EØS tvinger Norge til blant annet å elektrifisere Melkøya

Hovedårsaken til at regjeringen og Equinor presser på for elektrifisering av Melkøya er den juridiske klimaavtalen med EU.

For at Norge skal nå målet om 55% kutt innen 2030 må de store utslippspunktene fjernes.

Melkøya alene står for ca. 2% av Norges totale utslipp.

Problemet er at dette krever enorme mengder strøm (ca. 3,6 TWh), som må hentes fra det samme nettet som vanlige folk og annen industri bruker.

Dette bidrar til press på prisene og behov for kontroversielle kraftutbygginger i Nord-Norge.

Equinor bygger ut infrastruktur i Europa, blant annet hydrogenklare gasskraftverk i Tyskland.

Fra et globalt perspektiv kan man si at utslippene bare flytter seg.

Men i det juridiske systemet EU har lagt opp til, som vi må følge via EØS avtalen, er det kun utslippene som skjer fysisk innenfor Norges grenser som teller i vårt klimaregnskap.

EUs logikk er dette: EU ønsker at gassen skal brukes der den er mest effektiv (kraft og varme i Europa), mens produksjonen i Norge skal skje med fornybar kraft for å minimere fotavtrykket i hele verdikjeden.

Mange deler bekymringen for offentlige subsidier til grønn industri.

Siden USA (gjennom Inflation Reduction Act) og EU pøser ut subsidier, føler norske politikere seg ofte tvunget til å følge etter med skattepenger for at ikke bedrifter skal flytte ut.

Økt regulering fra EU (som vi må innføre via EØS) krever et enormt apparat for rapportering og kontroll, noe som ofte kritiseres for å være dyrt og ineffektivt.

Det er et paradoks at man bruker ren vannkraft til å drive gasspumper i Hammerfest for å sende gass til Tyskland, hvor den brennes og slipper ut CO2.

Juridisk sett fungerer det for EUs logikk når det gjelder «klimaregnskapet», men økonomisk og energimessig er det en logikk som mange stiller store spørsmålstegn ved.

Det som ofte fremstilles som nasjonale politiske valg, er i realiteten knallharde juridiske føringer fra EUs indre marked.

Her møter det norske handlingsrommet veggen:

1. Prissmitte. (EØS-avtalen)

Gjennom EØS har vi forpliktet oss til fri flyt av strøm.

Fordi gasskraft i Europa ofte er den dyreste energikilden som trengs for å dekke behovet, setter den prisen for alle, også for norsk vannkraft.

Sannheten er som følger:

Norge kan ikke innføre en «norsk pris» på strøm uten å bryte med EØS-avtalens forbud mot diskriminering og fri flyt av varen(strøm).

Vi er låst til en markedsmodell der vi importerer europeiske priser så lenge vi er fysisk koblet til dem med kabler. Og via EØS avtalen er våre forpliktelser førende når det gjelder for eksempel eksport.

2. Elektrifiserings-tvangen (Klimaavtalen med EU).

Handlingsrommet for å stoppe prosjekter som Melkøya er minimalt så lenge vi skal oppfylle de bindende utslippsmålene i protokoll 31.

Paradokset:

For å slippe enorme bøter eller kjøp av dyre kvoter fra EU, må Norge fjerne utslipp innenlands.

Sannheten:

Det er billigere (for staten) å bruke din strøm til å elektrifisere sokkelen enn å betale milliarder i «straff» til EU for manglende kutt.

At gassen brennes i Tyskland i stedet, er «gratis» i det norske regnskapet.

3. Subsidie-kappløpet (EUs statsstøtteregler).

Når EU (og USA) pøser ut milliarder til «grønn industri», begrenses vårt handlingsrom til to dårlige valg:

• Enten bruke norske skattepenger på å matche subsidiene (slik vi ser med batterifabrikker og havvind).
• Eller se at norsk industri flagger ut fordi de ikke kan konkurrere mot subsidierte europeiske bedrifter.

Det «grønne skiftet» i Norge er i stor grad en skrivebordsøvelse diktert av EUs regelverk.

Logikken er ikke hva som er mest fornuftig for norsk natur eller din lommebok, men hva som får de juridiske tallene i EØS-samarbeidet til å gå opp.

Kanskje folk begynner å skjønne hvorfor EØS avtalen må sies opp?

Siri Hermo