oss 150 kroner!
Israel flytter okkupasjonslinjene
Dette er ingen våpenhvile, men en fortettelse av Israels krig mot Libanon med samme midler. Motstandsbevegelsen Hizbollah anser våpenhvileavtalen som «en fornærmelse mot landet vårt» og varsler at “motstandskjemperne vil forbli i felten, klare til å reagere på eventuelle brudd fra aggressoren.
En våpenhvile kan ikke være ensidig; den må være gjensidig», fastslår Hizbollah som tok opp igjen våpnene før USAs og Israels krig mot Iran, og ikke som en hevntokt for drapet på Irans åndelige leder, ayatollah Ali Hussein Khamenei, som ble drept i et israelsk angrep i Teheran 28. februar. Årsaken var Israels over 10.000, trolig opp mot 15.000 brudd på våpenhvilen fra 27. november 2024, i løpet av femten måneder.
Likevel insisterer norske og vestlige medier, inkludert NRKs Yama Wolesmal som er stasjonert i Beirut, på at Hizbollah trakk Libanon inn i en ny krig med Israel på grunn av Iran.
Hizbollah og andre deler av motstandsbevegelsen insisterer på at Israel må trekke seg ut av Sør-Libanon i henhold til den forrige våpenhvileavtalen. I stedet har Israel bitt seg fast og vil renske området helt opp til Litani-elva tjue til tretti kilometer nord for grensa. Israel har trukket opp en “gul linje” som utgjør vel ti prosent av Libanon og rommer 55 byer og landsbyer. Her får ingen av de fordrevne libanesere, de overveiende fleste sjiamuslimer, vende tilbake, forsikrer Israels krigsforbryterminister Yisrael Katz, verken under den nye “våpenhvilen” eller seinere. Den libanesiske regjeringa og president Joseph Aoun, tidligere forsvarssjef, vil likevel ha direkte samtaler med Israel med tanke på en “normalisering” à la Abraham-avtalene som Emiratene, Bahrain, Marokko og Bahrain inngikk i 2020. Mange libanesere spør seg hvorfor Beirut ikke mobiliserer den libanesiske hæren til forsvar av landet og etterlyser regjeringas legitimitet. Hizbollah (Guds parti) gir klart uttrykk for at de ikke stoler på regjeringa i Beirut.
Normalisering? Av hva?
At regjeringa til den partiuavhengige forretningsmannen Nawaf Salam, som er sunnimuslim i henhold til Libanons franske post-koloniale forfatning, lar seg presse til direkte forhandlinger med Israel – og med USA dypt involvert – reiser alvorlige spørsmål ved legitimiteten til Libanons myndigheter og streker opp mer langsiktige perspektiver om hva det vil få av konkvenser for limet i den skjøre staten, fra fjellene til havet i det nordøstre Middelhavet.
Under det forberedende møtet i USA med USAs utenriksminister Marco Rubio, la Israels ambassadør til USA, den politiske analytikeren Yechiel “Michael” Leiter, premissene for forhandlingene. Han slo klart og tydelig fast at det slett ikke bare er den fiktive våpenhvilen og avvæpninga av Hizbollah som er vilkårene.
Før Trump hadde annonsert den ti dager lange våpenhvilen fredag, hadde filosofihistorikeren, rabbineren og bosettingsaktivisten Leiter listet opp rammene for forhandlingene, med tanke på en gjensidig anerkjenning mellom de to statene, en Abraham-avtale. Han omtalte Hizbollah ikke bare som et underbruk av Teheran – som er standardfraser i vestlige, politiske kretser og media – men som “iranere”. Det undergraver i realiteten statusen til landets sjiamuslimske befolkning som utgjør flertallet av Libanons innbyggere.
