«Milliarder brukt på batterisatsing – nå er verdier skrevet ned til null»

Dagsavisen gjør opp status for det norske «batterieventyret» og slår fast det hele ble en total flopp.

Norge satset tungt på å bygge opp en nasjonal batteriindustri som del av det grønne skiftet. Politikerne lovet nye industrieventyr, tusenvis av arbeidsplasser og en posisjon i det globale batterimarkedet. Nå, bare noen år senere, er flere av de store visjonene kraftig nedskalert eller mislyktes. Verdier for milliarder av kroner er skrevet ned til null, prosjekter er skalert ned, og selskapene sliter med å overleve i et brutalt marked dominert av kinesisk konkurranse.

I 2022 la daværende næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) frem en nasjonal batteristrategi. Målet var å utnytte Norges fortrinn med ren, billig kraft fra vannkraft, kompetanse fra olje- og gassindustrien og et voksende behov for batterier til elbiler, energilagring og maritim sektor. Flere selskaper fikk betydelig offentlig støtte gjennom Enova, Innovasjon Norge, statlige lån og garantier, samt direkte eierskap fra offentlige eller halvoffentlige aktører. De to mest profilerte prosjektene var:

• Morrow Batteries i Arendal (sør i Norge).
• Freyr Battery i Mo i Rana (Nordland).

Begge hadde ambisiøse planer om gigafabrikker som skulle produsere lithium-jern-fosfat-batterier (LFP) eller andre teknologier, med potensial for hundrevis eller tusenvis av arbeidsplasser.

Status for Morrow Batteries i Arendal

Fabrikken åpnet for produksjon for rundt to år siden og har nå rundt 200 ansatte. De har kommet i gang med faktisk produksjon av battericeller (blant annet LFP-celler), og artikkelen nevner at det fortsatt lages batterier der. Likevel er situasjonen kritisk. Hovedeier Å Energi (tidligere Agder Energi, 49,9 % eierskap) har i sin siste rapport skrevet ned hele verdien av investeringen i Morrow til null. Å Energi hadde investert rundt 1,3 milliarder kroner, som nå regnes som tapt.

Offentlig støtte til Morrow har vært betydelig – ifølge andre kilder i tilknytning til saken dreier det seg om flere milliarder kroner totalt gjennom tilskudd, lån og garantier fra statlige aktører. Noen analyser hevder at opptil 67 % av kapitalen i prosjektet har kommet fra offentlige midler.

Status for Freyr Battery i Mo i Rana

Freyr var lenge det mest ambisiøse prosjektet, med planer om en stor gigafabrikk som skulle skape opptil 1500–2500 arbeidsplasser og stor verdiskaping i Nord-Norge. Selskapet børsnoterte seg i USA for å hente kapital og hadde planer om både norsk produksjon og internasjonale prosjekter (blant annet i USA, som senere ble skrinlagt). Også her er situasjonen dramatisk endret:

• Planene er kraftig nedskalert.
• Store deler av den opprinnelige visjonen om en fullskala gigafabrikk i Mo i Rana er lagt på is eller redusert.
• Freyr har kuttet kraftig i satsingen, og det er meldt at de mister reservert strømkapasitet fra Statnett fordi prosjektet ikke realiseres i den opprinnelige skalaen.

Hvorfor går det så elendig?

Dagsavisen peker på noen årsaker til dette som vi må kalle en gigaflopp:

Global markedssituasjon: Batteriprisene har falt kraftig, hovedsakelig på grunn av massiv overkapasitet og subsidier i Kina. Europeiske (og norske) produsenter har mye høyere kostnader knyttet til lønn, energi (selv med norsk vannkraft har strømprisene vært høye i perioder) og reguleringer.

Konkurranse: Kinesiske aktører dominerer verdikjeden fra råvarer til ferdige celler. Det er svært vanskelig for nyetablerte europeiske selskaper å konkurrere på pris.

Tekniske og økonomiske utfordringer: Oppstarting av batteriproduksjon er ekstremt kapital- og teknologikrevende. Flere europeiske prosjekter (som Northvolt i Sverige) har gått konkurs eller slitt hardt.

