Vi trenger en folkets domstol når makteliten gransker seg selv

«Når den politiske eliten beskytter seg selv, trenger folket sine egne kontrollorganer. Ikke en domstol som bryter loven. Ikke en hevnaksjon. Ikke et politisk tribunale drevet av raseri. Men en folkets domstol i demokratisk forstand: en åpen, uavhengig og offentlig gransking der vanlige borgere, jurister, økonomer, varslere, journalister og fagfolk får stille de spørsmålene makten selv nekter å stille».

For hvem gransker egentlig makten når makten har bestemt seg for å gå fri?

Hvor er Økokrim når milliardene sendes ut av landet? Hvor er Riksrevisjonen når politikerne åpner pengesekken til systemer med kjent korrupsjonsrisiko? Hvor er anmeldelsene når fellesskapets penger kan forsvinne inn i nettverk, mellomledd og private interesser? Hvor er pressen når de virkelige spørsmålene burde stilles?

I Norge har vi fått et system der vanlige mennesker kontrolleres til minste krone, mens politikerne kan gjemme seg bak vakre ord. En ufør som får noen kroner for mye, risikerer tilbakebetalingskrav og straff. En pensjonist må dokumentere sin fattigdom. En småbedriftseier kan bli jaget av kontrollmyndighetene for mindre feil.

Men når politikere sender milliarder ut av landet, da er det plutselig ingen som har ansvar. Da blir alt pakket inn i begreper som solidaritet, sikkerhet, internasjonalt ansvar og europeiske verdier. Da blir kritiske spørsmål nesten behandlet som moralsk avvik.

Dette er ikke demokrati. Dette er maktbeskyttelse.

Vi trenger en folkets domstol fordi de skjulte politiske hestehandlene må frem i lyset. På norsk kalles det ofte hestehandel. I praksis kan det være politisk korrupsjon i penere språkdrakt. Det kan være bytte av støtte mot posisjoner. Det kan være stilltiende avtaler mellom partier. Det kan være lojalitet mot internasjonale nettverk. Det kan være belønning gjennom verv, kontrakter, konsulentoppdrag, styreplasser eller karrieremuligheter etter politikken.

Når beslutninger tas bak lukkede dører, når milliardbeløp flyttes uten reell folkelig kontroll, og når de ansvarlige etterpå sier at alt er gjort etter boka, da må vi spørre: Hvilken bok? Hvem skrev den? Og hvem tjener på at den ikke åpnes?

Norge har sendt enorme summer til Ukraina. Samtidig har Ukraina i mange år vært kjent for alvorlige korrupsjonsproblemer. Likevel blir ethvert krav om innsyn møtt med bortforklaringer. Vi får høre at støtten kontrolleres. Men hvor er de åpne oversiktene? Hvor er kontraktene? Hvor er revisjonsrapportene? Hvor er navnelistene over mottakere, mellomledd og konsulenter? Hvor er dokumentasjonen på at pengene ikke ender i korrupte nettverk?

I Spania, blant annet i Marbella, forteller lokalbefolkningen om ukrainere som kjøper opp store og dyre eiendommer i luksusklassen. Det reiser et nødvendig spørsmål: Hvor kommer pengene fra? 

Når et land i krig mottar milliarder fra Norge, og samtidig enkelte miljøer har råd til luksus-eiendommer i Europa, må alarmklokkene ringe. Når norske eldre får høre at det ikke finnes penger til verdig omsorg, mens staten sender stadig nye milliardpakker ut av landet, da må folket få lov til å kreve svar.

Hva skal våre eldre si?

Hva skal de si når de får dårlig helsehjelp, mens andre grupper får særordninger? Hva skal de si når de må vente på hjelp, når sykehjemmene mangler folk, når tannhelse blir en luksus, og når kommunene kutter, samtidig som politikerne alltid finner penger til det som passer deres internasjonale ambisjoner?

Hva skal norske veteraner si, de som har tjenestegjort blant veteraner i ulike konfliktområder, vært tillitsmenn for veteraner og selv sett hva krig gjør med mennesker, når de må kjempe mot byråkrati og likegyldighet her hjemme?

Det er dette som gjør folk sinte: Staten har penger, men ikke til dem. Staten har kontroll, men mest over de svake. Staten har moral, men bare når moralen kan brukes til å forsvare maktens prioriteringer.

«Derfor trenger vi en folkets domstol. En folkets domstol som må kreve full oversikt over hva Ukraina-politikken faktisk koster Norge. Ikke bare våpenstøtte. Ikke bare bistand. Ikke bare Nansen-programmet. Men også mottak, bosetting, kommunale utgifter, helse, skole, sosialhjelp, introduksjonsprogram, tolketjenester, administrasjon og alle ringvirkninger.»

Den må undersøke hvilke politiske vedtak som er gjort, hvem som presset dem frem, hvilke partier som inngikk avtaler, og hvilke interesser som sto bak. Den må se på om det finnes skjulte hestehandler, partipolitiske bindinger, internasjonalt press eller økonomiske interesser som aldri ble lagt åpent frem for folket.

Den må stille spørsmålet som makten frykter: Hvem tjener på dette?

For politikk er ikke bare taler og pressekonferanser. Politikk er penger. Politikk er nettverk. Politikk er karrierer. Politikk er avtaler som ofte gjøres lenge før folket får se resultatet. Når disse avtalene ikke tåler lys, må vi kalle dem det de er: et demokratisk problem.

Folkets domstol må ikke erstatte rettsstaten. Den må vekke rettsstaten. Den må presse Økokrim, Riksrevisjonen, Stortingets kontrollorganer og pressen til å gjøre jobben sin. Den må samle dokumentasjon, stille spørsmål, kreve innsyn og offentliggjøre det makten helst vil holde skjult.

For dersom politikerne ikke vil åpne dørene, må folket stå utenfor og banke til dørene åpnes.

Vi trenger ikke mer pyntet språk. Vi trenger ikke flere tåkelagte forklaringer. Vi trenger ikke flere forsikringer fra dem som ber oss stole på systemet mens de selv kontrollerer systemet.

Vi trenger åpenhet, ansvar og granskning.

Og når den beskyttende politiske eliten nekter å etterforske sine egne skjulte hestehandler, da trenger vi en folkets domstol som sier:

Nok er nok. Nå skal sannheten frem.