Hvem eier stillheten etter et folk?

Dyr har alltid vandret, og mennesker har fulgt etter. Noen har stoppet opp langs veien, mens andre har fortsatt videre. Det var livsgrunnlaget de vandret etter – maten, tryggheten og årstidene. Dette var lenge før nasjonale grenser ble tegnet på kartet.

Av Berit Våtvik.

Når vi tenker på urfolk, tenker vi på mennesker som i utgangspunktet ikke hadde et «land» med gjerder og tollstasjoner, men som hørte til jorda. Historien viser med all tydelighet hvordan disse folkene har blitt behandlet, og fortsatt behandles, når storsamfunn og nasjonalstater krever sitt. Det er de samme mekanismene vi ser rulle ut i verden i dag. Vi kan trekke en rystende, men sannferdig parallell til de som lever i Palestina og på Gaza akkurat nå: Historien om et folk som opplever at grensene strammer seg rundt dem, og at retten til land, bevegelse og eksistens blir diktert av en formidabel overmakt.

Når våre egne barnebarn, som vokser opp som norske statsborgere, reiser på besøk til sin mors familie i Sør-Amerika, snakker de morsmålet hennes flytende. I dag ser vi på dette som en enorm rikdom og en styrke. Men hvorfor var den samme rikdommen en synd i vår egen bakgård?

Jeg tenker ofte på våre formødre og forfedre i Nord-Troms og Finnmark. Det meste av mitt folk kom fra Loppa, Kvænangen og Lyngen. Der snakket de fleste både samisk og kvensk. Hvor ubeskrivelig trist må det ikke ha vært for dem å velge bort sitt eget språk. Hvem velger frivillig å tie på sitt eget morsmål overfor sine barn? Det var ingen frivillighet. Det var en overlevelsesstrategi mot storsamfunnets systemtvang.

Vi snakker om at fornorskningen er et avsluttet kapittel. Men skammen har dype røtter, og den vokter fortsatt i slektstrærne våre. I min egen familie finnes det fortsatt de som kun finner stolthet i den ene, enslige grenen som kom flyttende sørfra. Alle de andre grenene på treet vårt – de samiske, sjøsamiske og kvenske – holdes i skyggen. Selv nekter jeg å gjemme bort røttene mine. Jeg er dypt stolt over at jeg bærer de tre folks møte i mine grener, med mest samisk og kvensk blod. Hvorfor skal det forties?

Det handler om de dype, mørke signalene storsamfunnet sendte ut. Systemet som grov opp hodeskallene til våre forfedre for å måle dem mot en europeisk norm. Til og med Lars Levi Læstadius – som var utdannet botaniker, prest og vitenskapsmann – var med på dette. Han samarbeidet med den franske La Recherche-ekspedisjonen mellom 1838 og 1840, og bidro til å samle inn samiske hodeskaller for forskning. Det er rart å tenke på i dag; vitenskapsmannen som grov opp graver, og den religiøse arven etter ham som fortsatt preges av mye fundamentalistisk tenkning i dag.

Dommen fra den gangen var klar: Du er mindreverdig som menneske. Når et helt statsapparat og vitenskapen forteller deg dette gjennom generasjoner, flytter dommen inn i blodet, inn i familiene og inn i låste koftekister.

Og fortiden nekter å slippe taket. I år fortalte en tolv år gammel gutt i en syvende klasse et sted i Finnmark om en rystende opplevelse. De skulle ha en presentasjon om samer på internat. Da personen som holdt temaet viste et bilde, sa vedkommende til klassen: «Se så skitne de er, se så lusete, og se på klærne.»

Hva gjør det med en tolvåring å sitte i det klasserommet i dag? Og hva tar de andre elevene i klassen med seg ut i friminuttet? Hvilke ord bruker de i skolegården når en voksen autoritet nettopp har legitimert gamle fordommer? Det stopper ikke der. For hva hører disse barna hjemme rundt middagsbordet? Hvis de samme holdningene får ekko i stuene, blir sirkelen av hets og hverdagsrasisme komplett. Det er ikke historiefortelling vi vitner – det er den samme gamle rasediskrimineringen som ruller videre, forkledd som undervisning.

Når en kofte i skapet fortsatt oppleves som en trussel mot husfreden, hvem er det egentlig vi beskytter? Er det oss selv, eller er det spøkelsene fra fortiden som fortsatt bestemmer hvem vi har lov til å være?

Det jeg har lært av alt dette, er at vi ikke kan velge for våre barn. De må få være hele mennesker. Jeg er ingen monarkist, men jeg husker med varme Kong Haralds tale i Slottsparken, der han så tydelig synliggjorde oss alle. Han minnet oss om at noen tror på Gud, noen ikke, noen er glad i gutter, noen i jenter, men at vi alle er Norge.

