oss 150 kroner!
Dette er 284. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold.
13. desember
Hyklerne som arrangerer Eurovison gjør det ikke lett for seg sjøl. Nå er det fem land som boikotter i protest mot at Israel, som ligger utenfor Europa, får være med, og det kan bli flere, mens Eurovison sjøl boikotter to land i Europa, Russland og Hviterussland.
I år arrangerte Russland sine egen Intervision, med over 20 deltagerland. Skal vi gjette at Intervision får flere deltagerland enn Eurovison neste år?
14. desember
Dette har Venezuelas president Nicolas Maduro skylda for, ifølge løgnere som Jonas Gahr Støre og Jørgen Watne Frydnes, som er Nobelkomiteens leder:
«Et resultat av sanksjonene, som beskrevet ovenfor, er å frata den venezuelanske økonomien mange milliarder dollar i utenlandsk valuta som trengs for å betale for essensiell og livreddende import.
Sanksjonene som ble implementert i 2019, inkludert anerkjennelsen av en parallell regjering, akselererte denne mangelen og kuttet også Venezuela av fra mesteparten av det internasjonale betalingssystemet. Dermed forsvant mye av landets tilgang til disse essensielle importvarene, inkludert medisiner og mat – selv de som normalt kunne kjøpes med tilgjengelige dollar. Det er ingen tvil om at alle disse sanksjonene siden august 2017 har hatt alvorlige konsekvenser for menneskers liv og helse.
I følge den nasjonale undersøkelsen om levekår (ENCOVI på spansk), en årlig undersøkelse av levekår administrert av tre venezuelanske universiteter, var det en økning på 31 prosent i generell dødelighet fra 2017 til 2018. Dette ville innebære en økning på mer enn 40 000 dødsfall. Mer enn 300 000 mennesker ble anslått å være i faresonen på grunn av manglende tilgang til medisiner eller behandling.
Dette inkluderer anslagsvis 80 000 personer med HIV som ikke har fått antiretroviral behandling siden 2017, 16 000 personer som trenger dialyse, 16 000 personer med kreft og 4 millioner med
diabetes og hypertensjon (hvorav mange ikke kan få tak i insulin eller kardiovaskulær medisin).
Disse tallene i seg selv garanterer praktisk talt at de nåværende sanksjonene, som er mye strengere enn de som ble implementert før i år, er en dødsdom for titusenvis av venezuelanere. Dette gjelder spesielt hvis det anslåtte fallet på 67 prosent i oljeinntekter materialiserer seg i 2019».
https://cepr.net/images/stories/reports/venezuela-sanctions-2019-04.pdf
Seinere samme dag:
Man skjønner at hjernevasken til Jørgen Watne Frydnes og resten av Nobelkomiteen har vært vellykket når mange tror at man er tilhenger av diktatur kun fordi man mener at krigshissere som María Corina Machado ikke fortjener noen fredspris.
Her er hun i det hun sier at hun ønsker USAs militære press på Venezuela, mer og mer inntil president Nicolas Maduro overlater sitt embete til henne. Vi snakker altså om en venezuelansk Vidkun Quisling.
Seinere samme dag:
«Villig til å ofre NATO-drømmen», det har Zelensky vært tidligere også. Men da ble han presset til å krige videre av Jens «våpen er veien til fred» Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og den slags, som mener at Ukraina skal inn i NATO enten ukrainerne vil eller ei.
Amanda Sloat var Biden’s «top National Security Council official for Europe» og sa nylig at krigen kunne vært unngått hvis NATO hadde lovet å ikke ekspandere østover. Og dermed bekreftet hun det jeg og andre har visst hele tiden, men som har vært forbudt å si, fordi man «går Putins ærend» ved å snakke sant.
Seinere samme dag:
Flere målinger tyder på at kun en av ti venezuelanere ville ha stemt på favoritten til norske redaktører og journalister, Det Norske Nobelinstitutt, Jørgen Watne Frydnes, Jonas Gahr Støre, Ine Eriksen Søreide, Arild Hermstad, Peter Frølich o.l.
Det overrasker ikke meg. For hvorfor skulle venezuelanerne like en som inviterer til sanksjoner, sabotasje og krig mot eget land? Det at nettopp hun fikk årets fredspris viser bare hvor skakkjørt Norge har blitt. Fredsprisen er nå en imperialistpris. Norge har blitt Bakvendtland. Medium:
«La oss begynne med et så åpenbart faktum at det burde avslutte samtalen fullstendig: en Hinterlaces-undersøkelse fant at 91 % av venezuelanerne har et negativt syn på María Corina Machado, noe som gjør henne til en av de mest upopulære politiske skikkelsene i landet. Nittien prosent. Dette er ikke en «splittende skikkelse». Dette er ikke en «kontroversiell leder». Dette er noen det venezuelanske folket har fullstendig avvist.
Og likevel mottar hun Nobels fredspris. Hun blir feiret i Washington. Ledersidene i store amerikanske aviser hyller henne som en frihetskjemper. Imperiets maskineri jobber videre, likegyldig til hva venezuelanerne faktisk synes om kvinnen som brukes som menneskelig skjold for amerikansk politikk.
En DataViva-undersøkelse viste at 89 % av respondentene anså Machados politiske image og handlinger som negative, med bare en liten brøkdel som uttrykte positive synspunkter. En annen DataViva-undersøkelse fant at 86 % av venezuelanerne avviste ideen om at Machado fortjente Nobels fredspris, og 84 % mente hun ikke hadde gjort en reell innsats for fred i Venezuela. En undersøkelse utført av Datanálisis rapporterte at 64,6 % av venezuelanerne avviste Machados rolle som opposisjonsleder, mens bare 18,6 % uttrykte et positivt syn på hennes opptreden.
