oss 150 kroner!
Demokrati er ikke noe vi kan ta for gitt. Det må forsvares hver eneste dag, ellers blir det sakte, men sikkert erstattet av autoritære systemer som kaller seg «demokratiske» bare fordi det passer. I dag ser vi en urovekkende utvikling i Europa – en bølge av ytre høyre, ultranasjonalisme og statlig kontroll som undergraver de verdiene vi sier vi står for.
Denne forvitringen skjer ikke bare i land som Ungarn og Polen. Den skjer i land vi kaller «demokratier» – inkludert Ukraina, som av vestlige politikere og medier blir fremstilt som en modell for frihet, selv om landet nesten daglig svekker menneskerettigheter. Og verre – det skjer også her i Norge, under dekke av «rikets sikkerhet».
Ukraina: En autoritær stat i vestlig forkledning
Det er ingen tvil om at Ukraina har gått fra å være et land med demokratiske ambisjoner til å bli en autoritær stat. Vesten snakker om Ukraina som en bastion for frihet, men virkeligheten er mørk.
- Opposisjonen er fjernet. Flere politiske partier er forbudt, inkludert venstreorienterte og russisktalende partier, som er erklært illegitime bare fordi de utfordrer regimet.
- Mediene er kneblet. Uavhengige aviser, TV-stasjoner og nettaviser er stengt eller brakt under statlig kontroll. Kritikere blir stemplet som «pro-russiske» og blir brakt til taushet.
- Menneskerettigheter brytes systematisk. Lover som begrenser ytringsfrihet og politisk organisering vedtas nesten daglig under dekke av «nasjonal sikkerhet».
- Ytre høyre styrer gateplan. Grupper som Azov-bataljonen og andre ultranasjonalistiske nettverk har blitt en del av statens militære og politiske maktapparat.
Dette er ikke demokrati. Det er en blanding av nasjonalisme, oligarki og autoritær maktbruk. Likevel roper vestlige statsledere – inkludert norske politikere – at Ukraina kjemper «for våre verdier». Hvilke verdier snakker de om? Verdien av å kneble pressefrihet? Verdien av å undertrykke minoriteter?
Norges dobbeltmoral
Norske politikere snakker høyt om menneskerettigheter, men hva gjør de i praksis? De sender milliarder av skattekroner til Ukraina, vel vitende om at landet har forbudt opposisjonspartier og driver statskontrollert propaganda. Samtidig er det nesten ingen som tør å stille kritiske spørsmål til denne støtten.
Vi har sett en skremmende tendens i Norge til å sensurere eller mistenkeliggjøre stemmer som stiller kritiske spørsmål ved NATOs rolle eller den ensidige støtten til Ukraina. I mediene blir slike stemmer stemplet som «Putin-sympatisører» eller «konspirasjonsteoretikere». Dette er ikke en fri og åpen debatt. Dette er propaganda – og det minner farlig mye om metodene vi kritiserer andre land for.
«Rikets sikkerhet» – frihetens stille død i Norge
I fjor ble Norge enda et skritt mer autoritært da den nye «rikets sikkerhet»-loven ble vedtatt. Denne loven justerer borgernes rettigheter i betydelig grad, under påskudd av at vi må beskytte oss mot trusler fra fremmede makter. Men hvem beskytter oss mot maktmisbruk fra vår egen stat?
Loven åpner for mer overvåkning, mindre innsyn og gir myndighetene økt rom for å definere hva som er «farlig informasjon». I realiteten betyr det at staten kan overvåke oss langt tettere og kontrollere hva som anses som lovlige ytringer. Når staten først får en slik makt, er den vanskelig å gi fra seg igjen.
Dette skjer samtidig som vi peker på andre land og roper «autoritarisme!». Vi burde se oss selv i speilet. Norge har tatt farlige skritt i retning av mer kontroll og mindre frihet – og alt pakkes inn i «sikkerhet».
EU – demokratiets svake vokter
Mange ser til EU som en garantist for demokrati. Men EU er like mye en del av problemet. Når Ungarn, Polen og Ukraina bryter menneskerettigheter, kommer EU med noen vage protester, men lite skjer. I praksis får disse regimene fortsette sin kurs så lenge de er lojale til Brussel eller Washingtons geopolitiske linjer.
Dette hykleriet gjør at ytre høyre faktisk styrker seg. Folk ser at de etablerte institusjonene ikke står opp for rettferdighet, men for makt og penger. Dette skaper rom for politikere som lover «å ta tilbake kontrollen» – men som i realiteten bare vil gi oss mer autoritær maktutøvelse.
