oss 150 kroner!
Den notoriske krigshauken Robert Kagan har publisert en artikkel med tittelen «Checkmate in Iran» (Sjakkmatt i Iran, The Atlantic, 10. mai 2026). Den inneholder et iskaldt slakt av det USA og Israel har oppnådd, eller helst ikke oppnådd gjennom 40-dagerskrigen mot Iran.
Robert Kagan har i årevis vært en av de fremste forkjemperne for amerikansk hegemoni, aktiv utenrikspolitikk, regimeskifte og militær styrke som det ultimate verktøyet for å forme verden i Vestens bilde (tenk Project for the New American Century, Irak-krigen m.m.). Å skrive at USA nå har lidd et strategisk nederlag av en ny og uopprettelig type – verre enn Vietnam eller Afghanistan – er nærmest en nekrolog over den typen politikk han har promotert.
Et nederlag av en ny type
Kagan starter med å kontrastere dette nederlaget med tidligere amerikanske tilbakeslag:
«Det er vanskelig å tenke seg en tid da USA led et totalt nederlag i en konflikt, et tilbakeslag så avgjørende at det strategiske tapet verken kunne repareres eller ignoreres. […] Nederlagene i Vietnam og Afghanistan var kostbare, men gjorde ikke varig skade på USAs samlede posisjon i verden […]. Nederlaget i den nåværende konfrontasjonen med Iran vil være av en helt annen karakter. Det kan verken repareres eller ignoreres».
USA og Israel bombet Iran i 37 dager med stor militær effekt – de drepte mye av ledelsen og ødela store deler av militæret – men klarte ikke å styrte regimet eller få noen innrømmelser. Nå satser Trump-administrasjonen på en blokade av iranske havner, men Kagan tviler sterkt på at det vil virke:
«Et regime som ikke kunne bringes i kne av fem uker med uopphørlige militære angrep, vil sannsynligvis ikke gi etter bare for økonomisk press. Det frykter heller ikke befolkningens sinne».
Han siterer Iran-ekspert Suzanne Maloney om regimets vilje til å la folket lide.
Hvorfor Trump stoppet bombinga
Kagan peker på at risikoen for iransk gjengjeldelse mot olje- og gassinfrastruktur i regionen tvang Trump til å erklære våpenhvile uten innrømmelser. Et vendepunkt var angrep på anlegg som South Pars (Iran) og Ras Laffan (Qatar). Mer bombing risikerer å utløse en energikatastrofe:
«Selv om Trump skulle gjennomføre trusselen sin om å ødelegge Irans «sivilisasjon» gjennom mer bombing, ville Iran fortsatt være i stand til å skyte opp mange missiler og droner før regimet deres falt […] Bare noen få vellykkede angrep kan lamme regionens olje- og gassinfrastruktur i årevis, om ikke tiår».
Han avviser ideen om «fullfør jobben» uten å erkjenne de enorme kostnadene ved fullskala krig, okkupasjon eller risiko for tap av skip i Hormuz-stredet.
«Checkmate» – konsekvensene av nederlag
Kagan beskriver hva nederlag vil se ut som:
- Iran beholder kontroll over Hormuzstredet. Dette er ikke et midlertidig problem. Iran har ingen interesse av å returnere til status quo ante, uavhengig av moderate eller hardlinere i Teheran. De kan kreve toll, begrense trafikk og bruke det som et våpen mot fiender.
«Makten til å stenge eller kontrollere strømmen av skip gjennom sundet er større og mer umiddelbar enn den teoretiske makten til Irans atomprogram. Denne innflytelsen vil tillate lederne i Teheran å tvinge nasjoner til å oppheve sanksjoner og normalisere forholdet, ellers risikerer de straffer».
Regionalt skifte: Golfstatene må tilpasse seg Iran når amerikansk beskyttelse og fri navigasjon forsvinner. Kagan siterer Reuel Gerecht og Ray Takeyh:
«Økonomiene i Golfstatene ble bygget under paraplyen av amerikansk hegemoni. Ta det bort […], og Golfstatene vil uunngåelig tigge Teheran».
Israel blir mer isolert, mens Iran blir rikere, styrker seg militært og beholder kjernefysisk potensial.
Globalt: Akselerert overgang til en post-amerikansk verden. Allierte i Europa og Asia vil måtte bygge egne flåter og inngå egne avtaler med Iran. Amerikansk troverdighet og militær kapasitet (lavt lager av våpen) blir stilt spørsmål ved.
«Hele verden kan se at bare noen få uker med krig med en annenrangsmakt har redusert amerikanske våpenlagre til farlig lave nivåer, uten noen rask løsning i sikte».
Kagan konkluderer at dette er nær sjakkmatt – et strategisk nederlag som verken kan reverseres eller ignoreres, og som svekker USAs posisjon varig.
Kagans perspektiv
Som neokonservativ kritiker av Trump legger han vekt på at dette viser et upålitelig og svakt Amerika som ikke fullfører det den starter. Artikkelen er pessimistisk på vegne av amerikansk hegemoni og advarer om en verden med mer kaos, sjømilitær opprustning og energiusikkerhet. Han har vært en av de mer kritiske neokonservative stemmene mot Netanyahu, sjøl om han er en sterk tilhenger av alliansen USA-Israel.
Kagan maler et bilde av et fullstendig og irreversibelt strategisk nederlag for USA, der Iran beholder det avgjørende kortet (Hormuzstredet) og verden går inn i en post-amerikansk fase.
Zugzwang
Kagan kaller det sjakkmatt, men hvis vi skal holde oss i sjakkens verden siden det nå en gang handler om Iran, så er kanskje Zugzwang et bedre begrep.
Zugzwang i storpolitikken er en metafor hentet fra sjakk, der den betyr at man er tvunget til å trekke, men at ethvert trekk forverrer ens stilling. Man sitter fast i en posisjon der passivitet (å ikke trekke) ofte ikke er et reelt alternativ, og der alle aktive valg leder til tap eller betydelige kostnader.
Trump-administrasjonen står overfor klassiske Zugzwang-valg:
- Eskalere militært → Risiko for angrep på Gulf-infrastruktur, olje mot $150–200+, global krise, samt at Iran har opptrappingsmuligheter som ikke er tatt i bruk.
- Godta en kompromissavtale → Ser ut som innrømmelse og svakhet (spesielt etter all bombinga).
- Vente/«erklære seier» → Lar Iran beholde nakketak på Hormuz, høye priser fortsetter, og allierte (inkludert Europa/Storbritannia) blir frustrerte.
- Fortsette blokade/eskorte → Kostbart, risikofylt og ikke bærekraftig i lengden.
Iran er ikke i samme skvis. De er ikke tvunget til å handle hvis ikke USA/Israel angriper. Da kan de fortsette å reparere det som ble ødelagt og perfeksjonere våpen og sin asymmetriske strategi, samt styrke samarbeidet med Kina og Russland.
Og skulle Trump være så dum at han angriper igjen, så vil riktignok Iran bli påført stor skade, men krigen blir mye mer kostbar for USA og deres allierte. Iran vil tåle en langvarig krig. Det vil verken Israel, USA eller Gulf-statene.
Les også:
