oss 150 kroner!
Olje, klassekamp og imperialisme
President Donald Trump har gått fra løgn til løgn til løgn under hele opptrappinga av USAs militære angrep på Venezuela. Utplasseringa av den massive flåten av krigsskip i det sørlige Karibia var aldri ment å “ta ut” hurtiggående småbåter med kokainlast, men dro med seg et mørkt kjølvann av kanonbåtdiplomati. I baugen lå USAs nye “nasjonale sikkerhetsgaranti” (NSS) – en oppdatering av USAs gamle utenrikspolitiske Monroe-doktrine fra 1823 – i moderne tapning i en tid der USA er i relativ tilbakegang som verdens hegemon og stadig oftere må ty til økonomisk krigføring og militærmakt.
NSS er ikke bare en finger i øyet på Europas blinde ledere, men i klartekst en innpakket krigserklæring overfor alle utfordringer til USAs dominans over den vestlige halvkule, fra Grønland i nord til Ildlandet i sør. Det gjelder å sikre kontrollen med alle strategiske råvarer og sjeldne mineraler og å holde Kina og Russland ute. NSS blander seg med Venezuelas tungoljeolje, de største kartlagte reservene i dag. Omfordelinga av oljeinntektene var grunnlaget for “den bolivarske revolusjonen” som ble ledet av president Hugo Chávez Frias fra 1999, og ble det sentrale våpenet i USAs og det venezuelanske oligarkiets kamp for å knuse den bolivarske republikken Venezuela fra å bli en modell til etterfølgelse på den vestlige hemisfæren.
PdVSA, stat i staten
Det statlige oljeselskapet PdVSA (Petróleos de Venezuela, S.A,) ble opprettet i 1976 da Venezuelas sosialdemokratiske president Carlos Andrés Pérez (CAP) nasjonaliserte olja i sin første presidentperiode (mars 1974-mars 1979).
Det skjedde noen år etter at flere land i det oljeeksporterende kartellet OPEC i Midtøsten og Nord-Afrika gjorde det samme. CAP, som i en periode var leder for Sosialistinternasjonalen, hadde gode forbindelser med Arbeiderpartiet og var influert av den sosialdemokratiske oljepolitikken i Norge.
Deretter ble PdVSA en økonomisk og politisk melkeku for maktmonopolkameratene, det sosialdemokratiske Acción Democrática (AD) og det kristensosiale Copei (Comité de Organización Política Electoral Independiente), som delte på presidentvervet etter avviklinga av det fem år lange militærdiktaturet til Marcos Pérez (fra desember 1952 til januar 1958) og fram til president Rafael Caldera kom tilbake i sin andre periode i 1994 i spissen for Convergencia Nacional (Nasjonal samling). Han hadde brutt med Copei og skapte uro i maktkameratenes rekker ved å motsette seg Det internasjonale pengefondet (IMF) – og benådet Chávez som avløste ham i februar 1999.
PdVSA var en stat i staten og smørte den omfattende korrupsjonen og det nepotistiske og klientistiske byråkratiet i landet fram til den tidligere fallskjermjegerobersten Hugo Rafael Chávez Frías overrumpet dem begge ved å vinne presidentvalget i desember 1998. Et av hans prioriterte prosjekter i “den bolivarske revolusjonen og sosialismen for det 21. århundre” var å bryte opp maktmonopolets grep om PdVSA.
Det var en vesentlig årsak til det drøyt to døgn lange kuppforsøket i april 2002, som Nobels fredsprisvinner María Corina Machado støttet opp om ved å signere innsettelsen av industriforbundets sjef, Pedro Carmona (84) (Carmona endte opp som fast foreleser ved Universidad Sergio Arboleda i Bogotá i Colombia). Etter det feilslåtte statskuppet gikk PdVSA og andre deler av industrien i lockout fra desember 2002 til februar 2003 for å presse ut Chávez gjennom et nyvalg med PdVSA som et økonomisk og politisk instrument.
“Farlig” omfordeling
Prosjektet var forankret i omfordelingen av oljeinntekter som ga materielle gevinster til arbeiderne og til å sponse de sosiale og økonomiske programmene, misiónes, som var grunnsteinene i “den bolivarske revolusjonen”, samt internasjonal solidaritet i regionen som hadde som mål å svekke USAs grep om den vestlige halvkule, fra de karibiske øystatene til Cono Sur (Southern Cone).
Dette førte til oppbygginga av flere nye institusjoner som Fellesskapet av søramerikanske nasjoner (Unión de Naciones Sudamericanas, Unasur), PetroCaribe og Den bolivarske alliansen for folkene i vårt Amerika (Alianza Bolivariana para los Pueblos de Nuestra América, Alba). Dessverre var det få andre tunge økonomiske bidragsytere enn Venezuela til disse organisasjonene som også ble politisk splittet gjennom regimeskifter i las Américas.
Det er disse forsøkene på å skape distanse til USAs hegemoni over den vestre halvkule som fant sted under en Kina-sponset råvareboom i Sør-Amerika, som ligger til grunn for president Donald Trumps versjon av USAs nasjonale sikkerhetsstrategi (NSS) som ble lagt fram i desember, kalt “Donroe-doktrinen”. Den tjener som en nyttig påminnelse om at Monroe-doktrinen fra desember 1823, oppkalt etter Founding Father og USAs femte president (1817-25), aldri har blitt skrinlagt, selv om president Barack Obama erklærte den angivelig død i 2013 i forbindelse med gjenåpninga av formelle diplomatiske forbindelser med Cuba.
Cuba peker seg nå ut som neste mål for utenriksminister Marco Rubio som har sterk tilknytning til øya som foreldrene forlot i 1956, tre år før revolusjonen. Dessuten Colombia, dersom Bogotá-senatoren Iván Cepeda vinner presidentvalget 31. mai for venstrefronten Pacto Histórico (koalisjonen av Unión Patriótica (UP) (opprettet av geriljaorganisasjonen FARC (Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia – Ejército del Pueblo) og kommunistpartiet i 1985, Polo Democrático Alternativo (PDA) og Partido Comunista Colombiano (PCC), og etterfølger president Gustavo Petro som allerede har Trumps trusler rettet mot seg).
Eksempel for FNs “tusenårsmål”
Den “bolivarske” prosessen blir nå fullstendig utradert i den politiske og mediale gjenfortellinga om Venezuela, inkludert USAs drepende sanksjoner som umiddelbart førte til en dramatisk overdødelighet., og som blir redusert til et omstridt og kontroversielt presidentvalg 28. juli 2024. Det blir underslått at Venezuela raskt ble hyllet av FNs organisasjoner for å ha oppfylt “Tusenårsmåla” som, ifølge Store norske leksikon, “samfunnsmålene verdenssamfunnet jobbet for å oppnå i perioden 2000–2015”, lenge før tida. Rødt-politikeren Olaf Svorstøl Sierraalta, norsk-venezuelaner, og undertegnede var til stede på seremonien i bydelen La Vega da en av de siste gjenlevende kvinnene fra det nå utdødde urfolket toromaima og andre i fattigstrøket fikk utdelt sine eksamensbevis i 2006.
Dette var resultatet av den sosiale kontrakten som “den bolivarske revolusjonen” inngikk for å forvandle Venezuelas oljerikdom til forbedringer i dagliglivet for arbeiderklassen og de fattige og å omforme landets politiske landskap i prosessen.
Det førte til et enormt oppsving i den politiske aktiviteten på grunnplanet og i lokalsamfunnet med et nivå for demokratisk deltakelse som gjorde at Venezuela toppet de latinamerikanske barometrene over demokrati på kontinentet. Det er dette grunnlaget som president Nicolás Maduro fikk med seg da han overtok etter Chávez som døde av kreft 5. mars 2013 – og før USA skrudde til sanksjonene ved å innlemme oljesektoren i 2015 og før Trump tiltrådt 20. januar 2017.
Det har vist seg å være en slitesterk velgermasse, selv når økonomien, og oljeindustrien, nesten har kollapset. Omfordelinga av overskuddet smidde og opprettholdt en massebase som ikke var symbolsk eller ideologisk, men som var forankret i konkrete endringer av et samfunn der vel 70 prosent av befolkninga var fattige før Chávez tok over, med et oppsving fra begynnelsen av 90-tallet da president CAP, i sin andre periode, fra mars 1989 til han ble tvunget til å gå av i mai 1993, dreiv gjennom Det internasjonale pengefondets økonomiske direktiver. Dette ledet til det seks dager lange folkelige opprøret, fra 27. februar til 5. mars 1989, i Caracas, caracazo. Det river i stykker bildet av Venezuela som et fredelig og velfungerende land, med en skremmende høy kriminalitetsrate, epidemisk korrupsjon og utstrakt fattigdom, før chavismo og “den kommunistiske fare”som det stadig blir henvist til, ikke minst i USA.
