator, og hans Repeal-bevegelse da de konservative toriene og imperieforkjemperne i 1834 fastslo at “Repeal [opphevelse] er bare et diskret ord for romersk-katolsk overherredømme og protestantisk utryddelse”.
Den fikk et nytt oppsving i forbindelse med at “Home Rule”-bevegelsen fikk klistret på seg stemplet “Home Rule is Rome Rule!”, som hentet fra reformist-kongen Henry 8. som var Lord av Irland fra 22. april 1509 til sin død 28. januar 1547, giktisk og 55 år gammel.
Forfatteren George Berhard Shaw som selv hadde irsk-protestantisk familiebakgrunn, født i Portobello i Dublin i 1856, beskrev perioden slik: “Irsk protestantisme var ikke en religion den gang: det var en side i en politisk fraksjon, en klassefordom, en overbevisning om at romersk-katolikker er sosialt underlegne personer som vil havne i Helvete når de dør og la Himmelen være i protestantiske damer og herrer eksklusiv eie,” siterer Flann Campbell: “The Orange Card: racism, religion and politics in Northern Ireland” (Connolly Publications, London, 1979).
https://en.wikipedia.org/wiki/George_Bernard_Shaw
Den elegante polemikeren Shaw som fikk Nobels litteraturpris i 1925 og var under litterær innflytelse av Henrik Ibsen fra 1880-tallet, hadde i 1898, da dette ble skrevet, vært gjennom en politisk radikalisering og hadde fattet interesse for politisk økonomi ved å lese den amerikanske økonomen og politiske filosofen Henry Georges “Progress and Poverty” (1879) i The Progressive Era og deretter brukt det meste av 1893 til å studere Karl Marx’ “Kapitalen”.
https://en.wikipedia.org/wiki/Henry_George
Han ble med i Fabian Society etter å ha lest deres programmatoriske erklæring “Why Are The Many Poors?”. Fabian Society som ble opprettet i januar 1884, var basert på prinsippene for (datidas) sosialdemokrati og demokratisk sosialisme med mål om en gradvis og reformistisk omforming i stedet for en revolusjonær omveltning og hadde innflytelse på utenlandske ledere som Indias seinere statsminister, historikeren Jawaharlal Nehru (fra 1947 til 1964), far til statsminister Indira Priyadarshini Gandhi (fra 1966 til 1977 og fra 1980 til 1984) og Singapores mangeårige statsleder Lee Kuan Yew (fra 1959 til 1990 som leder for det konfutsianistisk-autoritære People’s Action Party (PAP), far til Lee Hsien Loong, sittende Seniorminister fra 2024 og statsminister fra 2004 til 2024.
https://en.wikipedia.org/wiki/Fabian_Society
Home Rule, Rome rule
Shaw brøyt med Fabian Society på grunn av prinsippet om entente, som i praksis var en allianse mot Tyskland som Shaw mente kunne føre til krig i seg selv. Her har utvilsomt hans irske bakgrunn og kampen for Home Rule spilt inn. Kampen for Home Rule endte med et kompromiss: delinga av Irland i 1921 på bakgrunn av oppbygginga av Ulster Volunteer Force (UVF) fra 1910, hæren til unionistlederen, admiralitetslord Sir Edward Carson (1854-1935) i nord, Påskeopprøret i Dublin i 1916 og nederlaget i uavhengighetskrigen (Black ‘n’ Tan) mot britene fra 1919 til 1921.
https://en.wikipedia.org/wiki/Edward_Carson
Delinga ga fritt utløp for diskrimineringa av katolikker ut fra den vedtatte kjøreregelen om at “hjemmestyre er lik Roma-styre (Vatikanet)”. Bare i en periode på 30-tallet sto protestantiske og katolske arbeidere samme i kamp, men fagbevegelsen var splittet etter samme sekteriske linjer. Dette oppsummerte Stormonts statsminister James Craig i sin egenerklæring i april 1934: “Jeg har alltid sagt at jeg er en Orangeman først og en politiker og et medlem av parlamentet dernest. Alt jeg skryter av er at vi er et protestantisk parlament i en protestantisk stat”, siterer Geoffrey Bell i “The Protestants of Ulster” (Pluto Press 1976, London).