Det betyr i realiteten – og i praksis på bakken i Sør-Libanon og i utvalgte deler av Beirut (som betyr “vannkildene”) – at sjiamuslimene blir fratatt sin politiske og etniske legitimitert (som del av Libanon) i Israels offisielle politikk, slik denne nå blir utøvd av statsminister Binyamin Netanyahu og førende deler av Israels væpnede styrker (IDF). Om det blir grunnlaget for forhandlinger som innledningsvis blir knyttet til det ene punktet om å avvæpne Hizbollah, er det grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt regjeringa i Beirut og president Joseph Aoun, som er kristen-maronitt (også det i henhold til forfatninga) i det hele tatt representerer befolkninga i Libanon eller om de bare underlegger seg Israels og USAs diktat uten hensyn til det nasjonale spørsmålet.
Libanons suverenitet står på spill, og regjeringa ser ut til å vri seg i sitt skrinne skinn. Den framstår som mer villig til å gå lenger enn tidligere administrasjoner, inkludert statsmiister Fouad Siniora fra Framtidsbevegelsen til det steinrike entreprenørdynastiet som levde høyt på statskassa, og 14. mars-bevegelsen (Taḥaluf 14 adar) tidlig på 2000-tallet.
Siniora forsøkte å dra nytte av våpenhvilen etter krigen i 2006 og FN-resolusjon 1701 til å ta knekken på Hizbollah med hjelp av USA, Saudi-Arabia og andre sunnimuslimske golfstater, men ble møtt med et militært motstøt fra Hizbollah som førte til at den politiske floken i landet ble løst. Det innebar at landets forsvarssjef, den partiuavhengige general Michel Suleiman, kunne innta presidentpalasset i Baabda (mai 2008 – mai 2014). Han smidde en militær allianse mellom landets væpnede styrker og Hizbollah-hæren til stor fordel for Libanons suverenitet overfor Israel og mot al-Qa’idas og seinere Den islamske staten (IS).
Ingen annen regjering har møtt Israels til direkte forhandlinger på 43 år, siden Israels omfattende bakkeinvasjon i 1982, fordi det bryter med Libanons stående krav. Det innebærer ingen normalisering før det blir opprettet en palestinsk stat på områdene fra 1967, med Øst-Jerusalem som hovedstad.
I 1982 forsøkte president Bachir Gemayel fra det falangistiske Kataib (som betyr Bataljon), Det libanesiske sosaldemokratiske partiet (Ḥizb al-Katā’ib al-Lubnaniya) å inngå en stilltiende avtale med Israel, mens den partiuavhengige Shafik Dib Wassan var statsminister (oktober 1980 –april 1984).
Bakkeoffensiven brakte IDF til utkanten av Beirut hvor de ga falangistene fritt leide til å gjennomføre massakrene i de palestinske flyktningbydelene Sabra og Shatila, overvåket av forsvarsminister Ariel Sharon (1928-2014), seinere statsminister (mars 2001 – april 2006). PLO under Yasser Arafat ble deretter fordrevet til Tunisia.
President Bachir Gemayel (34) som tilhørte det fremste politiske dynastiet blant de kristne libaneserne, satt ikke i mer enn 22 dager, fra 23. august til han ble drept av en annen falangist med en fjernstyrt bombe 14. september 1982. Det fins derfor et dystert bakteppe som har tråder tilbake til borgerkrigen fra 1975 til 1990.
Dyp splittelse
Splittelsen i Libanon i dag, fra det politiske toppsjiktet til folk i teltene på gata i Beirut, var påtakelig etter at regjeringa nærmest tryglet om å “normalisere” forbindelsene til Israel. Det skjedde også etter at Israel gjennomførte de verste krigsforbrytelsene og de mest voldelige sivile massakrene i landets historie siden de nevnte massakrene på palestinerne som krevde anslagsvis 3500 palestinere eller flere livet.
En fornemmer Israels hensikt med å utløse en ny borgerkrig i Libanon på linje med den fra 1975 til 1990, med det eventuelle unntaket at Syria denne gang vil tre inn på sunnimuslimsk side og USAs og Israels side om det nye regimet til Ahmed Hussein ash-Shara’a, den tidligere al-Qa’ida-lederen Abu Muhammed al-Jolani, i Damaskus blir involvert.