Chávez-administrasjonen brøyt oljeteknokratiets autonomi og omdirigerte oljeinntektene fra eliten til Sistema Nacional de Misiones. De ble en sosial ressurs, ikke et makroøkonomisk instrument for maktmonopolet, gjennom tunge subsidier på mat, boliger, helsetjenester, utdanning og andre offentlige tjenester – som da var privatisert og underlagt det nyliberalistiske markedet – som alle førte til sosial trygghet, høyere lønn og et tryggere arbeidsmarked.
Resultatene av chavismo før USA strammet inn sine sanksjoner for å lamme oljesektoren (som dessverre fortsatt står for godt over 90 prosent av statsinntektene), blir behørig visket ut og underslått. På mindre enn et tiår ble fattigdommen nesten halvert. Den ekstreme fattigdommen falt med mer enn to tredjedeler, og underernæringa blant barn falt til under FNs tusenårsmål. Arbeidsløsheten ble halvert, og det ble dannet en rekke kooperativer i lokalsamfunnene. Flere av dem lever videre i de såkalte comunes. Samordna opptak til universitetene mer enn doblet seg.
Inntektsulikheten (Gini-koeffisienten) falt så kraftig at Venezuela i 2012 hadde blitt det økonomisk mest likestilte landet i Latin-Amerika.
Sanksjoner mot oljesektoren
“Den bolivarske revolusjonen” kunne ikke bli tillatt å overleve og spre seg til andre deler av las Americás, verken for det gamle oligarkiet som fredsprisvinneren Machado tilhørte, eller for USA, med EU på slep. Omfordelingsmodellen og den rause internasjonale solidariteten som ble finansiert av oljeinntektene, utgjorde den politiske og økonomiske kampen, klassekampen, mot den innenlandske komprador-kapitalen og transnasjonale imperialistiske interesser. Den greip direkte inn i Venezuelas oljeøkonomiske struktur gjennom omfordelinga fra elitens kapital til sosial reproduksjon.
Fra 2013 har økonomien falt med over 70 prosent, konstaterer økonomen Francisco Rodríguez i sin bok “The Collapse of Venezuela: Scorched Earth Politics and Economic Decline, 2012–2020”, som ble publisert i august i fjor. Rodríguez som ikke er noen chavista, var rådgiver for Henri Falcón, guvernør i delstaten Lara (2008- 17), partilederen for Avanzada Progresista (Progressivt framskritt) som stilte til presidentvalget mot president Maduro i mai 2018.
Opposisjonsfronten Rundebordet for demokratisk enhet (Mesa de la Unidad Democrática, MUD) boikottet dette valget og ryddet dermed vei for Juan Guaidó fra det høyreekstreme Voluntad Popular som "interimpresident", et eklatant brudd på grunnloven som USA og EU likevel anerkjente. Falcón stilte i mai til valget til nasjonalforsamling sammen med en annen tidligere presidentkandidat, Henrique Capriles, som ble tatt i ed mandag for Un Nuevo Tiempo-Unión y Cambio (UNA-UNICA).
Rodríguez nærmest rystet CNN-reporteren som intervjuet ham fra Denver, der han er professor for internasjonale og offentlige anliggender ved Josef Korbel School of International Studies ved University of Denver og seniorforsker ved Center for Economic and Policy Research, da han pekte på sanksjonens katastrofale innvirkning på oljeproduksjonen, som var på vel 2,6 millioner fat om dagen og har steget igjen til 900.000 fat i 2024.
Det var det femte året på rad med oppgang fra det laveste nivået i koronaåret 2020 og en av grunnene til Trumps fornyede offensiv mot Venezuela, med sin patologiske slagside mot president Joe Biden for å ha latt dette skje.
Årsaken er at kinesiske selskap og russiske interesser har fått innpass i oljesektoren og andre deler av økonomien. USAs oljeblokade og militære angrep har understreket at dette er “røde linjer” i Trumps “nasjonale sikkerhetsstrategi”, ikke bare for Venezuela, men hele det vestlige halvkule.
Det griper rett inn i dragkampen om PdVSA og dagens spekulasjoner om hva Trump har tenkt å gjøre med oljefeltene i Venezuela – eventuelt med en kobling til olje- og gassressursene i Essequibo (Guayana Esequiba), den vestre tredelen av nabolandet Guyana (som var britisk koloni til 1966) som Venezuela har gjort krav på i langt over hundre år.