Apartheid-systemet avlet apartheid-holdninger og -ideer som den oransje helvetetspredikanten Ian Paisley pakket inn i bibelsitater da han skapte sitt eget kirkesamfunn, Reformed fundamentalist Free Presbyterian Church of Ulster, i 1951.
https://en.wikipedia.org/wiki/Ian_Paisley
Paisley (1926-2014) allierte seg med Djevelen i politikken. “Gjennom pavedømmet har Djevelen stengt veien til vår arv. Prestedømme, overtro og pavedømmet med alle deres tilhørende laster, som mord, tyveri, umoral, begjær og incest, formørket veien til evangeliets land,” fyrte Paisley av i Protestant Telegraph i 1967. I sine svovelprekner minnet han meningheta om at “vi har blitt ledet fra mørket til lyset, fra slaveri til frihet” som var å stille makt- og klasseforholdene fullstendig på hodet.
Kirka ble hus for protestantisk fundamentalisme som teologisk hadde svært mange felles ståsteder som den konservative katolisismen i sør – som på merkelig vis ble en unnskyldning for ikke å gå inn for irsk gjenforening. Mye av den religiøse konservatismen hang igjen i deler av det “historiske” Sinn Féin også nettet at de politiske lederne i nord, med bakgrunn i arbeiderklassen i Belfast og Derry og i IRA, tok over partiet (1983-86). Det ga seg særlig utslag i abortsaka og kvinnesaker som kunne ha ført til splittelse. Det var nærmest en gjenganger på mange ard fheis (landsmøter) i Dublin.
Paisley og andre unionistledere, sekulære og religiøse, hadde tette forbindelser med sekulære og religiøse høyreekstreme krefter i USA, der irsk nasjonalisme har hatt og fortsatt har solid grobunn. Paisley var æresdoktor ved Bob Jones University of South Carolina, arnestedt for “vitenskapelig” rasisme i kampen mot integrering i USA. Det forplantet seg fra politikken til den folkelige sfæren og tilbake etter hvert som konflikten med Storbritannia tilspisset seg og ble “The Troubles” (1968-98).
“De protestantiske folkene (…) ønsker å komme seg videre i livet, de jobber hardt for å oppnå det, mens det er svært få romersk-katolske mennesker som er villige til å ta den linjen … Det sies ofte at de er veldig begeistret for halvkronen, men de er ikke veldig begeistret for kronen,” mente DUP-politikeren David Calvert, mens lojalistene i gata sang “and when their babies learn to talk/they shout discrimination’/their dad just lies in bed all day/ and lives upon the nation”.
De tre D’er: dirty, drunken, dumb.
Tonen skjerpet seg under The Troubles. Den lojalistiske sangboka er rikholdige, selv om ordvalget er begrenset, med flittige referanser til “filthy rebel scum” (skittent opprørsk avskum) og “fenian swine” (fenian svin).
Sangboka er virkelig nok; den ble utgitt i 1974. Bakteppet var dystert og skremmende nok. “Tiden vil snart være moden for det republikanske avskummet å gjøre sin siste innsats … denne gangen må vi gi dem den endelige løsninga,” skrev en lojalistisk avis i 1971 (The time will soon be ripe when the Republican scum will make their final effort … this time we must give them the final solution).
DUP-politikeren George Seawright uttalte i mai 1984 at penger som blir brukt til utdanning for “Fenian scum” ville være bedre å bruke på forbrenningsovner for å brenne katolikker og deres prester, ifølge Irish News. Seawright nektet å trekke uttalelsen tilbake med et “no retraction, no apology, no compromise and no surrender” («ingen tilbaketrekning, ingen unnskyldning, ingen kompromisser og ingen overgivelse»), ifølge Irish Times.
“No surrender” er en ofte brukt frase når unionister og lojalister følger seg politisk presset. “No surrender to the IRA”. Det er der mange står i dag, og slagordet vil bli hørt under marsjsesongen.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.