Strøm og infrastruktur: Selv om Norge har ren kraft, har høye og volatile strømpriser i perioder gjort det dyrt å drive energikrevende produksjon. I Nord-Norge har reservering av kraft til andre formål (f.eks. Equinors prosjekter) også begrenset mulighetene.

Kapitalbehov: Prosjektene krever enorme summer for å skalere opp til lønnsom produksjon. Private investorer har blitt mer tilbakeholdne etter flere bransjefiascoer.

Total feilvurdering

Vi vil gå lenger. Prosjektene var basert på flere totale feilvurderinger fra start. De hadde aldri noen sjanse til å lykkes. Og det var tidlig klart at dette var å kaste milliarder av norske skattekroner rett ut av vinduet.

Hvordan kan vi påstå det? Jo, til dels fordi vi sa det allerede i 2022 da Vestre og Støre la fram planene. Et hovedargument fra dem var at «Norge har billig og stabil strømforsyning». Det har vi jo ikke, for den billige og stabile vannkrafta har de jo sjøl klart å ødelegge ved å gi den bort til EU. Norske bedrifter har ingen konkurransefordeler med billig strøm, slik de en gang hadde. Dette er ikke minst Støres og Stoltenbergs skyld. Det er de som har gjort Norge til en energikoloni under EU gjennom EØS.

Dermed sviktet bærebjelken allerede ved grunnleggelsen av disse bedriftene.

Dessuten var det jo en kapital feilvurdering av det internasjonale markedet og teknologisituasjonen.

Alle visste at Kina hadde et enormt overtak før investeringene begynte. Det var totalt urealistisk at en seintkommer uten egen teknologi ville kunne konkurrere med Kina.

Kina hadde allerede da et massivt forsprang i hele verdikjeden for litium-ion-batterier (spesielt LFP-celler som både Morrow og Freyr fokuserte på). De kontrollerte mye av råvareutvinningen (litium, kobolt, grafitt), raffineringen, celleproduksjonen og hadde tiår med erfaring, gigantiske subsidier, lavere lønnskostnader, billigere energi (ofte fra kull) og enorm skala. Overkapasiteten i Kina var kjent og bare vokste videre – i 2024–2025 lå produksjonskapasiteten langt over global etterspørsel, noe som presset prisene dramatisk ned. Europeiske (og norske) aktører måtte konkurrere mot priser nær marginalkostnad, mens de selv hadde høyere lønns- og reguleringskostnader.

Ideologidrevne luftslott

Regjeringen under Jan Christian Vestre (Ap) lanserte den nasjonale batteristrategien i 2022 med store ord om nytt industrieventyr, tusenvis av arbeidsplasser, verdiskaping i distriktene og strategisk uavhengighet fra Asia. Visjonen var å utnytte Norges «unike fortrinn»: Rein vannkraft, industrikompetanse og behovet for batterier i elbiler og maritim sektor. Offentlige dokumenter og McKinsey-rapporter ble trukket frem for å vise potensial for titusenvis av jobber og milliarder i BNP-vekst.

Klimapolitisk ideologi: Alt måtte være «grønt» og bærekraftig. Norge skulle vise vei med lavutslippsproduksjon i et marked som ellers domineres av kinesisk kullbasert energi.

Geopolitikk og uavhengighet: Redusere avhengighet av Kina (samtidig som man ignorerte at Kina kontrollerer store deler av verdikjeden likevel).

Northvolt-konkursen i Sverige er et parallelt eksempel på samme mønster – enorme offentlige og private summer ned i et felt der Kina allerede hadde vunnet på kostnad og skala.

Det var ikke mangel på kunnskap – rapportene fantes, og eksperter advarte. Men ideologien om at «det grønne skiftet» krever statlig dirigering av industrien, kombinerert med politisk behov for gode nyheter om jobbskaping, overkjørte realitetsorientert økonomi.

Dette var Stoltenbergs «månelanding» på nytt. Den ble også en flopp og var også milliarder ut av vinduet.