President Mohamed Irfan Ali fra People’s Progressive Party/Civic (PPP/C) som ble gjenvalgt for fem nye år 1. september, har invitert amerikanske oljeselskap til å lete etter og utvinne olje og gass utenfor kysten av Essequibo.
Ganske umiddelbart etter at Maduro ble valgt til president etter Chávez i april 2013, brøyt de globale oljeprisene sammen og ble halvert i løpet av 2014. Det kom bare seks år etter finanskrakket i 2008 som blant annet senket investeringsbanken Lehman Brothers, og den følgende globale økonomiske krisa fra 2010. Dette ble et voldsomt økonomisk slag mot oljeavhengige Venezuela, som hadde lite finansielt internasjonalt slingringsrom på grunn av USAs sekundærsanksjoner (som sjeldent blir tatt med i kommentator-regnskapene). Prissjokket var begynnelsen på den økonomiske nedgangen som Rodríguez anslår til over 70 prosent, selv om Venezuela på dette tidspunktet hadde hatt flere år med interne økonomiske problemer – slik venstresida og økonomer innen chavista-bevegelsen pekte på og ville endre, blant annet ved å ta kontroll med flere kommandohøyder innen økonomien. Dette utløste en intern dragkamp mellom folk med økonomisk kompetanse og “ideologer”.
Fallet i inntektene førte til at den finanspolitiske kapasiteten ble drastisk svekket og dermed den økonomiske evnen til å opprettholde de sosiale misiónes. Verre var at prisene kom ut av kontroll og eksploderte i hyperinflasjon. Igjen sto “ideologer” i veien for å foreta kjente økonomiske grep for å få bukt med prisspiralen. Det bli ytterligere vanskeliggjort av USAs sanksjoner på finansmarkedet.
Dette kunne vært løst med oppgangen i oljeprisene, men Venezuela ble skrudd fast i krisa ved at USA la kvelende sanksjoner på oljesektoren. De fleste amerikanske oljeselskapene (med unntak av Chevron) hadde trukket seg ut fra 2006 da Chávez krevde en reforhandling av de inngåtte kontraktene for en mer rettferdig fordeling av oljeinntektene. Deretter trakk de resterende selskapene fra andre land seg ut. Statoil vasset inn i den venezuelanske tungolja, tjukk som melasse, i 1995 og trakk seg ut som Equinor i 2021 og stengte kontoret i Caracas i 2022.
Trump innførte i sin første presidentperiode begrepet “maksimalt press” og rettet det mot Iran etter å ha revet i stykker atomavtalen fra 2015 i mai 2018. Sanksjonene mot Venezuela fra samme type “maksimalt press” som bedre kan beskrives som “økonomisk krigføring”, et utenrikspolitisk våpen som Trump har videreutviklet med et fullt utbygd arsenal som nå inkluderer vilkårlig fastsatte tollsatser, eller straffetoll.
Trump hadde en annen horisont enn å “finansiere” det diplomatiske og politiske presset. Det går fram av et intervju CNNs Erin Burnett hadde med den framtidige presidenten i oktober 2011. Her bryter han i kjent stil, om ikke i fullt så vulgær utgave som i dag, staven over ryggen på USAs politikere, i dette tilfellet president Barack Obama og hans administrasjon, for ikke å ha tatt kontroll med olja i Libya etter at Nato hadde bombet fram likvideringa av statsjef Muammar al-Gaddafi. Trump brekker seg over at Obama-administrasjonen avslo et angivelig tilbud fra Gaddafi om å ta over Afrikas største oljereserver – og nå var avskåret fra tilgangen til olja på grunn av borgerkrigen i Libya som allerede var i gang og som fortsatt splitter landet (Trump sier også i intervjuet at “vi” vant krigen i Libya fordi USA er Nato. Trump gjentok det samme budskapet om hva USA skulle ha gjort med Iraks olje etter invasjonen i 2003 under valgkampen i Irak, selv om han var imot krigen: “Keep the oil, keep the oil, keep the oil”.
Stille i brønnen
Venezuelas oljesalg ble blokkert, statlige eiendeler ble frosset, og regjeringa i Caracas ble stanset av sanksjons- og sekundærsanksjonsregimet fra å refinansiere gjeld eller få tilgang til internasjonal kreditt. USA fratok Venezuela kontrollen over viktige statlige eiendeler i USA, inkludert raffinerier og distribusjonsselskapet CitCO, og strupte dermed ytterligere kritiske inntektskilder. Det regelrette tjueriet ble brukt til å smøre det parallelle diplomatiet til “interimpresidenten” Guaidó og sentrale opposisjonspolitikere i eksil.
