oss 150 kroner!
Når regjeringen kaller «Norgespris» for en suksess, er det som å feire fargen på en livbåt mens man nekter å snakke om hvorfor skipet synker. 8,5 milliarder kroner spart med Norgespris i første kvartal 2026.
Sannheten er at fastprisen på 50 øre ikke er en løsning – det er det ultimate beviset på at Norge for lengst har mistet kontrollen over sin egen viktigste ressurs.
Før i tiden var vannkraften vår en nasjonal infrastruktur som ga industri og husholdninger forutsigbare priser basert på norske produksjonskostnader.
I dag er staten degradert til en passiv betalingssentral.
Gjennom EØS-avtalen , Energimarledspakkene og tilslutningen til ACER har vi overlatt rattet til markedsalgoritmer i Brussel.
Når prisen i Midt-Norge nå hopper til 4 kroner, sitter norske politikere på sidelinjen.
Det eneste de kan gjøre er å sende skattebetalernes penger i retur for å døyve smerten av en prissmitte de selv har lagt til rette for.
Det mest ydmykende beviset på tapet av kontroll er ikke selve strømprisen, men de 22 spørsmålene fra ESA.
At EFTAs overvåkningsorgan nå gransker om Norge i det hele tatt har lov til å bruke egne penger på å hjelpe egne innbyggere, viser hvem som er den egentlige «over-regjeringen». ESA undersøker om 50-øringen vår «forstyrrer det indre markedet».
Budskapet er klart:
Hensynet til det europeiske kraftmarkedet veier tyngre enn norske husholdningers behov for forutsigbarhet.
Budsjettsprekken på 6,4 milliarder kroner etter bare to måneder er det tekniske beviset på styringssvikten. Fordi prisen på din faktura nå bestemmes av gasslagre i Tyskland og CO2-kvoter i EU, har regjeringen mistet kontrollen over statens egen lommebok.
Hver gang det blåser for lite i Nordsjøen, tømmes det norske statsbudsjettet for milliarder.
Vi har skrevet ut en blankosjekk til det europeiske kraftmarkedet, og vi har ingen mulighet til å rive den i stykker uten å utfordre hele EØS-verket.
Norgespris er ikke «billig strøm».
Det er en svindyr omfordeling av skattepenger som skal skjule at vi juridisk og fysisk har koblet oss av den nasjonale kontrollen.
Det er et politisk plaster på et gapende sår som vi ikke har lov til å sy igjen så lenge vi er bundet av EØSs rettsakter.
Norgespris er et forsøk på å etterligne nasjonal kontroll innenfor et regelverk som forbyr det.
Uten EØS ville kontrollen vært reell og lovfestet, og milliarder av skattekroner som nå går til strømstøtte kunne vært brukt på andre formål til beste for det norske folk.
Utenfor EØS hadde vi hatt muligheten til å lovfeste en lav fastpris (slik vi hadde før).
Det er nettopp her «hunden ligger begravet»:
Uten EØS kunne man lovfestet prisen til f.eks. 35 øre.
Da hadde man ikke trengt strømstøtte i det hele tatt. Pengene ville aldri forlatt forbrukernes lommer til å begynne med.
Norgespris er altså ikke et tegn på politisk handlekraft – det er beviset på at vi har blitt leilendinger i vårt eget kraftsystem.
Siri Hermo
