oss 150 kroner!
«Hele poenget med praktisk politikk er å holde befolkningen i konstant alarmtilstand – og dermed ivrig etter å bli ledet til sikkerhet – ved å true den med en endeløs rekke av skrømt, alle sammen innbilte». H. L. Mencken, amerikansk journalist.
Nedstengningen av landet den 12. mars 2020 kom som et sjokk på meg og mange andre. Det ble sagt at målet var å spre smitten over tid for å unngå kollaps av sykehusene og et høyt antall døde. Det ble aldri gjort kost nytte analyse. Verstefallsargumentasjon dominerte, og nedstengningenes skadeeffekt på befolkningen ble ikke vurdert. I ettertid står staten igjen som vinner da sykehuskollaps og massedød aldri skjedde selv om empiri før nedstengningene viste at risikoen var liten.
Ovenstående forekommer meg å være et klassisk eksempel på det som er en viktig drivkraft bak statlig ekspansjon gjennom tidene og det er verstefallstenkning. Historikeren Charles Tilly er kjent for å ha skrevet «Krig skapte staten og staten skapte krig». For at krigsherrer i senmiddelalderen skulle få innbyggerne til å stille opp som soldater og betale skatt, var det nødvendig å skape et bilde hvor andre krigsherrer truet med invasjon. En slik trussel kunne være reell, men for å sikre seg folkets støtte, ble det skapt et trusselbilde som ofte var ute av proporsjoner. Dette førte til en ond sirkel med gjensidig eskalerende opprustning og krig som uunngåelig følge.
Krig
Krig har gjennom tidende vært den største trusselen og var trolig en viktig årsak til de første statsdannelsene overalt. Det er sterke holdepunkter for at grupper ofte raidet andre grupper i steinalderen (Azar Gat). Menn ble drept, landsbyer ble plyndret og kvinner ble bortført. Etter jordbruksrevolusjonen og dannelsen av de første byer, skjedde det trolig en eskalering av voldelige konflikter mellom grupper. Grupper har gjennom tidene alltid valgt en leder for raider eller kriger, men disse lederne hadde ikke en permanent lederrolle og kunne heller ikke tvinge andre gruppemedlemmer mot sin vilje (Graeber og Wengrow). Noen ledere prøvde likevel å etablere seg som permanente herskere, men ble drept eller forvist hvis de forsøkte seg. Det er eksempler på dette fra de siste to tusen årene hvor ledere av statsløse mennesker i krig prøvde å etablere seg som konger, men ble drept etter at krigen var over. Et eksempel er germaneren Arminius som ble drept av sine egne etter å ha beseiret en romersk hær (Turchin). Kriger var trolig kollektive dugnader hvor alle inkludert lederne gikk tilbake til sitt gamle virke etter krigen.
Store grupper av mennesker var i stand til å samarbeide før de første statsdannelsene. Det er gjort arkeologiske funn som må ha krevd samarbeid av mange mennesker lenge før de første stater (Turchin). I Louisiana finnes noen massive jordhauger bygget av jeger samlere for ca. 3.500 år siden. Utgravninger viser at minst en av disse ble bygget av mer enn 10.000 mennesker i løpet av kort tid uten å ha blitt utsatt for regn (uker). Trolig har det dreid seg om tidsbegrensede dugnader hvor ledelsen ble oppløst når dugnaden var over. Kollektive oppgaver, i hvert fall av begrenset varighet, var derfor ikke avhengig av en stat gjennom lange perioder av vår historie.
Ovenstående taler for at kollektivt samarbeid gjennom historien har vært gjennomførbart uten statsdannelser. Det var trolig oppfinnelsen av skriftspråk som gjorde permanente statsdannelser basert på tvang mulig (James C. Scott). Skriftspråk ble et viktig redskap for registrering av innbyggerne både for skatteinnkreving, tvangsarbeid og mobilisering for krig. Skatt var en forutsetning for statsdannelse og hadde antakelig sin forløper i frivillige offergaver til gudene (Frisby).
