oss 150 kroner!
Italia har mistet to tiår. Italienerne tjener i dag mindre i reelle termer enn for 20 år siden.
Vil politikere noen gang innrømme at innføringen av euroen i Italia var en episk fiasko, eller vil de fortsette å late som om ingenting har skjedd?
Italias økonomiske stagnasjon
Italia har opplevd svært lav eller ingen vekst i real BNP per innbygger og reallønninger siden midten/slutten av 1990-tallet / tidlig 2000-tall. Dette kalles ofte «tapte tiår» eller «tapt kvart århundre». Landet hadde sterk vekst tidligere (spesielt 1950–80-tallet, «il miracolo economico»), men falt etterpå. Les: Italian economic growth and the Euro.
Euroen ble innført som regningsenhet i 1999 og som fysisk valuta i 2002. Før euroen brukte Italia lira, som ble devaluert flere ganger for å holde eksporten konkurransedyktig (spesielt mot sterkere valutaer som D-marken). Etter euroen mistet landet denne muligheten, og konkurranseevnen avhang mer av produktivitet, lønnskostnader og reformer.
Etter innføring av euroen kunne ikke Italia lenger devaluere for å kompensere for høyere inflasjon eller lav produktivitetsvekst.
Reallønningene i Italia ligger omtrent på nivået fra tidlig 1990-tall eller litt lavere, mens de har steget i de fleste andre vestlige land.
Alberto Bagnai (økonom, tidligere senator for Lega) er en av de fremste kritikerne. Han argumenterer for at euroen er en «sterk» valuta som passer Tyskland, men som har gjort italiensk eksport mindre konkurransedyktig ved å fjerne muligheten for devaluering av lira. Dette har ført til tap av markedsandeler, lavere produktivitet og stagnasjon. Han har skrevet bøker som Il tramonto dell’euro og hevder at Italia ville vært bedre tjent med nasjonal valutasouverenitet. Bagnai ser eurosonen som dysfunksjonell og forutsier problemer på grunn av manglende konvergens.
Thomas Fazi ser Italias økonomiske stagnasjon som et direkte resultat av Maastricht-traktaten, euro-innføringen og EU-systemets neoliberale rammeverk. Han beskriver det som en «organisk krise» i det post-Maastricht italienske kapitalistiske systemet – en dyptgående systemkrise som rammer økonomi, politikk, samfunn og legitimitet.
Fazi betrakter euroen som hovedårsak til stagnasjon. Italia hadde god vekst og inntektskonvergens med andre europeiske land frem til tidlig/midten av 1990-tallet. Etter Maastricht (1992) og euro-innføringen (1999/2002) stoppet denne utviklingen opp, og landet har opplevd to «lost decades» med lav eller negativ realvekst i inntekt per innbygger, produktivitet og industri. Fazi viser til studier som estimerer enorme velstandstap for Italia på grunn av euroen (f.eks. titalls tusen euro per innbygger i tapte muligheter).
Euroen fjernet muligheten for valutadevaluering (som Italia brukte tidligere med liraen for å opprettholde konkurranseevne), samtidig som strenge fiskalregler (austerity), primærbalanseoverskudd og ECBs politikk låste landet i en deflatorisk spiral. Dette førte til ødelagt etterspørsel, lav investering, industriell nedbygging (opptil 25% tap) og høy arbeidsledighet, spesielt blant unge og i sør. Fazi kaller det en «planlagt deflasjon» og en selvforsterkende dødsspiral der svak vekst utløser høyere rentespread og mer press.
Fazi argumenterer for at løsninga krever å gjenvinne nasjonal suverenitet (monetær og fiskal), og at eurosonen/EU i sin nåværende form ikke lar seg reformere til Italias fordel. Han har skrevet bøker som The Battle for Europe og bidratt til analyser som ser Italias krise som et eksempel for hele eurosonen.
Helmut Kohl: – For euroen var jeg en diktator!
Den tidligere tyske forbundskansleren Helmut Kohl er død. Han var en av de mektigste politikerne i Europa i nyere tid, og er særlig kjent for sin rolle i gjenforeninga av Tyskland, eller Vest-Tysklands overtakelse av Øst-Tyskland, og for innføring av euroen. Helmut Kohl sa i et intervju i 2002 at han aldri hadde klart å få tyskerne til å godta overgangen fra mark til euro i en folkeavstemning. Derfor mente han at det var nødvendig å “opptre som en diktator” for å få euroen på plass.
Ingen demokratisk prosess
“Jeg visste at jeg aldri ville ha vunnet en folkeavstemning i Tyskland,” sa Helmut Kohl. “Jeg ville ha tapt sju mot tre”.
Intervjuet ble altså gjort i 2002, det året da Deutsche Mark måtte vike plassen for euroen. Men det ble først offentliggjort i 2013.
“Hvis en kansler skal prøve å press igjennom noe, så må han opptre som en mann med makt. Hvis han er smart, vet han når tida er moden. I ett tilfelle – euroen – var jeg som en diktator…”
Hele prosjektet var bygd på løgn
Der Spiegel publiserte i 2012 dokumenter som viser at tyske, franske og andre toppolitikere i EU-landa var fullstendig klare over at euro-prosjektet bygde på for dårlige forutsetninger. De satt med tall og utredninger som viste dette klart. Når de likevel gikk inn for det, var det fordi det tjente deres egne politiske spill, blant annet Helmut Kohls ønske om gjenvalg.
Forbundskansler Gerhard Schröder kalte euroen en sjuklig, prematur baby. Tallene viste at Italia aldri skulle ha sluppet inn i euroen. Italias gjeld var dobbelt så stor som Maastricht-kriteriene forlangte. Men det var helt klart at det politisk ikke gikk an å innføre en felles valuta uten Italia. Derfor trikset man med tallene slik at det skulle se ut som om kriteriene var oppfylt. Reint juks og bedrag.
Dette har folkene særlig i Sør-Europa fått betale dyrt for, og de betaler fortsatt veldig dyrt for denne reformen som ble tredd ned over hodene på dem. Og opphavsmannen til euroen gjorde det altså klart at han måtte opptre som en diktator for å få den igjennom.
En tysk leder som opptrer som en diktator – nå har man hørt det også!
Les også:
