oss 150 kroner!
Nyttårsaften 2018 skrev jeg en kronikk i Stavanger Aftenblad der jeg stilte spørsmålet: Hva er dette for et spill? Er politikken blitt et forhåndsbestemt teater?
Tilbakeblikk til det politiske «teateret» i 2018
Etter tre år i Stavanger bystyre satt jeg igjen med en klar erkjennelse: Noe var galt med demokratiet vårt. Sviket skjer ikke i ett stort valg. Det skjer i det stille: man tilpasser seg, justerer seg, forklarer bort.
Jeg så velmenende kolleger med ekte engasjement som sjelden slapp til med det som faktisk betyr noe. Debattklimaet var preget av spill, tåkeprat og drittkasting. Det som skulle vært en arena for folkets stemme, fremstod i stedet som en scene for partienes posisjonering løsrevet fra folkets beste.
Som en direkte motvekt lanserte jeg initiativet «Etisk Demokrati» der folkevalgte kunne avlegge et personlig løfte om å være en etisk politiker på vegne av folket. Responsen var umiddelbar. Folkevalgte fra ulike partier over hele landet tok løftet og markerte det på profilbildet sitt i sosiale medier. Det traff noe grunnleggende: et behov for å stå i integritet, utover partilinjer og politisk spill.
Så kom reaksjonen. Partipiskene slo inn, og flere trakk seg fra løftet. Lojaliteten skulle ligge hos partiet, ikke hos folket. Dette utfordrer selve grunnlaget for vårt demokrati. Partiene nominerer kandidater, men det er folket som gir mandatet. Etter valget er representanten ikke juridisk bundet av partiet, men av sitt ansvar overfor befolkningen som helhet, i tråd med prinsippet om frie mandater i Grunnloven § 49.
Det ble tydelig for meg at partiene i praksis la sterke føringer på «sine» representanter, og at mange aldri var blitt bevisstgjort i hva det faktisk innebærer å være folkets representant. Det som da kjentes som personlig frustrasjon, fremstår i dag som noe langt mer alvorlig: En utvikling der strukturer belønner lydighet fremfor integritet, og der folkevalgte gradvis kan omformes fra ombudspersoner til systemets tjenere.
Fra politisk spill til demokratisk lekkasje og korrumperbarhet
Siden 2018 har det blitt tydelig at problemet stikker langt dypere. Det som først fremstod som erfaringer fra lokalpolitikken, begynte etter hvert å tegne et mønster jeg ikke kunne overse. Vi står i et system som gradvis gjør det vanskeligere for folkevalgte å utøve rollen slik den egentlig er ment. Det som begynte som et lokalt «politisk teater», viser seg som en del av en større utvikling: Beslutninger påvirkes i økende grad av prosesser og rammer som ligger utenfor direkte demokratisk kontroll.
Mange folkevalgte opplever et krysspress. Lojalitet overfor folket kan komme i spenning med styringssignaler utenfra – fra byråkratiet, fra overordnede nivåer og fra etablerte strukturer. Politikerne trekkes inn i mekanismer der tilpasning belønnes og motstand kan koste. Resultatet kan bli at beslutninger tas med økende avstand til den virkeligheten folk faktisk lever i.
7 klassiske feller som driver sviket
Denne utviklingen følger et mønster vi kjenner fra de klassiske dødssyndene. Våre folkevalgte trekkes inn i syv etiske feller:
- Hovmod (maktens blindhet): Makt skaper avstand. Evnen til å lytte svekkes, og man begynner å tro at man vet bedre enn dem man er valgt til å representere.
- Grådighet (posisjonsbehovet): Behovet for å beholde makt og innflytelse overstyrer prinsipper. Fellesskapets beste viker for egen posisjon.
- Utukt (impulsstyring): Jakten på raske resultater, synlighet og bekreftelse fører til beslutninger drevet av øyeblikket, ikke av langsiktig ansvar.