Nå står Salam og Aoun for tur til å be om direkte regjeringsmøter med Israel etter å ha trukket den libanesiske hæren ut av de stillingene som Hizbollah overlot dem i henhold til våpenhvileavtalen fra 27. november 2024.
Det skjer etter at minst 2100 libanesere har blitt drept – og ytterligere flere hundre under de anslagsvis over ti tusene bruddene på våpenhvileavtalen som FNs interimstyrke i Libanon (Unifil) har registrert, trolig så mange som 15.400 tilfeller. IDFs krigsforbrytelser rammer helsepersonell og hjelpearbeidere, journalister og andre sivile mål som barnehager, ifølge Al-Jazeera. Israel forbeholder seg retten til å fortsette sin folkerettsstridige krigføring.
Invitten til Israel utløste umiddelbart demonstrasjoner Beiruts gater langt utover Hizbollahs kjernetilhengere. Den motstandsaksen som har etablert seg i Midtøsten – som ensidig tilskrives Teheran i Vesten fordi det passer inn i den etablerte geopolitiske og regionale opptegninga – manifisterer seg ikke bare i Libanon, men ellers i “den arabiske gata” i Midtøsten eller Vest-Asia.
Den går på tvers av sjia/sunni- og etniske skiller (jfr. kurdere, alavitter m.fl), og i Libanon på tvers av religiøse skiller. I Beiruts gater og i andre byer lyder høylytte anklager om forræderi og mangel fra ledelsen på å forsvare landet mot nok en okkupasjon fra sør.
Opposisjonen mener at våpenhvilen er like lite reell som det meste annet av det president Trump lirer av seg fra Det ovale kontor og på vei ut eller inn i et fly eller helikopter – eller på SoMe-plattformen Truth Social. Anklagene rammer derfor også Salam og Aoun for å villede befolkninga til å tro at det dreier seg om en våpenhvile – og for ikke å konfrontere de uttalte bombene som Netanyahu og ikke minst forsvarsminister Yisrael Katz fyrer av. De bekrefter til fulle hva som kommer fra Tel Aviv og hva den libanesiske “motstandsaksen” har hevdet – og dermed også hva som var den utløsende faktoren for at Hizbollah begynte å svare på de daglige bruddene på våpenhvilen. Det skjedde – som nevnt innledningsvis – før USAs og Israels andre krig mot Iran tok fyr bare åtte måneder etter Tolvdagerskrigen (13.-24. juni 2025).
Først avviste Israel i det hele tatt å vurdere våpenhvile som del av en overordnet to uker lang våpenhvile mellom USA og Iran. Så fant Netanyahu det opportunt å innordne seg Trumps preferanser all den stund Trump og visepresident J.D. Vance først avfeide Irans vilkår om at Libanon var inkludert i avtalen – slik Pakistans meklere stadfestet. Trump ba dessuten Israel bare om å dempe de verste bombetoktene mot Beirut mens utslettelsen bak “den gule linja” får fortsette..
Dette er nok et eksempel på at det ikke fins grunnleggende politiske motsetninger mellom Trump-administrasjonen (eller Capitol Hill i Washington) og Netanyahu, men at faktorenes orden ikke er likegyldig for USA med tanke på andre interesser i Golfstatene og i Vest-Asia. Det råder ingen tvil om at USA og Israel jakter de samme interessene i Libanon om ikke Israel forhaster seg. Det gjelder bare å samkjøre målene med de ulike regionale og hjemlige politiske agendaene som p.t. inkluderer Trumps psyke.
Våpnene hviler ikke
Axios News avslørte i forrige uke at Salam-regjeringa forrige fredag ba om «at israelerne går tilbake til forståelsene fra våpenhvilen fra november 2024 og kun gjennomfører angrep mot overhengende trusler fra Hizbollah». Regjeringa var dermed rede til samtaler med Israel uten en reell våpenhvile.
Trump kom statsminister Salam til unnsetning ved å bøye av for Teherans vilkår om at Libanon var del av våpenhvileavtalen, men uten at Israel har innstilt sine militære operasjoner i Sør-Libanon under nettopp dekke av at “angrep mot overhengende trusler fra Hizbollah». Det skjer i trygg forvissning om at Beirut-regjeringa følger USAs tekstbok.
Det er ikke snakk om at Israel skal gå tilbake til våpenhvileavtalen fra november 2024. Varslene om å bli stående i Sør-Libanon er like bastante som før krigen mot Iran, selv om de blir radert ut i nyhetsdekninga med tanke på den reelle okkupasjonen som utspiller seg på bakken og en eventuelt framtidig annektering – som eventuelt vil skje i tilknytning til Golanhøydene i Syria som ble erobret under Seksdagerskrigen i juni 1967 og annektert i 1981.
Underdanigheten er så påfallende at statsminister Salam kalte inn hærsjefen, Rudolphe Heikal, på teppet til stående refs fordi generalen ikke var villig til å gå imot Hizbollah og implementere kravet om avvæpning så lenge ikke Israel, med støtte fra USA, ikke gjorde mine til å forlate strategiske posisjoner i Sør-Libanon, men i stedet flyttet sine bombetokter nordover til Beirut og Bekaadalen.
I Sør-Libanon var situasjonen, igjen før krigen mot Iran, at president Aoun åpent fortalte at han ventet på israelsk godkjenning for at Beirut kunne reparere et vannrør. I sør har det vært flere konfrontasjoner mellom innbyggerne og libanesiske soldater som ble satt inn for å hindre folkelige protester mot den israelske okkupasjonsmakta og IDFs systematiske ødeleggelser av sivil infrastruktur. Demonstrantene skal ha oppfordret soldatene, som knapt får lønn, til å slutte seg til Hizbollah og andre motstandsgrupper. De inkluderer blant annet kommunister og andre sekulære, palestinere og kristne.
Den israelske militærsensuren dekker over hvor mange israelske soldater som blir drept eller såret i kampene mot motstandsbevegelsen i sør som nå står igjen i den samme kampen som før 2000.
Dette minner mange sjiamuslimer i Sør-Libanon om general Antoine Lahad (1927-2015) og hans kristne milits South Lebanon Army (SLA, Jaysh Lubnan al-Janubiyy) som gikk i Israels tjeneste fra 1984 til 2000 etter invasjonen i 1982 (6. juni – 29. september 1982, med tilbaketrekking 5. juni 1985)
Den gule fare
Fjernsynsbildene har viste endeløse køer med biler, med takgrinder lastet til bristepunktet, på hovedveien langs kysten fra nord til sør. De har kurs mot sine knuste hjem til tross for at Katz har bebudet at ingen av de fordrevne sivile vil få lov til å returnere og at landet vil bli beslaglagt av IDF.
Qasimiyeh-brua var den siste av bruene over Litani som ble sprengt. Køene er å betrakte som en lang, stående og sammenhengende protest mot regjeringa i Beirut. De gjør krav på sitt hjemland selv om det ligger i ruiner og blir systematisk ødelagt – slik som Beit Hanoun i Gaza, ifølge Katz.
Det er en påminning om at verken Salam eller Aoun er folkevalgte, men befinner seg i sine posisjoner som følge av nok en hestehandel i libanesisk politikk – denne gangen langt på vei diktert av USA gjennom sin spesialutsending, eiendomsmagnaten Tom Barrack, som dublerer i rolla som USAs ambassadør til Tyrkia. Til grunn ligger Israel fulle spekter av kriger og militære aksjoner i regionen i 2024.
Beirut er i ferd med å bryte med fredsinitiativet som Saudi-Arabia fremmet og fikk vedtatt på årsmøtet i Den arabiske ligaen i Beirut i 2002 – og som De forente arabiske emiratene og Bahrain brøyt med da de inngikk sine Abraham-avtaler i september 2020 – og med tilskudd fra Marokko og Sudan like etter.
Heller ikke denne våpenhvilen har vart én time. I motsetning til våpenhvilen fra november 2024 er den helt ubestemmelig fordi vilkårene for noen våpenhvile ikke foreligger i klare punkter. Den bygger på “forsikringer” fra Israel om at helt sentrale punkter fra den forrige våpenhvilen ikke lenger gjelder. I stedet for å trekke seg ut av Sør-Libanon flytter Israel de fysiske grensene nordover, slik de gjør med “den gule linja” i Gaza.
I Gaza gjaldt i utgangspunktet 53 prosent av Gaza, men omfatter nå minst 57 prosent, trolig 60 prosent, uten at det synes å berøre verken USA eller Israels vestlige allierte eller “Fredsrådet” til Trump som er satt av FNs sikkerhetsråd til å forvalte Gaza-planen som ligger til grunn for den fiktive våpenhvilen som ble inngått 18. oktober i fjor.
Israel som har plottet inn hele området i Sør-Libanon opp til Litani-elva, har nå trukket en “gul linje” for Sør-Libanon hvor igjen hjemvendte slipper inn bak. Det utgjør en militær sone vel ti kilometer nord for grensa. Det øker igjen frykten for at den “temporære militære sonen” bereder grunnen for en langvarig okkupasjon med tanke på å utvide Erez Yisraels territorium.
Den ti dager lange våpenhvilen, som startet torsdag kveld etter 46 dager med israelsk bombardement, og en bakkeinvasjon i Sør-Libanon, har ikke ført til at IDF har stanset rivinga av hus og bygninger, artilleribeskytninger og rydding av land i flere grenseområder, konstaterte Al-Jazeera søndag – og uten at Beirut har fått avklart om at det er i strid med våpenhvilen eller ikke i påvente av de direkte samtalene som skal finne sted i Washington “kanskje en gang neste uke”, slik Trump opplyste fredag.
Mens Israel “sparer” Beirut for bombing – og dermed “innordner” seg Trump-administrasjonen – forbeholder Israel seg retten til å etnisk rense betydelige deler av Sør-Libanon hvor IDF «forblir i en forsterket sikkerhetsbuffersone (…) som er mye sterkere, mer intens, mer sammenhengende og mer solid enn det vi hadde tidligere,” ifølge Netanyahu.
– Det er der vi er, og vi drar ikke, forsikret han, ifølge Al-Jazeera.
Tekstene og fortolkningene er en frontalkollisjon som er lett gjenkjennelig: Det er alltid opp til Israel å definere hva som er selvforsvar, slik Israel alltid har fått definere hva som er “sikre og forsvarbare grenser” som utenriksminister Jonas Gahr Støre henviste til i sitt famøse brev til USAs daværende utenriksminister “dear Condi” Rice for å sette SV på plass i den første Stoltenberg-regjeringa.
At Israel definerer “sjølforsvar” bredt, egner seg ikke engang som understatement.
Israel forbeholder seg retten til å sette inn nye luftangrep, som det første mot angivelig Hizbollah-krigere som nærmet seg israelske tropper nær “den gule linja» og det andre mot menn som gikk inn i en tunnel i samme sone.
Siden har lista blitt stadig lenger bare i løpet av få døgn og følger samme mønster: massiv bruk av vold mot angivelige hendelser av ubetydelig kraft og konsekvenser som i seg selv ikke bryter med den såkalte våpenhvilen eller utgjør noen trussel, verken Haneen, Beit Lif, Qantara eller Toul, ifølge rapporteringa fra lørdag. Her var israelske bulldosere virksomme hele dagen.
I stedet var Frankrikes president Emmanuel Macron raskt frampå med å gi Hizbollah ansvaret for at en fransk Unifil-soldat ble drept og tre andre såret i et angrep lørdag.
Satellittdokumentasjon
Satellittbilder forteller mer enn tusen ord og løgnaktige bortforklaringer. Nye satellittbilder som BBC Verify har gått gjennom, viser at flere landsbyer i Sør-Libanon som Taybeh på det nærmeste er utslettet. Onsdag varslet Israel at de flytter okkupasjonsgrensa nordover da Israels väpnede styrker (IDF) sendte ut evakueringsvarsel til folk om å trekke nord for elva Zahrani som ligger bare førti kilometer sør for Beirut. Den renner ut i Middelhavet rett sør for kystbyen Saida som huser en stor palestinsk flyktningleir.
Elva forsyner de fleste av vanningsanleggene i de fruktbare og svært viktige områdene i Nabayiyeh og Jabal Rihane, et biosfærisk reservat som ble opprettet i 2007 og står under beskyttelse av Unesco. Det grenser til Litani-elva i sør, Mzairaa i nord og landsbyene Jezzine og Niha, og fra fjellene som når opp i 1200-1360 meters høyde. Det gir godt utsyn nordover, inn i Bekaa-dalen som også er mål for israelske bomberangrep.
Zahranis munning ligger nord for munninga av Litani-elva. Varslet innebærer dermed at IDF har som mål å utradere større deler av det sørlige Libanon, slik det framgår av satellittbildene som viser at flere enn 1400 hus og bygninger har blitt smadret siden 2. mars, ifølge BBC Verifys gjennomgang.
Datoen er en tilsnikelse. Den skal markere Israels angrep på Libanon etter at Hizbollah fyrte av raketter mot IDFs base i Haifa som gjengivelse for Israels drap på Irans øverste leder, veleyat-e faqih Ali Hussein Khatami, i Teheran 28. februar. For å gjenta: I realiteten hadde Hizbollah begynt å svare på Israels brudd på våpenhvilen ved å angripe militære radar- og kommunikasjonssentra i Nord-Israel før den andre fasen i USAs og Israels krig mot Iran startet. Datoen 2. mars angir dermed bare datoen for opptrappinga av Israels sammenhengende krig mot Libanon.
(NRKs Dagsrevyen brukte seinest torsdag Hizbollahs angrep på Haifa som startskudd for den “nye” krigen i sitt innslag om den ti dager lange våpenhvilen som ble inngått fire timer etter.)
Om Israel trekker grensa ved Zahrani, utgjør det en større og betydelig del av al-Jumhuriyyah al-Lubnaniyyah (republikken Libanon), angivelig for å «avverge trusselen om invasjon,» ifølge Netanyahu. Advarselen om en trussel om invasjon mot Israel fra nord har liten troverdighet, selv blant Likud-velgere og regjeringstilhengere, for ikke å snakke om israelere i Nord-Israel. De anklager ofte myndighetene for å være seindrektig både med hensyn til å evakuere og ikke minst til å slå til raskere og hardere.
“Den gule linja” innebærer ikke å “implementere en stans i fiendtlighetene» slik teksten i den forrige avtalen lyder sett fra Beiruts side. I den nye avtalen står det at Israel «skal bevare sin rett til å iverksette alle nødvendige tiltak i selvforsvar, når som helst, mot planlagte, forestående eller pågående angrep».
På grunn av IDFs militærsensur som hviler over Israels kriger, inkludert på Gaza og Vestbredden, Iran og Libanon og jevnlige bombetokter over Syria, har BBC Verify bare hatt begrenset tilgang på satellittbilder. Ødeleggelsene er derfor sannsynligvis langt mer omfattende, konkluderer BBC.
De understreker derimot hva Israels forsvarsminister Yisrael Katz ga ordre om 22. mars om “å akselerere ødeleggelsene av libanesiske hjem” nær grensa til Israel “etter modell av Gaza”, med andre ord en total utslettelse av det meste av sivil bebyggelse opp til den vel 170 kilometer lange Litani-elva, antikkens Leontes (Løveelva), som flyter fra tjue til tretti kilometer nord for grensa fra Antilibanonfjellene til Middelhavet.
