oss 150 kroner!
Mens verden feirer Argentinas fotballtriumfer, gjennomfører president Javier Milei en rask og radikal omlegging av økonomien. Kjernen er omfattende privatisering, deregulering og åpning for utenlandsk kapital – tiltak som tilhengerne ser som nødvendig redning av et land i kronisk krise, men som kritikere frykter er et farlig salg av nasjonal suverenitet.
De siste månedene har Argentina tatt nye store lån fra IMF og multilaterale banker for å refinansiere gammel gjeld og stabilisere økonomien. Inflasjonen er redusert betydelig fra ekstreme nivåer, og regjeringen har klart primær budsjettoverskudd. Samtidig vokser utenlandsgjelden, og mange argentinerne merker fortsatt høy arbeidsledighet og redusert kjøpekraft.
Et av de mest omdiskuterte tiltakene er den nye konsesjonen for Hidrovía Paraná-Paraguay – en av verdens viktigste elveveier for eksport av korn og soya. Driften er nå overlatt et belgisk-ledet konsortium (Jan De Nul m.fl.) på langtidskontrakt.
Staten beholder formelt eierskapet, men gir fra seg operasjonell kontroll og inntekter i bytte mot investeringer i mudring og vedlikehold. Dette er den største privatiseringa så langt under Milei.
Regjeringa liberaliserer også regelverket for utenlandsk eierskap av jord, kystområder og naturressurser. Den gamle Ley de Tierras, som satte begrensninger på hvor mye utlendinger kunne eie, er i ferd med å svekkes eller oppheves. Målet er å tiltrekke investeringer, men kritikerne advarer om at viktige ressurser – elver, skog, isbreer og kyst – kan havne under kontroll av utenlandske selskaper med minimal nasjonal innflytelse.
Internasjonale oljeselskaper som Norges Equinor er allerede aktive i Vaca Muerta-skiferfeltet og offshore-områder. Equinor har vært involvert i Vaca Muerta (stor skiferolje/gass) og offshore. De solgte nylig landbaserte andeler (2026) til Vista Energy for ca. 1,1 milliarder USD, men beholder offshore.
Dette er del av en breiere åpning for utenlandsk utvinning av olje, gass og mineraler.
Den kritiske innvendingen er klar: Argentina risikerer å bytte bort langsiktig suverenitet og ressurskontroll mot kortsiktig kapital og gjeldslette. Landet kan ende opp som en økonomisk koloni der profitt flyter ut, mens folket bærer miljøkostnader og sosial uro. Mileis pro-amerikanske, pro-israelske linje og sterke anti-statlige ideologi forsterker inntrykket av en ideologisk drevet «utlevering» for noen.
Mekorot (Israels statlige vannselskap) har signert avtaler med flere provinser (opptil 10–12, inkludert Mendoza, San Juan, Neuquén, Río Negro, Catamarca m.fl.) siden 2022. Avtalene handler om vannforvaltning, masterplaner for vannressurser, irrigasjon og potensielt privatisering/drift av vannsystemer. Kritikere (bl.a. miljøaktivister og «Fuera Mekorot»-kampanjen) hevder det gir et israelsk selskap stor innflytelse over vann i områder med gruvedrift og jordbruk, uten full offentlig anbudsrunde. Noen ser det som en del av ressursutnyttelse knyttet til litium og landbruk.
XtraLit (israelsk oppstartsselskap) har inngått partnerskap med statseide YPF om direkte litiumutvinning (DLE) i Argentina. XtraLit bruker teknologi for å utvinne litium fra saltvann på en raskere og angivelig mer miljøvennlig måte enn tradisjonelle metoder. Planlagt investering rundt 100+ millioner USD i litiumprosjekter, R&D-laboratorier og utforskning. Dette ble annonsert under Mileis besøk til Israel.
Mileis modell er et høyrisikoeksperiment; fungerer den, kan landet få tiltrengt vekst og modernisering. Mislykkes den, kan nasjonal suverenitet og velferd bli varig svekket.
Argentina beholder fortsatt flagg, valg og formell uavhengighet. Men spørsmålet mange stiller er: Hvor mye reell kontroll over eget land og ressurser vil være igjen når privatiseringene er ferdige?