Som barn besøkte jeg ofte min mors foreldre, mine besteforeldre i Manndalen – bygda der Riddu Riđđu-festivalen i dag har blitt en global veiviser for urfolkskultur. Riddu er en helt fantastisk festival, nettopp fordi de unge har tatt verdiene til våre forfedre og gjort dem til sine egne. Vi vet selvfølgelig ikke helt hvordan våre jaktende forfedre tenkte omkring forholdet mellom menneske, dyr og natur. Men handlingene og historien om min bestemor er talende.

Jeg husker en gang vi skulle helle ut litt kokende vann på bakken. Hun stoppet meg og sa at vi måtte vente litt. Vi måtte tenke på de underjordiske, og på alt som lever og bor i jorda – vi kunne ikke skålde dem. Disse ordene har vært med meg hele livet. De gamle hadde en fundamental respekt for det livet som øyet ikke kunne se. Min bestemor hadde sine handlinger med fra sine forfedre, og jeg har dem fra henne. Hvis man ønsker å filosofere rundt dette, forteller denne tause, ubrutte kjeden av hverdagsrutiner og dyp respekt utrolig mye om hvem vi er.

Deres filosofi var formet som en sirkel. Når dem plantet poteter, lot de jorda skifte etter et par år, slik at det usynlige livet i jorda fikk hvile og hele seg. Slik tenkte også kystfiskeren/ sjøsamen. De fisket ikke overalt; de lot områder ligge i ro, slik at naturen fikk hente seg inn før neste høsting. Denne sirkeltenkningen preget alt. Urfolk har kanskje alltid forstått dette: Jeg er egentlig ikke viktigere enn mauren som kryper i mosen.

Denne viljen til likeverd og måtehold må vi også ta med oss inn i dagens brennhete debatter i nord. Toril Bakken Kåven driver selv bedrift, og gjennom Nordkalottfolket kjemper hun hardt mot den nye motorferdselloven. Samtidig er det trist å se at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har gått sammen på denne måten når det gjelder den nye motorforskriften. Med respekt å melde driver de debatten i helt feil retning. I stedet for å kreve at alle næringer skal få kjøre mer, burde vi vinkle det stikk motsatt: Samiske næringer, og vi alle, må begynne å drive enklere.

Vi kan ikke fortsette å overforbruke naturen vår ved å bruke snøskutere og ATV-er hver gang vi skal høste av den. Derfor er jeg for CO2-kvoter. Det é et tiltak som gjelder oss alle, uten forskjellsbehandling. Vi må alle begynne å dempe oss.

Vi har vært på Svalbard helt siden 1970-tallet, og startet vår egen hundekjøringsbedrift på 90-tallet. Vi har faktisk aldri følt oss hjemme i reiselivsnæringen, da dette har vært selve livet vårt. Det har vært som å ha et gårdsbruk. I bedriften vår har vi forsøkt å dempe vårt eget CO2-avtrykk, men det å drive en økobedrift er vanskelig i en verden og et reiseliv der alt dreier seg om økonomisk vekst.

Nå avvikler vi bedriften fordi vi blir pensjonister. Politikere og profilerte bedrifter burde heller være idealer for en annen vei. Hvor mye penger skal man egentlig ha for å ha et bra liv? Og hva er egentlig et bra liv?

Dette skal ikke være et innlegg om «oss og de andre». Vi er alle under den samme paraplyen i en verden der alt har blitt til penger. Nettopp derfor er det så viktig å se kystfiskeren, og økobonden som venter til frøet spirer og steller det med kjærlighet før det gir vekst. I vår verden ser vi ikke dette lenger – vi ser kun det som gir rask økonomisk vekst.

Vi kan sammenligne folket i nord med et vakkert, vevd teppe. Alle menneskene som har levd her, er en del av trådene – helt fra pomorfolket til de tre folks møte. Det har vært mange verdde-(gjestvenner). blant mitt folk da de bodde ved kysten. Vi husker historiene om hvordan reindriftssamene kom ned til kysten og ble møtt av sine verdde-familier. Våre felles forfedre brukte naturen, men de forbrukte den aldri. Gjennom historien møttes folk med gjensidig respekt. Reindriftsfolket kom til kysten med kjøtt, og fikk ullvotter, smør og fisk i bytte. Mellom disse menneskene har det alltid eksistert bånd og dype røtter. Det er jo nettopp derfor vi er her i dag, som et levende bevis på tre stammers møte. De visste hva det betydde å dele og å leve i balanse.

Vi må hente kunnskap fra våre forfedre. De gamle sa alltid at de måtte ha noe å leve av, men de måtte også ha noe å leve for. Har vi det i dag? Det er dette håpet, og denne visdommen, vi må sende ut til den tolv år gamle gutten og resten av de unge. Vi kan ikke fortsette å kun fôre det økonomiske mennesket, og helt glemme det økologiske mennesket.

Hvor lenge må et folk bære på en overmakts dom før vi tør å se oss i speilet og ta imot plassen vår i fellesskapet? Vi skal være stolte av hvem våre forfedre var, slutte å gjemme oss bort, og i stedet bære vår sammensatte historie med ryggen rak.

Berit Våtvik