De nye ordrene tyder på at den totale ødeleggelsen strekker seg nordover. BBCs analyse er tilstrekkelig til å fastslå at dette allerede dreier seg om krigsforbrytelser, konkluderer folkerettseksperter overfor kringkasteren, til tross for at IDF hevder at de “opererer i samsvar med loven om væpnet konflikt og tillater ikke ødeleggelse av eiendom med mindre det foreligger en tvingende militær nødvendighet”.
IDF bruker samme taktikk som i Gaza, ikke bare militært, men propagandamessig: Ethvert mål er et Hizbollah-mål, slik ethvert mål i Gaza er et Hamas-mål.
IDF vet at den systematiske og globalt organiserte propagandaen, hasbara (hebraisk for forklaring), har gjennomslag i politiske kretser og media i Vesten. Det går igjen i valget av dato. Ødeleggelsen av sivilsamfunnet i Sør-Libanon pågikk under hele våpenhvilen. Det avspeiler seg i de sivile drapstallene før 2. mars.
Evakueringsordrene for området sør for Litani kom omgående og omfatter det området som er omtalt i våpenhvileavtalen og i FN-resolusjonen 1701 fra 11. august 2006 før det. Det innebærer at Hizbollah skal trekke sine våpen tilbake nord for elva og avvæpnes mot at Israel skulle trekke alle sine styrker ut av Libanon. Det har aldri skjedd.
I stedet har området opp til Litani blitt omtalt som en del av Erez Yisrael (Landet Israel). IDF innledet sin store bakkeoffensiv 16. mars i Sør-Libanon og intensiverte bombinga av Beirut-forstaden Dahiyeh. I dag er anslagsvis mer enn 1,2 millioner mennesker fordrevet over hele landet, de fleste sjiamuslimer fra sør, der FNs kontor for koordinering av humanitære saker (OCHA) har registrert 820.000 flyktninger. Noen flyktninger har krysset inn i Syria.
Satellittbildene avdekker at det er landsbyene på åskammene som har fått den hardeste medfarten. De ligger på strategiske høydedrag av stor militær betydning i et land som ikke er på mer enn 10.400 km2 (nr. 163 i verden), vel tusen kvadratkilometer større enn Rogaland, eller bare 220 kilometer fra nord til sør (omlag Oslo-Risør) og 40 til 90 kilometer fra øst til vest (omlag Oslo-Drammen, Oslo-Fredrikstad).
Satellittbildene viser tydelig at det dreier seg om “kontrollerte israelske rivninger i minst sju grensebyer og landsbyer”, melder BBC, altså ikke hus som blir ødelagt i artilleriild eller bomberaid fra lufta mot angivelige Hizbollah-stillinger. Det er slik vi kjenner IDF gå fram i Gaza og på Vestbredden og i Øst-Jerusalem under sine kollektive straffeaksjoner mot palestinske hjem. Denne folkerettslige kollektive avstraffelsen henger sammen med den systematiske og folkerettsstridige etniske renskninga av palestinere i de okkuperte og annekterte områdene.
̣- Det har vært tydelig siden 7. oktober og siden Israel og Hizbollah gikk til krig at det har vært en strategi for Israel for å revidere maktbalansen i regionen, sa fastslår Renad Mansour, visedirektør for Midtøsten- og Nord-Afrika-programmet ved tankesmia Chatham House i London.
Utraderer landsbyer
Satellittbildene som BBC Verify har gransket, viser sju tettsteder tett på grensa som ligger innafor IDFs varslingsområde. Verifiserte videoer viser hele elleve sprengninger i Taybeh i Marjayoun-distriktet som ligger fire kilometer fra grensa. I Taybeh –som betyr “det gode, søte eller sunne” med henspeiling på vannet i den overveiende sjiamuslimske landsbyen (98,27 prosent sjiaer/99,61 prosent muslimer) på vel sju hundre meters høyde – ble det sprengt mer enn 400 bygninger mellom 28. februar og 11. april, inkludert en moské.