«Månelandinga»

I nyttårstalen 1. januar 2007 erklærte Jens Stoltenberg at fullskala CO₂-rensing på Mongstad skulle bli «vår månelanding» – Norges store teknologiske bragd, et pionerprosjekt for landet som skulle vise verden vei i klimakampen. Det var høytflyvende retorikk: Innen sju år skulle renseteknologien være på plass på gasskraftverket og raffineriet. Prosjektet ble lansert med stor politisk entusiasme, massive offentlige bevilgninger og visjoner om at Norge skulle bli verdensledende på karbonfangst og -lagring (CCS).

Resultatet kjenner vi: Etter flere år med kostnadsoverskridelser, tekniske utfordringer og stadig mer realitetsorienterte analyser ble fullskala-renseanlegget skrinlagt i 2013. Det endte i det som mange kalte en krasjlanding eller «gnålelanding». Det som ble igjen var et testsenter (TCM) som har kostet milliarder, men aldri leverte den kommersielle, fullskala løsningen som ble lovet. Kritikerne pekte allerede tidlig på at ambisjonene var urealistiske gitt teknologimodenhet, kostnader og markedsvilkår – men ideologien om å være «best i klassen» på klima veide tyngre.

Samme type høytflyvende politisk narrativ: «Nytt industrieventyr», «grønt skifte», «tusener av arbeidsplasser», «strategisk uavhengighet», «utnytte norske fortrinn». Jan Christian Vestre og Støre-regjeringen gjentok mønsteret med batteristrategien i 2022 – akkurat som Stoltenberg gjorde med Mongstad i 2007.

Det er et gjentakende mønster i norsk (og europeisk) grønn politikk: Store visjoner, statlige subsidier, distriktsløfter og moralistisk retorikk – etterfulgt av nedturer når markedet, teknologien og kostnadene ikke spiller på lag.

Og det er det samme med «hydrogeneventyret»

Rundt 2020–2022 lanserte regjeringen (først Solberg, deretter Støre) hydrogen som et nytt «industrieventyr» for Norge. Målet var å utnytte ren vannkraft til grønt hydrogen (via elektrolyse) og naturgass pluss karbonfangst til blått hydrogen. Dette skulle:

• Erstatte olje- og gassinntekter med grønn verdiskaping.
• Skape tusenvis av arbeidsplasser, spesielt i distriktene og Nord-Norge.
• Gjøre Norge til en ledende eksportør av hydrogen/ammoniakk til Europa (Tyskland, Nederland, Belgia).
• Bidra til nullutslipp i maritim sektor, tungtransport, industri og energilagring.

Politikerne snakket om «hydrogenhubber», eksportrørledninger og milliarder i verdiskaping. Offentlige aktører som Enova, Innovasjon Norge og statlige selskaper (Equinor, Statkraft) kanaliserte betydelige summer. LO og NHO støttet strategien, og det ble trukket paralleller til oljeeventyret – bare «grønt» denne gangen.

Hydrogeneventyret har riktignok ikke krasjlandet like hardt som batterisatsinga, men det har i alle fall gått opp i røyk.

Store blå hydrogen-prosjekter er skrinlagt eller pause: Equinor stoppet det store H2M Eemshaven-prosjektet i Nederland i februar 2026 på grunn av «politisk usikkerhet», manglende finansiering og mangel på langsiktige kjøpere. Shell trakk seg fra Aukra-hub på Vestlandet i 2024 av samme grunn – utilstrekkelig etterspørsel. Planen om en €3 milliarder rørledning fra Norge til Tyskland ble kansellert i september 2024 på grunn av høye kostnader og lav markedsinteresse.

Offentlige midler er brukt i hundrevis av millioner til milliarder (Enova ga over 1 milliard til noen prosjekter allerede i 2021), men uten de store gjennombruddene.

steigan.no advarte fra start

steigan.no har vært blant de tydeligste og mest konsekvente stemmene som har dokumentert og kritisert disse «grønne eventyrene» i årevis – lenge før hovedstrømsmediene begynte å skrive om nedskrivinger til null og skrinlagte prosjekter.

Søk på tag/hydrogen eller tag/batterifabrikk eller tag/havvind så ser du at alle argumentene var på plass.