Dette er ikke marginale tall. Dette er en befolkning som roper «nei» i hver eneste meningsmåling, i hver eneste undersøkelse, gjennom alle tilgjengelige kanaler – og som blir fullstendig ignorert av nettopp de menneskene som hevder å befri dem.
Nobelkomiteen med dens humanitære pretensjoner har overgått seg selv. Å tildele Machado fredsprisen mens et massivt flertall av venezuelanere uttrykker misbilligelse, er ikke bare tonedøvt. Det er en handling av ekstrem forakt for nettopp de menneskene hvis frihet angivelig står på spill. Latinamerikanske sosiale bevegelser og ledere avviste eksplisitt avgjørelsen og kalte den en forvrengning av prisens oppdrag og et verktøy for intervensjonistisk samtykkeproduksjon.
De tar ikke feil. Tenk på det dystre regnestykket bak amerikansk intervensjon. Bare 3 % av venezuelanere støtter amerikansk militær intervensjon. Tre prosent. Likevel har Machado gjentatte ganger etterlyst nettopp denne typen eksternt militært press – den typen som vanlige venezuelanere avviser med marginer, som ville fått et sovjetisk valg til å se konkurransedyktig ut.
Her er hvor den imperiale logikken åpenbarer seg i all sin nakenhet: Det spiller ingen rolle hva venezuelanere vil. Det har det aldri gjort.
Amerikanske sanksjoner har knust Venezuelas økonomi, fryst eiendeler og kuttet av oljemarkedene. Washington beslagla nylig en venezuelansk oljetanker i det Caracas kalte en pirataksjon. Dette er ikke handlingene til et land som er interessert i venezuelansk selvbestemmelse. Dette er handlingene til et land som er interessert i venezuelansk olje, venezuelanske ressurser og venezuelansk ettergivenhet.
Machado er nyttig for det som fundamentalt sett er en tyverihandling…
Den historiske bakgrunnen er lærerik. Machado har blitt assosiert med tidligere kuppforsøk og har gjentatte ganger etterlyst militær intervensjon. Dette er ikke spekulasjon. Dette er en biografi. Likevel behandler den amerikanske pressen hennes fortid slik den behandler amerikanske krigsforbrytelser – som uheldige komplikasjoner som best ikke bør granskes.
Kuppet i 2002. Oppfordringene til utenlandsk militærmakt. Samarbeidet med de mest revansjistiske elementene i venezuelansk eksilpolitikk. Alt dette ble skrubbet rent, ompakket og solgt tilbake til den amerikanske offentligheten som «demokratifremme»…
Men Washington har sitt narrativ, og Washington vil holde fast ved det. Machado er demokraten. Maduro er diktatoren. Sanksjonene er beklagelige, men nødvendige. Oljebeslagene er sikkerhetstiltak. Den økonomiske kollapsen som har drevet millioner fra hjemmene sine? Det er alt Caracas’ feil.
Glem at sanksjoner har lammet økonomien og skadet vanlige venezuelanere langt mer enn Venezuelas interne politikk alene. Glem de frosne eiendelene, de blokkerte markedene, den systematiske økonomiske kvelningen som gikk forut for den verste humanitære krisen.
Manuset er skrevet. Rollene er støpt.
Her er den mest irriterende delen: Den amerikanske opinionen støtter ikke engang denne galskapen. Meningsmålinger viser at de fleste amerikanere misliker militærangrep i Venezuela. Så vi har en situasjon der verken venezuelanere eller amerikanere ønsker intervensjon, men det politiske apparatet jobber likevel, drevet av tenketanker, eksil-lobbyer og den tverrpolitiske enigheten om at amerikansk hegemoni i Latin-Amerika er en fødselsrett.
Voldens historie.
I over et århundre har USAs forhold til Venezuela fulgt et dystert imperialistisk manus: tolerer demokrati bare når det adlyder Washington, saboter det når det ikke gjør det. Fra tidlig på 1900-tallet støtte fra føyelige sterke menn til CIA-innblanding under den kalde krigen og moderne «demokratifremme», er mønsteret konstant – kontroller oljen, disipliner politikken. Avklassifisert historie viser amerikanske etterretningstjenester som finansierer opposisjonsgrupper, oppmuntrer til militære avhopp, anerkjenner ikke-valgte «midlertidige presidenter», innfører sanksjoner som er utformet for å kvele økonomien, og deretter peker på vraket som bevis på at systemet «feilet».
Dette er ikke bekymring for menneskerettigheter; det er regimeskifte ved utmattelse, en mykere versjon av den gamle kuppmaneboken oppdatert for NGO-enes tidsalder, mediekrigføring og økonomisk beleiring. Venezuelas kriminalitet, inflasjon og mangel falt ikke fra himmelen – de ble dyrket under økonomisk krigføring hvis eksplisitte mål var å gjøre livet uutholdelig inntil regjeringen kollapset. Kall det hva det er: imperial styring av det globale sør, med en humanitær glorie på toppen for å få tyveriet til å se sivilisert ut.
Dette handler ikke om demokrati. Hvis det handlet om demokrati, ville Washington lyttet når 91 % av en befolkning avviser det valgte instrumentet. Hvis det handlet om menneskerettigheter, ville sanksjonene – som dreper langt mer effektivt enn bomber – blitt opphevet for mange år siden. Hvis det handlet om selvbestemmelse, ville det første spørsmålet være: Hva vil venezuelanere?
Men vi vet svaret på det spørsmålet. De har fortalt oss det, gjentatte ganger, i meningsmåling etter meningsmåling.
Og det er nettopp derfor ingen ved makten lytter».
https://medium.com/@hrnews1/polls-91-of-venezuelans-hold-unfavorable-views-of-opposition-leader-mar%C3%ADa-corina-machado-1805fcce3a54