- Misunnelse (konkurransekulturen): Politikere konkurrerer med hverandre om oppmerksomhet og posisjon, i stedet for å stå samlet i oppdraget for folket.
- Fråtseri (informasjonståke): Mengden informasjon og kompleksitet overvelder. Representanter drukner i detaljer og mister evnen til å se helhet og retning.
- Vrede (polarisering): Konflikt og splittelse kan brukes for å mobilisere. Nyansene svekkes, og tilliten utfordres.
- Latskap (ansvarsfraskrivelse): De vanskelige spørsmålene uteblir. Strukturer som ikke fungerer, får bestå fordi det er enklere å følge systemet enn å utfordre det.
De folkevalgte er nøkkelen
For å bryte den demokratiske lekkasjen holder det ikke med justeringer innenfra. Folkevalgte som skulle forsvart folket sitt, kan i praksis ende opp som forlengede armer for et system som drenerer demokratisk makt. For å bryte dette kreves det politikere som erkjenner spennet de står i, og som tør å tre ut av teateret og stå i det de er valgt til å være: folkets representanter.
Deres mandat tilhører ikke partiene. Det tilhører befolkningen.
Vi må derfor stille tydeligere forventninger til hver enkelt folkevalgt: på Stortinget, på fylkestingene, i kommunestyrene.
- Stemmer du i lojalitet til folket?
- Sier du nei når makt flyttes ut av demokratisk kontroll?
- Svarer du velgerne først – eller systemet rundt deg?
Hvis ikke, fortsetter den demokratiske lekkasjen.
Da tas beslutningene i økende grad uten reell forankring hos folket.
Det er nå vi må ta stilling til hva vi legger i begrepet folkestyre.
Kronikken min som sto på trykk i Stavanger Aftenblad nyttårsaften i 2018:
Politikk i Lykkeland
Skrevet av Susanne Heart – desember 2018
Hva er dette for et rart spill, tenkte jeg, da jeg etter kort tid i bystyret innså at få egentlig lyttet til hverandre. Var politikken kun et forhåndsbestemt teater? Dette gav ingen mening. Men så bestemte jeg meg for å prøve å gjøre noe med det. Selv om jeg kjenner på frykten for å bli hengt ut.
Jeg har en drøm om et Stavanger, et Norge og en verden der mennesker lever meningsfulle liv i samspill med hverandre og i respekt for helheten og vårt felles livsgrunnlag. Jeg tror oppriktig det er mulig å skape dette. En slik verden har jeg lyst å levere til mine barn og fremtidige barnebarn. Derfor gikk jeg inn i politikken for å bidra. I 2015 ble jeg folkevalgt som en av 67 representanter for Stavangers innbyggere. Som deltaker i det politiske maktsystemet ser jeg hvordan ting er på innsiden.
Det politiske spillet
Alt for ofte preges samfunnsdebatten i media om elite-politikere, politisk spill, dårlig debattklima og konflikt-fokus. Dette gir grobunn for falske nyheter og større avstand mellom folket og makten. I en tid der politikerforakt vokser, forståelsen for demokratiske prosesser svinner hen og media selger konflikter for å overleve, må vi å stoppe opp og reflektere litt. Folk er veldig lei politisk spill, tåkeprat og skittkasting. Debatten bør heller handle om hvordan finne gode løsninger på utfordringene vi står overfor i samfunnet.