Språk og propaganda – de mektigste våpnene
Alt starter med språket. I Ukraina har regimet brukt krigen som en unnskyldning for å kalle alle kritikere «pro-russiske» og «forrædere». I Norge kalles de som stiller kritiske spørsmål til NATO eller Ukraina for «desinformanter» eller «konspirasjonsteoretikere». Dette er et farlig mønster. Når kritiske stemmer knebles, forsvinner grunnlaget for en fri debatt – og dermed for demokratiet.
Mediene spiller en skremmende rolle her. De store mediehusene i Norge – NRK, VG, Aftenposten – gjentar stort sett maktens narrativ. Kritiske perspektiver, som steigan.no og andre alternative medier, blir demonisert i stedet for å tas på alvor. Men uten uavhengige medier er vi i praksis prisgitt statlig og kommersiell propaganda.
Krisen som unnskyldning for makt
Ytre høyre og autoritære regimer elsker kriser. Krig, pandemi, terror – alle slike hendelser brukes for å stramme inn borgernes frihet. Vi så det under pandemien, da rettigheter ble satt til side «midlertidig». Vi ser det nå i Ukraina, der krigen er en evig unnskyldning for å fjerne demokratiske rettigheter. Og vi ser det i Norge, der «rikets sikkerhet» har blitt det nye påskuddet.
Problemet er at disse unntakene sjelden blir rullet tilbake. Det som skulle være midlertidig, blir permanent. Slik forvitrer demokratiet – ikke med ett stort slag, men med tusen små.
Minoritetene som første ofre
Når demokratier bryter sammen, er det alltid de svake som rammes først. I Ukraina er russisktalende innbyggere fratatt kulturelle rettigheter og tilgang til medier på sitt eget språk. I Europa ser vi at innvandrere og religiøse minoriteter stadig brukes som syndebukker av ytre høyre.
Dette er bare begynnelsen. Når staten først har fått makt til å undertrykke én gruppe, er det bare et spørsmål om tid før neste gruppe står for tur – og til slutt alle som våger å si noe annet enn det makten ønsker.
Norge er ikke immun
Vi liker å tro at Norge er annerledes. At vi er verdens beste demokrati. Men vi ser de samme tendensene her som i resten av Europa. Med «rikets sikkerhet»-loven har staten fått økt adgang til overvåkning og kontroll. Det finnes nå en lovfestet mulighet for å overvåke vanlige borgere på en måte vi tidligere kun så i land vi kalte autoritære.
Hvor er debatten om dette? Hvor er pressen? Hvor er opposisjonen? Når politikerne får frie tøyler og pressen fungerer som mikrofonstativ, er demokratiet i trøbbel.
Hva må gjøres?
- Krev sannhet, ikke propaganda. Vi må støtte uavhengige medier som tør å utfordre makten.
- Avslør hykleriet. Norge og EU kan ikke kritisere autoritære regimer mens de selv bygger ned borgerrettigheter.
- Stå opp for rettsstaten. Vi må beskytte domstoler, varsler og kontrollorganer fra politisk innblanding.
- Bekjemp ulikhet. Økonomisk urettferdighet er en av hovedårsakene til at ytre høyre vokser.
- Si nei til mer overvåkning. Sikkerhet kan ikke være en unnskyldning for å fjerne frihet.
Mitt varsko som veteran
Jeg har sett hva som skjer når friheten dør. Jeg har sett samfunn der alle lever i frykt for staten, der ingen kan stole på mediene, og der rettigheter kun eksisterer på papiret. Jeg ser nå at vi er på vei i samme retning i Europa – og at Norge følger etter.
Vi blir stadig fortalt at dette er for «vår sikkerhet». Men et samfunn der staten ser alt, der meningsmotstandere knebles, og der borgerne lever under konstant overvåkning, er ikke sikkert – det er et fengsel i frihetens navn.
Vi må alle ta ansvar
Dette er ikke en kamp mellom høyre og venstre. Det er en kamp for selve demokratiets sjel. Hvis vi ikke står opp nå, vil vi miste friheten bit for bit – akkurat som vi ser i Ukraina og i deler av Europa.
Vi kan ikke stole på at EU, NATO eller våre egne politikere forsvarer våre rettigheter. De er for opptatt med maktspill og krigsretorikk. Ansvaret ligger hos oss. Hos folket. Og vi må handle nå, før det er for sent.
Av Dan-Viggo Bergtun, en norsk FN-veteran og samfunnsdebattant med et sterkt engasjement for fred, menneskerettigheter og veteraners velferd.Han har hatt en lang karriere innen norsk og internasjonalt veteran-arbeid og har vært en tydelig stemme i spørsmål om demokrati og global sikkerhet.
Les også:
