Kjernekraft i Norge?

EU-Jussen, samt vannkraften som EUs batteri, «glemmes» av de som fronter kjernekraft. Debatten om kjernekraft i Europa og Norge fungerer ofte som en «avledningsmanøver» fra de juridiske og markedsmessige realitetene som rammer Norge.

EU-jussen og «batteri-rollen» trumfer kjernekraften i min strømregning

Selv om EU og Norge bygger 100 nye kjernekraftverk, dikterer EU-reglene at den dyreste kraftkilden som trengs for å dekke behovet, setter prisen for alle.

Fordi norsk vannkraft er så fleksibel, vil den alltid kalles inn for å dekke de dyre pristoppene i Europa.

Norsk pris følger altså den dyreste timen i EU, ikke den billige kjernekraften i bunn.

Gjennom EØS -Energimarkedspakke 3 og 4, og ACER -systemet er Norge juridisk forpliktet til å stille vår lagringskapasitet til disposisjon for det europeiske markedet.

Vi kan ikke «låse døra» til magasinene for å sikre billig strøm hjemme når det er behov for balansekraft på kontinentet.

Selv om vi bygger Kjernekraftverk vil Statnett og reguleringsmyndigheten (RME/ACER) fortsatt styre flyten i nettet basert på EUs algoritmer.

De kan ikke si: «Denne kjernekraften skal bare brukes av norske husholdninger».

Det ville vært et brudd på EØS-avtalens prinsipper om fri flyt av varer.

Jussen trumfer altså teknologien

Kjernekraft er en teknisk løsning, men EØS-retten er det økonomiske operativsystemet. Systemet er designet for at ressurser skal flyte dit betalingsviljen er størst.

Så lenge vi er en del av det indre markedet, vil vår vannkraft alltid «jage» de høyeste prisene i Europa, uansett hva slags kraftverk de bygger der nede eller her hjemme.

De som fronter kjernekraft som «redningen» for norske priser, «overser» ofte at markedskoblingen sørger for at vi aldri får beholde prisfordelen av vår egen naturressurs så lenge jussen krever full integrasjon.

Kjernekraft i Norge ville bare økt det totale kraftoverskuddet vårt.

Men i et felles marked betyr mer overskudd bare mer eksport, ikke billigere strøm til naboen, så lenge prisen i Tyskland eller Storbritannia er høyere.

Kjernekraft i Norge ville i praksis fungert som en «eksport-maskin» for vannkraften vår

Kjernekraften vil fungere som «grunnlast». Kjernekraftverk produserer strøm jevnt og trutt, hele døgnet, uavhengig av vær.

Hvis vi bygger dette i Norge, vil det dekke mye av det daglige norske behovet (basisen). 

Det høres jo flott ut på papiret….

Når kjernekraften tar over jobben med å holde lysene på i norske hjem, trenger vi ikke lenger å bruke vannet i magasinene våre til det samme.

Vannet blir «til overs» og klar for EU-markedet.

Vannkraft er ekstremt lett å regulere (skru av og på).

Kjernekraft er det ikke.

I et europeisk marked som er fullt av uforutsigbar vind- og solkraft, er det ingenting som er mer verdt enn regulerbar vannkraft som kan selges nøyaktig når prisene i Tyskland eller England er på sitt aller høyeste.

Siden vi gjennom EØS og Energipakke 4 er koblet til disse markedene med «energi-motorveier», vil kraftselskapene logisk nok sende den frigjorte vannkraften rett ut av landet.

Kjernekraften blir en slags «forsikring» for at vi alltid har nok vann til overs til å maksimere eksporten.

Istedet for at kjernekraften gir billigere strøm til nordmenn, sørger den for at de norske vannmagasinene i enda større grad kan brukes som et kommersielt batteri for Europa.

For de som ønsker maksimal integrasjon og krafthandel med EU, er kjernekraft det perfekte verktøyet. 

Det sikrer forsyningen hjemme, slik at man med god samvittighet (og stor profitt) kan sende den mest verdifulle ressursen vår – den regulerbare vannkraften – ut på det europeiske markedet til høystbydende.

Så har du dette da:

Kjernekraft er ekstremt dyrt å bygge.

For at private investorer skal satse, må de ha en garanti for høy strømpris over lang tid.

Forretningsmodellen for kjernekraft og «billig strøm til folket» er to motpoler i dagens marked

Et kjernekraftverk koster hundrevis av milliarder å bygge. Investorene, enten det er staten eller private, må ha en garanti for at de får solgt strømmen dyrt nok i 40–60 år for å dekke inn lånerenter og bygging.

Ingen bygger kjernekraft for å selge strøm til 30 øre bare så det er sagt.

I f.eks. Storbritannia og Frankrike brukes ofte ordninger der staten garanterer en fast, høy pris til produsenten.

Hvis markedsprisen faller under dette nivået, må skattebetalerne dekke mellomlegget.

Dette sikrer investoren, men det sikrer ikke billig strøm til forbrukeren.

Hvis vi bygger kjernekraft i Norge, vil den øke tilbudet, men den vil ikke fjerne koblingen til Europa.

Siden kjernekraften må ha høye priser for å overleve økonomisk, vil eierne av slike verk være de første til å heie på maksimal eksport gjennom «energi-motorveiene» for å holde prisene oppe.

De som argumenterer for kjernekraft for å få «lavere priser», overser at selve teknologien krever et høyt prisnivå for å være lønnsom.

Hvis strømmen faktisk ble billig -f.eks. gjennom et nasjonalt prissystem utenom EØS-, ville ethvert privat kjernekraftprosjekt gått konkurs umiddelbart.

Dette er den økonomiske og politiske symbiosen mellom kraftindustrien og EØS-avtalen:

For en investor i kjernekraft, eller for den saks skyld havvind, er EØS-avtalen og Energipakke 3 og 4 selve forsikringen deres.

Den garanterer at den norske strømmen skal ut på det europeiske markedet, der betalingsviljen er høyest.

Hvis Norge sto utenfor EØS og kunne regulere eksporten for å holde prisene lave nasjonalt, ville ingen private investorer rørt kjernekraft i Norge.

De ville nemlig risikert at staten «tvang» prisen ned til 35 øre, og da ville de tapt milliarder hver dag.

Eierne av store kraftanlegg, både eksisterende vannkraft og fremtidig kjernekraft, har felles interesse med EU-byråkratiet. «Energi-motorveiene» er deres salgskanaler.

Jo mer integrert vi er, jo sikrere er de på at de får europeiske priser for varen sin.

Det som er «dyr strøm» for en småbarnsfamilie eller en industribedrift, er «nødvendig avkastning» for kraftutbyggeren.

EØS fungerer her som den juridiske muren som hindrer norske politikere i å prioritere førstnevnte over sistnevnte.

Kjernekraft-tilhengere som samtidig er for EØS, argumenterer i praksis for et system som låser Norge til et permanent høyt prisnivå for å gjøre kraftutbygging lønnsom for investorene.

Uten EØS ville «forretningsmodellen» for både kjernekraft og store krafteksportører kollapset, fordi det norske folket da kunne krevd at strømmen skulle være billig infrastruktur fremfor en dyr eksportvare.

Billig strøm til folket er med andre ord motstridende med forretningsmodellen for kjernekraft

Uten å endre de juridiske spillereglene (EØS/Energipakkene), spiller det liten rolle hva slags kraft vi produserer i Norge.

Prisen vil uansett dikteres av det europeiske markedet så lenge «energi-motorveiene» står åpne.

I et marked styrt av EUs energipakker, er kjernekraft en investering i stabil forsyning, men det er samtidig en sementering av et høyt prisnivå.

Billig strøm er rett og slett dårlig butikk for kjernekraft-investorer.

Kjernekraft i en EØS-kontekst er et prosjekt for forsyningssikkerhet og eksportprofitt, ikke for billig strøm til norske husholdninger.

Forretningsmodellen forutsetter nemlig at strømmen forblir en dyr vare, og EUs energipakker er verktøyet som låser den døra.