Verstefallstenkning
Verstefallstenkning har siden vært kanskje den viktigste metoden for å sikre statens overlevelse og videre ekspansjon. Det skjer ved at det skapes nye alvorlige scenarioer som bare kan håndteres av staten. Disse scenarioene kan være fiktive eller reelle, men nesten alltid blir de overdrevet. Verstefallsscenarioer er vanskelig å kvantifisere. Hvis sannsynligheten for en hendelse er svært lav, men konsekvensen er ekstremt negativ (f.eks. at staten utslettes i krig), blir regnestykket matematisk ubestemmelig. Det fritar staten fra å gjøre rasjonelle vurderinger slik tilfelle var under koronapandemien.
I moderne tid har statens byråkrati vokst voldsomt. Det fremste redskapet for en byråkrat er rasjonalismen. Byråkratene følger logikkens lover og krever at enhver beslutning skal kunne begrunnes gjennom etterrettelige årsakskjeder og målbare data. Dette synes å stå i motsetning til tiltak basert på verstefallstenkning. Inkonsistensen løses i praksis ved at målene ikke behøver å være rasjonelle. Byråkratene er det som kalles instrumentelt rasjonelle. Når målet først er bestemt, trer byråkratiet inn med sin mekaniske rasjonalisme. Det lager detaljerte forskrifter, logistikkplaner, matematiske modeller og kontrollsystemer for å gjennomføre målet så effektivt som mulig. Dette gjelder også irrasjonelle mål basert på verstefallstenkning. Resultatet er det filosofen Hannah Arendt advarte mot. Et effektivt og rasjonelt byråkrati utfører handlinger basert på en fundamentalt irrasjonell eller paranoid kjerne.
Det er også en mer kynisk årsak til at byråkratiet og verstefallstenkningen har felles interesse til tross for den tilsynelatende inkonsistensen. Et rasjonelt byråkrati har en innebygd trang til å ekspandere og sikre sine egne budsjetter. Ved å gjøre frykten institusjonell og “vitenskapelig” gjennom innviklete risikorapporter, forsvarer byråkratiet sin egen eksistensberettigelse på en rasjonell måte.
Den største synden for byråkratiet er å begå feil som kan spores tilbake til den enkelte byråkrat. Verstefallstenkningen fungerer som et skjold mot kritikk. Hvis et direktorat foreslår ekstreme tiltak basert på et verstefallscenario og katastrofen ikke inntreffer, blir det sjelden straffet. Det kan alltids hevdes at det var tiltakene som avverget krisen slik det gjøres etter koronapandemien. Konsekvensene av nedstengningene var verdt avvergingen av den påståtte trusselen. Verre er det hvis byråkratiet unnlater å agere på en trussel som viser seg å være reell. Det er en asymmetri her som gjør at verstefallsscenarioer dominerer politiske tiltak framfor nøkterne kost nytt vurderinger.
Denne asymmetrien har trolig sitt opphav i vår natur som utviklet seg over millioner av år på de afrikanske savannene. Vi er programmert for å prioritere negative framfor positive nyheter (Nesse). For våre forfedre var det bedre å anta at en lyd kunne komme fra en løve enn fra vinden som blåser gjennom en busk. Dette gjør oss svært sårbare for verstefallsretorikk. Vi er dårlig utrustet til å skille mellom det som er mulig med svært lav sannsynlighet og det som har høy sannsynlighet. En egenskap som var nyttig på savannene er ikke lenger det når det gjelder mulige kollektive trusler. Dette er et eksempel på et evolusjonært misforhold (mismatch) som det finnes mange andre av i dag.
Samfunnets kompleksitet og staten
Kollektive verstefallsscenarioer har den natur at de ikke kan håndteres av sivilsamfunnet. Bare staten kan i dag mobilisere nok ressurser til å håndtere dem. Dette er kanskje den viktigste grunnen til at mange mener samfunnet er så komplekst at det er nødvendig med statlig styring.
Men hvis vi ser bort fra verstefallsscenarioer, faller argumentet for staten bort. Det kommer av at kreativ, kompleks utvikling følger av uavhengige aktørers prøving og feiling gjennom samhandling (Mises). Gjennom frivillighet mobiliseres samfunnet spredte kunnskap og bidrar til velstandsutvikling (Hayek). Empiri viser at desentralisering fører til kreative løsninger for konflikthåndtering (Ostrom). Sentraldirigering av økonomien har derimot betydelige negative konsekvenser for befolkningen noe det finnes mange historiske eksempler på (Sovjetunionen, Nord Korea, Cuba, Kambodsja og mange andre land).
Staters permanens og verstefallsretorikk
Når stater først er etablert, har de en tendens til å bli permanente over lange tidsperioder. Det kommer av at mange har interesse av at staten fortsetter. Statens virkemidler er per definisjon basert på vold og det gjør staten attraktiv for mange. Særlig eliten har fordeler av staten gjennom statlige privilegier (Stigler). Det er vanskelig å argumentere for privilegier. Her er verstefallsretorikken nyttig og et eksempel i dag er den globale oppvarmingen. At menneskeskapt CO2 fører til økt temperatur, har en kjerne av sannhet, men er trolig sterkt overdrevet. Klimakollapstrusselen brukes som et argument for nye reguleringer og subsidieringer som favoriserer firmaer som investerer i vindmøller, solcellepaneler, elbiler, batterier og mye mer.
I dag brukes atter krigstrussel som verstefallsretorikk og det er Russland som angivelig har planer om å angripe NATO land. Derfor trengs det igjen kraftig opprustning.
Til og med velferdsstaten kan ses på som et produkt av verstefallstenkning. Historisk hadde velferdsstaten sin opprinnelse i Tyskland på 1880 tallet. Den tyske stats største frykt var at en fattig og desperat arbeiderklasse skulle starte en voldelig revolusjon. Velferdsordninger ble innført basert på en strategisk verstefallstenkning hvor målet var å gi folket trygghet for ellers ville det velte staten.
Hva truer samfunnet i dag?
Det paradoksale er at de virkelige truslene for samfunnet i dag ofte er følger av at vi har stater med monopol på vold. Risikoen for økonomisk depresjon skyldes statens pengepolitikk basert på kreditt, inflasjon og fiatpenger (Ammous). Krig er som før et produkt av stater. Irankrigen med stenging av Hormuzstredet har mulige langvarige konsekvenser for store deler av jordens befolkning. Det grønne skiftet og energipolitikken kan ende med kollaps (Smil). Økende kontroll gjennom AI, videokameraer, digitale sentralbankpenger (CBDC), innføring av sosial kreditt, 15 minutters byer og økende bruk av bankutestengelse (debanking) truer vår eksistens som autonome individer. Eksterne trusler som geomagnetiske stormer (solstormer) gjør oss mer sårbare som følge av det politiske kravet om økende elektrifisering og økende digitalisering av penger.
Konklusjon
Verstefallsretorikk var trolig viktig da de første statene etablerte seg permanent og har siden vist seg som et effektivt overlevelsesverktøy for staten. Som mennesker er vi evolusjonært sårbare for denne retorikken. Vi er programmert for å prioritere mulige katastrofer fremfor sannsynlige utfall.
Det avgjørende spørsmålet er ikke om trusler eksisterer, men om tiltakene er proporsjonale med trusselens sannsynlighet og ikke med teoretisk mulighet. Koronapandemien illustrerte dette med særlig tydelighet. Nedstengningene ble begrunnet med verstefallsscenarioer som aldri materialiserte seg, mens erfaringer fra tidligere influensapandemier og løpende empiriske data talte sterkt mot tiltakenes omfang. Sverige som ikke stengte ned, endte med lik eller lavere overdødelighet enn Norge over pandemiperioden samlet.
Dette er ikke tilfeldig. Byråkratiske insentiver skaper en systematisk asymmetri. Overdrivelse straffes ikke mens undervurdering av trusler kan være karriereødeleggende. Resultatet er institusjonalisert verstefallstenkning forkledd som vitenskapelig risikovurdering.
Reelle kollektive trusler finnes og krever koordinerte responser. Men historien gir liten støtte til at statlig monopol på vold er nødvendig eller egnet for å håndtere dem og betydelig støtte til at verstefallsretorikk systematisk brukes til å utvide statlig makt langt utover det trusselbildet berettiger.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Halvor Næss.