Det samme mønstret gjentar seg i Khiam og landsbyene Qouzah, Deir Seryan, Markaba og Aita ash-Shaab, med mer enn 460 bygninger Aita ash-Shaab ved hjelp av gravemaskiner og pansrede kjøretøy, opplyser Tony Reeves, grunnlegger av etterretningsanalysefirmaet MAIAR, til BBC. Aita ash-Shaab ligger bare 2,2 kilometer fra grensa, stedet det blir referert til som den nordvestre grensa for jødisk gjenbosetting etter hjemkomsten fra fangenskapet i Babylon i Baraita, læresetninger fra skoler som lå utafor de viktigste yeshivane (Torah-skoler) fra Mishnah-tida, de første nedtegnelsene av den jødiske muntlige tradisjonen, også kjent som “Gammel-Torah”. Aita ash-Shaab er sjiamuslimsk: 98,37 prosent av 99,64 prosent muslimer.
FNs midlertidige styrke i Libanon (Unifil) tumler handlingslammet rundt i området rundt kystbyen Naqoura og viser at FN-styrken har utspilt sin rolle. Det er nesten symbolsk når Unifils talskvinne Kandice Ardiel opplyser at IDFs rivninger av hus og bygninger har påført Unifils hovedkvarter omfattende skader. Siden begynnelsen av april er det sprengt minst hundre bygninger i kystbyen hvor Unifil har vært stasjonert siden 23. mars 1978. Hun beskriver ødeleggelsene i an-Naqoura (“Hornet”/”Trompeten”) som «virkelig hjerteskjærende».
̣- Dette er ikke bare bygninger, de representerer et fellesskap, la hun til.
Meldingene fra Naqoura forsterker at det ikke fins noen militær nødvendighet som IDF kan dekke seg bak når det gjelder bruddene på den internasjonale humanitærretten. Grensa for nødvendighet er høyere enn militær bekvemmelighet eller fordel, understreker professor Janina Dill, ekspert på global sikkerhet og internasjonal rett ved Oxford University, overfor BBC.
– Det dekker absolutt ikke jevning av hele landsbyer som en forutsetning for langsiktig nasjonal sikkerhet, sier hun.
Krigsforbrytelser
Det er derimot mer i samsvar med de erklærte målene, fra Netanyahu og Katz, for ikke å snakke om finansminister Bezalel Smotrich fra Det religiøse sionistpartiet (HaTzionut HaDatit), offisielt Nasjonalunionen-Tkuma (HaIchud HaLeumi–Tkuma) som åpent har oppfordret til å anlegge nye bosettinger i Sør-Libanon, helt opp til Litani i hva han omtaler som “hjertet av Erez Yisrael”. Litani er helt sentral for vannforsyninga i regionen og i Bekaadalen.
FNs spesialrapportør for terrorbekjempelse og menneskerettigheter fra 2023, australske Ben Saul, mener at Israels «omfattende ødeleggelse av boligområder, spesielt i Sør-Libanon, men også deler av Beirut» bryter internasjonal humanitærrett, med en professors og FN-rapportørs sedvanliger forbehold med tanke på mulighetene for retur. Ben Saul er professor i folkerett ved University of Sydney.
Å foreta en undersøkelse hus for hus hvorvidt de kan ha en militær betydning, fortoner seg en avledningsmanøver stilt overfor den bevisste operasjonen med å opprette en “buffersone” der alle hus langs grensa blir ødelagt. Det stadfester Yuval Shany, en juridisk ekspert fra tenketanken Israel Democracy Institute, og får følge av Lawrence Hill-Cawthorne, meddirektør for Centre for International Law ved University of Bristol i Wales.
– Det er ikke et tillatt forsvar å hevde at total ødeleggelse av byer og landsbyer i Sør-Libanon er nødvendig for å skape en buffersone for å holde Hizbollah tilbake, sier han til BBC og mener, ikke overraskende, at “Israels krig i Libanon kan betraktes som sjølforsvar mot angrep fra Hizbollah,” men at det “går langt utover en begrenset sjølforsvarskrig mot spesifikke angrep.»
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.
