oss 150 kroner!
I den norske debatten blir datasentre ofte fremstilt som strømslukende naturinngrep som konkurrerer mot det «grønne» skiftet. Men i Brussel er logikken snudd fullstendig på hodet.
Gjennom strategien «The Twin Transition» (den «grønne» og digitale tvillingovergangen) har EU fastslått at digitalisering ikke er en trussel mot klimaet, men selve forutsetningen for å nå klimamålene.
Dette overnasjonale konseptet legger de juridiske og økonomiske føringene for hvorfor gigantiske datasentre nå prioriteres i det norske strømnettet.
Slusen ble åpnet i 2019:
Koblingen til data og strøm ble i realiteten låst i oktober 2019.
Da vedtok EØS-komiteen å ta EUs bindende klimarammeverk inn i EØS-avtalen – via nettopp Protokoll 31.
Gjennom dette usynlige grepet fikk Brussel for første gang direkte styringsrett over sju store sektorer som før var nasjonale:
landbruk, transport, bygg, avfall, skog og arealforvaltning.
Siden Protokoll 31 tvinger oss til å kutte utslipp i disse sektorene etter EUs sentralstyrte klimaregnskap, krever staten at alt skal elektrifiseres.
Det er denne tvungne elektrifiseringen som dundrer rett inn i «The Twin Transition».
Hva er tankegangen bak tvillingovergangen?
EUs politikk bygger på premisset om at Europa ikke kan kutte klimagassutslipp uten en massiv digitalisering av samfunnet.
Logikken er at avansert datakraft, kunstig intelligens (KI) og smarte nettverk trengs for å:
- Optimere og styre et uforutsigbart, europeisk strømnett basert på vind- og solkraft.
- Effektivisere logistikk, transport og industriprosesser over hele kontinentet.
- Redusere fysisk reising og ressursbruk gjennom digitale tvillinger og skyfastvare.
Derfor har EU definert digital infrastruktur – herunder store datasentre – som en helt nødvendig og integrert del av EUs grønne giv (Green Deal).
Den juridiske broen til Norge skjer via Protokoll 31.
Gjennom EØS-avtalens Protokoll 31, som regulerer frivillig samarbeid utenfor de fire friheter, har Norge koblet seg direkte på EUs rammeprogrammer for forskning, innovasjon og digitalisering (som Digital Europe).
Dette betyr at når EU vedtar at det «grønne» og digitale skiftet er to sider av samme sak, overføres denne politiske og juridiske definisjonen til norske myndigheter.
Når staten skal vurdere samfunnsnytten av et prosjekt, er de bundet opp av et EØS-rammeverk som allerede har stemplet datasentre som «bærekraftig og nødvendig omstilling».
Når «The Twin Transition» settes i system gjennom jussen, får det direkte konsekvenser for norsk suverenitet.
Siden datasentre er juridisk likestilt med annen industri i EUs «grønne» taksonomi (bærekraftsregister), han ikke Statnett lov til å nekte dem strøm med henvisning til at «det er mer samfunnsnyttig å bruke kraften på lokale arbeidsplasser».
Systemet krever likebehandling av alle aktører som oppfyller de tekniske kravene i strømkøen.
Fordi datasentre faller inn under definisjonen av «grønn» og digital omstilling, åpner det også veien for statlig finansiering (slik som de 2,2 milliardene i statlige lån og garantier til datasenteret i Narvik).
Det som lokalt oppleves som subsidiering av utenlandske tek-giganter, defineres av det overnasjonale systemet som et lovlig og ønsket bidrag til den felleseuropeiske tvillingovergangen.
«The Twin Transition» er det ideologiske og juridiske maskineriet som gjør at Norge i praksis fungerer som en råvareleverandør av ren energi til EUs digitale motor.
Så lenge Norge er integrert i dette systemet via EØS-avtalen, er datasentre ikke lenger noe norske politikere kan velge bort – de er rettslig definert som en del av løsningen på klimakrisen, uavhengig av hvor mye lokal natur de bygger ned.
Det endelige nådestøtet mot nasjonal kontroll skjer akkurat nå gjennom de nyeste energimarkedspakkene.
Der EU tidligere snakket om «fri flyt» i et åpent marked, endrer spillereglene seg dramatisk i Energimsmarkedspakke 4 og 5.
EU beveger seg fra prinsippet om fri flyt over til et tungt regulert og styrt flyt-regime.
Gjennom den nye, flytbaserte metoden (Flow-Based Market Coupling) og EUs felles markedsalgoritme (EUPHEMIA) overtas selve fordelingen og prissettingen av strømmen vår.
Dette betyr at i fremtiden vil også den stabile kjernekraften kobles på systemet med kun ett formål:
Å serve de krafthungrige datasentrene og batterianleggene som EU har prioritert.
Når algoritmene regner ut hvem som skal få strøm, styres ingenting etter lokale samfunnsbehov.
Alt distribueres etter en overnasjonal prioriteringsliste diktert av EUs digitale strategi, der norske husholdninger og tradisjonell industri konsekvent havner nederst.
Dette er den brutale realiteten folk må våkne opp og innse:
Vi har latt våre egne politikere forære bort tenningsnøkkelen og kontrollen over våre viktigste fellesressurser.
Gjennom EØS-avtalen, Protokoll 31 og energimarkedspakkene er det EU som til enhver tid sitter med hånda på rattet.
Vi er reduset til maktesløse passasjerer i en bil som styres i ekspressfart rett utfor stupet.
Vi mister naturen, vi mister elvene, og vi mister industrien vår – alt mens vi blir tvunget til å betale for infrastrukturen til vår egen undergang.
Siri Hermo