Du vil finne en lang rekke artikler som allerede fra 2021–2022 la frem de samme argumentene vi har diskutert her: urealistiske ambisjoner, enormt energitap, avhengighet av massive subsidier, kinesisk (eller annen) konkurranse som gjør det ulønnsomt, og en ideologisk drivkraft som overskygger økonomi og teknologi.

Hydrogen

Kritikken startet tidlig, bl.a. med Odd Handegård som allerede i 2021 skrev om «hydrogen-hykleri»: Grønt hydrogen via elektrolyse er ekstremt energikrevende (mye av energien går tapt), det er ikke en forretningsidé uten enorme subsidier, og det passer dårlig som universalløsning.

Seinere artikler dokumenterer konkrete fiaskoer: Nel stopper produksjon på Herøya (2025), Green Hydrogen Systems går konkurs i Danmark (milliardhavari), Equinor skrinlegger store prosjekter (f.eks. i Nederland), og Tysklands hydrogenstrategi snus fullstendig på grunn av manglende lønnsomhet.

Ammoniakk-prosjekter (som i Hemnes) kalles «statlig finansiert miljøkriminalitet» eller potensielle mareritt på grunn av sikkerhetsrisiko, kraftbehov og manglende marked.

Hydrogenferger som «går delvis på diesel» og importert hydrogen understreker hvor langt unna det «rene» eventyret man egentlig er.

Samlet budskap: Hydrogeneventyret er et fata morgana – en luftspeiling drevet av politisk ønsketenkning, ikke markedsrealitet.

Batterifabrikker

• Vi har fulgt Morrow i Arendal og Freyr i Mo i Rana tett. Allerede før åpninga advarte vi om at det var et luftslott likt Northvolt i Sverige: urealistisk å konkurrere med Kina uten egen teknologi og med høyere kostnader.
• Artikler fra 2024–2026 dokumenterer milliardstøtte (Innovasjon Norge, Enova, statlige lån på 1,5 milliarder+), permitteringer, forsinkelser og til slutt Å Energis nedskriving av hele investeringen (1,3+ milliarder) til null i 2026.
• Vi pekte på at offentlig støtte utgjorde en stor del av kapitalen, mens private investorer trekker seg, og at mediene og politikerne (inkl. Støre som åpnet fabrikken) solgte det som et nytt industrieventyr.
• Andre batteriselskaper (Beyonder, Cenate osv.) får samme behandling: massevis av offentlige midler svidd av uten reell kommersiell suksess.

Havvind

• Kritikken er like konsekvent: Havvind (spesielt flytende) er ikke bærekraftig økonomisk uten enorme subsidier. Artikler fra 2022 og oppover kaller det «fet bløff», «fantasier» og peker på at ingen prosjekter er lønnsomme uten statlig støtte.
• Statkraft dropper satsing, Equinor møter motbør i USA og ellers, og prosjekter som Utsira Nord risikerer å bli skrinlagt fordi selskapene ikke melder seg på selv med titalls milliarder i subsidier.
• Vi trakk paralleller til andre grønne prosjekter: høye kostnader, naturinngrep, ustabil produksjon og at det ikke erstatter fossil energi på en realistisk måte.

Det overordnede mønsteret steigan.no har dokumentert

Vi har jevnlig kalt disse satsingene for luftslott, «grønt skifte» som energipolitisk sjølbedrag, og et prosjekt der norsk vannkraft risikerer å bli et «støttebatteri» for EUs ambisjoner mens vi selv betaler prisen i form av høyere strømpriser, tapte milliarder og ødelagt industriell realisme.

Argumentene har vært på plass hele veien:

Energi- og effekttap (hydrogen og batterier er ineffektive karrierer).

Konkurranse (Kina dominerer batterier; subsidier og skala avgjør).

Subsidieavhengighet (uten offentlige penger kollapser det).

Ideologisk driv (mer enn økonomi eller teknologi).

Dette er akkurat det samme mønsteret som Mongstad-«månelandinga», batterisatsinga og hydrogeneventyret vi har snakket om. Mens mange medier og politikere solgte euforien, holdt steigan.no ei kritisk linje med fakta og analyser.

En av de fremste skribentene på dette området hos oss har vært Odd Handegård.