Nå vil Trump umiddelbart ha utlevert 30-50 millioner tonn fat fra Venezuela som allerede er produsert og på lager, melder CNN. Hvordan det skal skje, var ennå ukjent da natta la seg over like mange ubesvarte spørsmål i Washington som natta før og natta før der. Oljeblokaden har allerede tvunget PdVSA til å kutte produksjonen, melder Charles Kennedy på nettstedet Oilprice.com.
PdVSA har bedt sine fellesforetak (joint venture, definert som “en juridisk samarbeidsavtale der to eller flere parter går sammen for å drive en felles virksomhet, dele ressurser, kostnader, risiko og fortjeneste”) om å kutte produksjonen, ettersom lagringsplassen går tom midt under USA maritime blokade.
PDVSA har bedt Petrolera Sinovensa, joint venture-selskapet med China National Petroleum Corporation (CNPC), og Chevrons joint venture-selskaper Petropiar og Petroboscan, å stenge ned noen brønner, ifølge Reuters.
Sinovensa forberedte seg søndag på å koble ut opptil 10 brønnklynger, opplyser på søndag etter å ha blitt bedt av PDVSA om å kutte produksjonen, ifølge nyhetsbyråets kilder. Petropiar har noe lagringsplass igjen. Dessuten fortsatte tankskip mandag å laste råolje pumpet av Chevron og på vei til USA under den spesielle lisensen som det amerikanske selskapet har fra USAs finansdepartement til å omgå sanksjonene.
USAs oljeblokade var andre fase i angrepet og den nå erklærte maktovertakelsen av Venezuela etter en serie militære angrep på antatte smuglerbåter og utenomrettslige henrettelser av vel 110 passasjerer. Oljeblokaden skulle angivelig presse president Maduro til å gå av ved å kutte landets viktigste inntektskilde og dermed ramme befolkninga ytterligere.
Nå vil USA bruke sin såkalte «oljekarantene» til å sikre kontroll over hvordan Venezuelas oljeindustri skal drives under Trumps regime. På direkte spørsmål om hvem som styrer Venezuela nå, svartTrump mandag: – Jeg.
USA vil opprettholde “oljekarantenen”, ifølge utenriksminister Rubio for “å styre Venezuela” politisk ved å tvinge interimpresident Delcy Rodríguez , visepresidenten og oljeministeren som ble tatt i ed i nasjonalforsamlinga i Caracas mandag, til å utføre alle Trumps påbud – med en større militær trussel hengende over seg og Venezuela enn under kidnappinga av Maduro.
– Vi har en karantene på oljen deres. Det betyr at økonomien deres ikke vil kunne bevege seg framover før betingelsene som er i USAs nasjonale interesse og det venezuelanske folkets interesser er oppfylt, sa Rubio til ABC søndag, og la til:
– Vi håper det (gir) positive resultater for folket i Venezuela, men til syvende og sist, viktigst av alt, for oss er USAs nasjonale interesser.
Etter å ha fått behørig påpakning, blant annet fra x-Statoil, har jeg foretatt noen korrigeringer i den siste Venezuela-artikkelen som jeg har lagt ut. Det gjelder to forhold: Jeg har skrevet om det sosialdemokratisk og kristeligdemokratisk maktmonopolet fra avvikling av militærdiktaturet til Marcos Pérez Jímenez i 1958 fram til Chávez tok over i februar 1999. Jeg har glemt et mellomspill: president Rafael Caldera fra 1994 til 1999. Han var en del av maktmonopolet i sin første presidentperiode (1969-74) for Copei, men kom tilbake på ruinene av den sosialdemokratiske presidenten Carlos Andrés Pérez’ gjennomkorrupte andre periode og tok opp kampen mot IMFs direktiver. Det var han som benådet Chávez. Det andre forholdet gjelder oljeselskapene, hvor jeg har vært beskjemmende unøyaktig: De amerikanske selskapene, minus Chevron, og andre utenlandske selskap trakk seg ut da Chávez i 2006 krevde at de reforhandlet oljekontraktene, ikke på grunn av USAs sanksjonene, som jo åpenbart gir mening, slik Statoils company man irettesetter meg. Statoil reforhandlet og skrudde igjen krana i 2021. Takk for oppmerksomheten, og may your Gods be with you, som legendariske Dave Allen avsluttet sin stand-up og klirret isbiter i whiskey-glasset (nei, irsk whiskey skrives med e).
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.
