oss 150 kroner!
Dette vil også dømme «Koalisjonen av de villige» – delvis fordi disse styrkene ble trent til å føre den kalde krigen, men Russland har utviklet seg forbi den.
Av Alex Vershinin.
Responsible Statecraft, 18. juni 2025
Krigen i Ukraina har rast i over tre år. Mens samtaler om våpenhvile pågår, planlegger store europeiske NATO-medlemmer, inkludert Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Danmark, å beskytte enhver fremtidig våpenhvile ved å sende sine tropper som fredsbevarende styrker i en «koalisjon av de villige».
Målet deres er å avskrekke russerne fra å starte krigen på nytt. Dessverre kommer avskrekking fra kampevne. Uten den er det ingen avskrekking i det hele tatt. Det er tvil om den evnen. NATOs utstyr og doktrine ble utviklet for Den kalde krigen og testet i fjellene i Afghanistan. Den har ikke blitt testet i konvensjonell krig og må absorbere lærdommer fra Ukraina-krigen for å tilby et militært alternativ til de europeiske elitene, uavhengig av USA.
Mange vestlige militære spesialister forstår ikke utviklingen i krigføring. De tror at NATOs combined arms – «kombinerte våpen»-doktrine vil knekke den russiske hæren. Dessverre økte ny teknologi defensiv ildkraft til det punktet hvor den beseirer angriperens beskyttelsesevne. Kombinasjonen av artilleri og droner ødelegger enhver angrepsstyrke før den kan trenge inn i dybden. Så langt synes ikke NATOs ledelse å ha tatt sin doktrine, sitt utstyr eller sin profesjonelle trening i bruk i det nye miljøet.
NATO-doktrinen utviklet seg fra den amerikanske «Air Land Battle« ble utviklet for å stoppe massive sovjetiske stridsvogner fra å bryte gjennom Tysklands Fulda Gap* på 1980-tallet. Frontlinjeenheter påvirket ikke mer enn 15 km, maksimal rekkevidde for artilleri på den tiden. Rekognoseringsressurser var hovedsakelig speidere eller bemannede fly, og ingen av dem kunne etablere vedvarende observasjon av fiendens bakre områder.
*(Fulda Gap, lavlandskorridor som går sørvestover fra den tyske delstaten Thüringen til Frankfurt am Main som umiddelbart etter andre verdenskrig ble identifisert av vestlige strateger som en mulig rute for en sovjetisk invasjon av den amerikanske okkupasjonssonen fra den østlige sektoren okkupert av Sovjetunionen. Kilde: Britannica.com. O.a.)
Krigen i Ukraina snudde opp ned på dette miljøet. Spredning av droner gjorde det mulig for begge sider å etablere vedvarende observasjoner på 30 til 100 km dybde. Angrepssystemer som short-range first-person view (FPV) droner kan rekke 30 km utfra fronten, og fastvingede droner som «Lancets» kan nå 70 km. Artilleriets rekkevidde vokste fra 15 km til 50 km og i noen tilfeller 70 km.
Den utvidede rekkevidden av våpen betyr at det er lettere å masse-skyte (skyte fra to eller flere våpen rettet mot et enkelt mål eller område). På 1980-tallet kunne en angripende bataljon bare bli engasjert av angrepssystemer fra en motstanderbataljon, i dag kan den bli truffet av full ild fra de tre til fem fiendtlige bataljonene i motstanderens linje.
De «trygge» områdene bak vennlig del av fronten har forsvunnet. Å komme til fronten er en reise på 50-70 km under konstant fiendtlig observasjon og angrep. Enhver stor formasjon som beveger seg gjennom denne sonen vil sannsynligvis bli ødelagt før den når fronten. For eksempel, under motoffensiven i Zaporizjzja ble store deler av de mekaniserte ukrainske styrkene ødelagt, uten engang å bryte russiske ytre minefelt.
De fleste forståsegpåere antar at Ukraina ikke klarte å følge NATO-doktrinen. Dette er usant. Ukraina prøvde NATO-doktrinen, men forlot den etter at den mislyktes på slagmarken. For eksempel manglet de et realistisk konsept for å håndtere fiendtlige minefelt og festningsverk. Tyske instruktører sa til vantro ukrainske soldater: «Bare kjør rundt minefeltene».
Dette rådet viste seg å være selvmord i møte med russiske/sovjetiske sappører*, hvis rykte for massive, komplekse minefelt strekker seg tilbake til andre verdenskrig. *(her: mineleggere. O.a)
De generelle fallgruvene i NATO-doktrinen er at den antar massivt overtak i utstyr, ammunisjon og luftmakt, levert av en overveldende industriell base. Uten disse fordelene klarer ikke NATOs doktrine å gi resultater.
Det er også mangel på profesjonalitet blant NATO-offiserer, som stammer fra over 20 år med «krig mot terror», som svekket profesjonell utdanning på områder av konvensjonell krigføring. Tapet av institusjonell kunnskap har påvirket vestlige militære styrker dypt og forverres av overmot oppnådd fra seire over svakere makter.
New York Times-artikkelen «Hemmelig historie om krigen i Ukraina», beskriver konsekvensene av NATOs tankesett. Amerikanske rådgivere falt tilbake på sin erfaring fra krigen mot terror, og la vekt på langdistanseild, men forsømte fullstendig kavaleri (tunge mekaniserte speidere).