Ildsjelene som slukner
Det er tøft å være folkevalgt. De fleste starter entusiastisk, for å bidra, akkurat som meg. Men hva skjedde med pågangsmotet i vårt, folkets, øverste organ? Hvorfor har vi endt opp med politiske møter der vi ofte sitter med nesen i skjermen og kun løfter blikket når noen en sjelden gang henter fram ektefølt engasjement? Hvorfor er vi ikke de ildsjelene vi var da vi startet? Er det frykten for å bli hengt ut offentlig? For ting som kanskje blir tatt ut av en sammenheng? Politikere er vanlige mennesker, og de fleste av oss prøver å gjøre så godt vi kan, innenfor politikkens spilleregler. Og da er vi tilbake til teateret. Får vi bidratt med det vi har å gi? Mitt svar er ofte nei. Jeg ser velmenende og smarte mennesker blant politiske kollegaer som sjelden kommer fram med sitt, fordi debattklimaet er dårlig. Jeg har selv stått i vakuumet mellom å ville engasjere meg og det å kjenne avmakt i politikken. Mange før meg har gitt opp etter kort tid. Dette la jeg også opp til i sommer da jeg sa nei til gjenvalg i Stavanger.
Folkestyre?
I demokratiet er det vi, folket, som har makten. Vi velger representanter som skal være vår stemme. Men har vi mistet noe av den reelle makten i folkestyret vårt når politikere må sitte i lange møter og krangle om antall etasjer i et bygg eller om det skal stå et ekstra punkt i en overordnet plan. Det er mange viktigere saker å ta tak i, men lite tid, for folkevalgte drukner i hundrevis av sider med detaljerte sakspapirer. Vi er utslitt før vi får rukket å tenke en eneste politisk visjon som løfter seg litt over den umiddelbare horisonten.
Debattklimaet
Det politiske liv har formet seg rundt en ukultur som baserer seg på konflikt fremfor samarbeid. Måten eget parti “fremstår” er viktigere enn personlig integritet og det å ta beslutninger som faktisk gagner fellesskapet. Vi burde stå sammen som mennesker og bekjempe utfordringene – ikke hverandre. Det trengs innovasjon i måten politikk drives på. Kontakten mellom folket, politikere og den politiske prosessen må bli bedre. Vi må frigjøre potensialet av engasjement som ligger i de folkevalgte, ha mer gjennomsiktighet og inkludere folks mening mer. Når vi kan stemme i Idol med en SMS, men ikke si vår mening om viktige avgjørelser som angår oss i hverdagen, så fungerer ikke det politiske system optimalt.
Et etisk demokrati
Jeg har vært i tenkeboksen. Jeg har vurdert min egen rolle, sett etter hvor jeg selv har feilet og tenkt ut idéer som kunne hjulpet meg i rollen samt styrket det demokratiske prinsippet. Resultatet har blitt nettsiden EtiskDemokrati.no som har en konkret etisk prinsipp-plattform for politikere. Her kan vi ta et løfte om å være en Etisk Politiker og synliggjøre dette via et merke som kan brukes på profilbilder. Slik blir det tydelig for folk hvilke politikere som fremover vil ta et større etisk ansvar og debattere konstruktivt – uavhengig av parti. Et lite grep, men det kan likevel få en stor betydning. Kjære politiker-kollegaer, bli med meg å ta det dette løftet og ta ansvaret vårt til neste nivå.
En ny type politikere
Suksess bør måles i gode løsningene for fellesskapet foran nye velgere til eget parti. Jeg tror på ærlighet, oppriktighet og gjennomsiktighet fremfor politisk spill og tåkelegging. Vi politikere bør skape et godt og interessant debattklima. Det er bedre å lytte oppmerksomt for å virkelig forstå, enn halvveis mens man forbereder eget svar. Etikk er også å jobbe for menneskers livskvalitet gjennom å sikre vårt felles livsgrunnlag og å legge til rette for gode, sunne og meningsfulle liv for alle.
Drømmen om en god fremtid
I en tid der vi kan velge og vrake i virkelighetsoppfatninger, og med store utfordringer i horisonten, trenger vi å samkjøre oss mer enn noen gang. Vi må samles om felles mål og drømme om en felles fremtid. En god en. Jeg tror egentlig vi alle vil det. Min anbefaling for nyttårsforsett er klar. Det blir spennende å se hvem som tar det etiske løftet. Godt nytt år.
Link til kronikken publisert i Stavanger Aftenblad
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Susanne Heart.