Russiske forsvarsbelter innledes med «sikkerhetssoner», et område rundt 10 km dypt, som holdes av spredte tunge mekaniserte speidere, som har til oppgave å holde fiendtlige speidere borte fra hovedforsvarsbeltet og forstyrre angriperens hovedstyrke. I kampene om Kherson og Zaporizjzja brøt den russiske utpostlinjen rutinemessig opp ukrainske angrep og påførte dem store tap, før disse angrepene nådde hovedforsvarsbeltene.
Et lignende problem dukket opp i slaget ved Krynky, der britiske rådgivere eksperimenterte med en ny amfibisk krigføringsdoktrine, og ofret det ukrainske marinekorpset i prosessen. Selv amerikanske rådgivere trodde de hadde null sjanse til å lykkes. Tilbakemeldinger fra fronten ble filtrert gjennom prismet av kjent militærkultur i NATO og resulterte sjelden i oppdatert NATO-doktrine og treningsmodeller.
Les også:
Observasjon av den siste NATO-øvelsen i Østersjøen, var at der rydder franske soldater fortsatt skyttergraver, i store klyngede grupper, ved hjelp av håndvåpen. Den eneste dronen som er synlig tilhører reporteren som tar PR-bilder. I mellomtiden i Ukraina, bruker den russiske hæren droner på alle nivåer, fra å gi umiddelbare oppdateringer til angrepstropper, til å slippe granater på forsterkede punkter foran dem. For å redde livene til soldater brukes granater og store eksplosiver til å rydde bunkere og hjørner, i stedet for å sende menn.
Franskmennene ser ikke ut til å utføre noen av disse taktikkene. Utfallet av sammenstøtet mellom disse to kreftene er ikke vanskelig å forutsi.
Et lignende bilde ser ut til å være i luften, der begge sider flyr lavt, og bruker missiler og bomber, lobbet fra sikkerhet gitt av vennlig luftvern. Glidebomber er de foretrukne våpnene for både russere og ukrainere, noe som reduserer eksponeringstiden og reduserer tap av fly til ensifrede tall.
Vil NATO ta i bruk denne praksisen? Usannsynlig. NATOs militære eksperter snakker fortsatt om å oppnå luftoverlegenhet og trenge inn i luftrommet utenfor fronten, og fly inn i selve hjertet av russisk luftforsvar. Uten det massive amerikanske luftvåpenet ville europeerne raskt gå tom for fly. Dette problemet forverres av lave beredskapsrater, for eksempel kan bare 30 % av tyske fly, faktisk fly.
Utstyret er et annet sårt punkt. Europa har donert så mye at det nesten er tomt. I en artilleri-sentrisk krig har mange NATO-medlemmer (Storbritannia, Danmark) ingen flere å gi. Vestlige våpenprodusenter har fokusert på ytelse fremfor masse, noe som har resultert i noen få boutique-løsninger som raskt slites ut i langvarig kamp. Krigen i Ukraina kverner gjennom utstyr i en hastighet som Vesten ikke kan erstatte. For eksempel kan ikke produksjonen av donert M777-artilleri, fakturert som game changer, holde tritt med tapene og er nå for det meste ødelagt.
Utmattelse reiser et annet spørsmål. Hvordan regenerere mannskap? Russere bruker patriotisme og økonomiske insentiver. Ukraina bruker stadig mer drakonisk verneplikt. Hva vil europeerne gjøre? Akkurat nå har viktige europeiske land frivillige hærer og sliter med å fylle rekkene. Den europeiske offentligheten motsetter seg å sende tropper til Ukraina, så en bølge av frivillige er usannsynlig.
(Drakons lovgivning ble kjent for sin uvanlige strenghet; selv forseelser kunne føre til dødsstraff. Dette har gitt opphavet til adjektivet «drakonisk» som beskriver svært harde, uforsonlige, umenneskelige og nådeløse lover og regler.)
Da gjenstår det å innføre verneplikt, noe som alltid er et upopulært tiltak, men migrantkrisen risikerer å forverre situasjonen. Nye borgere vil neppe kjempe i Ukraina, uten massiv uro. Å ekskludere dem vil resultere i like massiv uro fra den etniske, europeiske befolkningen. Uansett truer verneplikten med å rive europeiske samfunn fra hverandre.
I stedet for å ta seg tid til å lære av Ukraina og forbedre sin kampevne, ser det ut til at NATO antar at russerne ikke vet hvordan de skal slåss. I mellomtiden er både europeisk opplæring og utstyrsberedskap elendig.
Her ligger det ultimate puslespillet. Gitt utilstrekkeligheten til NATOs europeiske styrker til å utkjempe en langvarig krig, må man spørre seg hva de europeiske lederne håper på? Lurer de seg selv til å tro at Russland taper og at de kan beseire landet i krig, som noen gjør i USA? Bløffer de, eller antar de at bare synet av vestlige styrker vil få russerne til å kapitulere?
Hvorfor er de villige til å løpe den reelle risikoen for et militært nederlag, med alle dets negative politiske og økonomiske konsekvenser? Europa må ta tak i disse spørsmålene før katastrofal feil blir gjort.
Denne artikkelen er hentet fra Responsible Statecraft:
How NATO military doctrine failed Ukraine on the battlefield
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Les også professor John Mearsheimers forklaring på hvorfor Ukrainas mye omtalte motoffensiv var dømt til å mislykkes:
Oberstløytnant Alex Vershinin pensjonerte seg etter tjue års tjeneste, inkludert åtte år som panseroffiser med fire kampturer i Irak og Afghanistan og tolv år som modellerings- og simuleringsoffiser i NATO og den amerikanske hæren, der han jobbet med konseptutvikling og eksperimentering.
