oss 150 kroner!
«Først må jeg si at jeg misliker tendensen til å bruke AI-tjenester som fasit på kontroversielle spørsmål, da de ikke er bedre enn det de programmeres til å gjøre», skriver Lars Birkelund. Vi er enige med ham og er svært restriktive mot denne tendensen. Men her er AI brukt for å illustrere noe vi allerede for lengst har dokumentert på vanlig måte: nemlig medienes rolle før og under krig.
Men det er ikke alle spørsmål som er kontroversielle og AI kan være til hjelp, også med kontroversielle spørsmål.
Jeg har ikke brukt AI til annet enn noen få eksperimenter, inkludert dette, der jeg stilte følgende spørsmål til tre forskjellige AI-tjenester – Grok, Deepseek og ChatGpt: «Hvilken rolle spiller mediene før og under en krig»? Grok, Deepseek og ChatGpt var de tre første som falt meg inn. Derfor ble de også tilfeldig utvalgt.
Det viste seg at svarene de tre kom med var temmelig like og for øvrig helt i tråd med hva jeg har kommet fram til på egen hånd. Det er med andre ord ikke så vanskelig, samt at mange som har forsket på området har kommet til konklusjoner som ligner.
Grok svarte:
«Mediene spiller en avgjørende rolle både før og under en krig, og deres innflytelse kan formes av flere faktorer, som politiske agendaer, nasjonale interesser og publikums etterspørsel. Før en krig fungerer mediene ofte som et verktøy for å forme opinionen, spre propaganda og rettferdiggjøre handlinger som kan lede til konflikt. Dette kan inkludere å fremheve fiendebilder, forsterke nasjonalistiske følelser eller rapportere ensidig om hendelser som øker spenningen».
Min kommentar: norske medier bør føle seg truffet, med svært få hederlige unntak. Grok fortsatte:
«Historisk sett har vi sett eksempler som før andre verdenskrig, hvor propaganda i aviser og radio ble brukt for å mobilisere støtte og demonisere motstandere. Under en krig blir mediene en slagmark for informasjon. De rapporterer om utviklingen på bakken, men deres dekning kan være preget av sensur, desinformasjon eller partiskhet, avhengig av hvem som kontrollerer dem. I moderne tid, med digitale plattformer og sosiale medier, har denne rollen blitt mer kompleks. Nyheter sprer seg raskt, og både stater og ikke-statlige aktører kan bruke mediene til å påvirke moralen, rekruttere støttespillere eller svekke fienden. Samtidig kan journalister og uavhengige stemmer gi verdifull innsikt i krigens realiteter, ofte under stor risiko.
Kort sagt, mediene er både et speil som reflekterer krigens narrativ og et våpen som former dens gang – deres rolle avhenger av konteksten og hvem som holder pennen eller mikrofonen».
Deepseek svarte:
«Mediene spiller en kritisk rolle både før og under en krig, da de kan påvirke offentlig mening, politiske beslutninger og selve krigens forløp. Her er noen hovedroller de har:
Før krig:
1. Informasjonsformidling og varsling
◦ Mediene rapporterer om økende spenninger, diplomatiske konflikter eller militære oppbygginger, noe som kan øke bevisstheten om en mulig konflikt.
◦ De kan avdekke hemmelige handlinger eller propaganda som kan eskalere situasjonen.
2. Påvirke offentlig mening og politikk
◦ Mediene kan forme hvordan folk og politikere ser på en trussel, enten ved å fremheve farene eller undervurdere dem.
◦ De kan brukes til å rettferdiggjøre krig gjennom ensidige rapporter eller desinformasjon.
3. Propaganda og psykologisk krigføring
◦ Regjeringer eller maktgrupper kan bruke medier til å spre frykt, fiendebilder eller nasjonalistisk propaganda for å skape støtte til krig.
Under krig:
1. Krigsrapportering og nyhetsdekning
◦ Journalister dekker kamper, tap og strategier, noe som gir folk innsikt i hva som skjer.
◦ Imidlertid kan nyheter være sensurerte eller ensidige for å opprettholde moralsk eller politisk støtte.
2. Propaganda og moralsk støtte
◦ Mediene brukes ofte til å motivere egne styrker og befolkning ved å fremstille fienden som ond eller egen side som rettferdig.
◦ Fiendens handlinger kan bli overdrevet, mens egne forbrytelser dekkes over.
3. Desinformasjon og psykologisk krigføring
◦ Falske nyheter, forvrengninger og påvirkningsoperasjoner brukes for å svekke fiendens moral eller villede offentligheten.
◦ Sosiale medier har gjort dette enda mer utbredt med raske, uverifiserte påstander.
4. Internasjonal oppmerksomhet og diplomati
◦ Mediene kan sette fokus på krigens konsekvenser (f.eks. flyktningkriser eller krigsforbrytelser), noe som kan føre til internasjonalt press for å gripe inn eller stoppe krigen.
Utfordringer:
• Balanse mellom sikkerhet og ytringsfrihet: Myndigheter kan begrense pressens tilgang for å beskytte operasjoner, men dette kan også brukes til å skjule sannheten.
• Fordommer og partiskhet: Medier kan være styrt av eierinteresser, nasjonalistiske agendaer eller regjeringens narrativ.
• Fake news og desinformasjon: Spesielt i moderne kriger brukes sosiale medier for å spre forvirring og manipulere opinionen.
Konklusjon:
Mediene kan både avdekke sannheten og bidra til propaganda, avhengig av hvem som kontrollerer dem. I en ideell verden skal de holde makthavere ansvarlige og informere befolkningen, men under krig blir de ofte et verktøy for maktkamp og psykologisk påvirkning».
ChatGpt:
«Mediene spiller en svært viktig rolle både før og under en krig, da de er en av de viktigste kanalene for informasjon og påvirkning.
Før krigen:
1. Forming av opinionen: Mediene har en stor rolle i å forme den offentlige opinionen før en krig. Gjennom nyhetsdekning, politiske analyser, og dokumentarer kan media skape en forståelse (eller misforståelse) av situasjonen som kan bidra til at befolkningen enten støtter eller er imot krig.
2. Politisk mobilisering: Gjennom dekning av politiske beslutninger og diplomatiske forhandlinger kan mediene bidra til å sette agendapunkter for både nasjonale og internasjonale aktører. Dette kan føre til økt politisk trykk for eller imot militær handling.
3. Propaganda: Krigsforberedelser kan bli ledsaget av propaganda, der mediene brukes til å fremme en bestemt nasjonalistisk eller ideologisk holdning. Regjeringer og andre aktører kan bruke media for å rettferdiggjøre krigen, demonisere fiender, eller styrke nasjonal enhet.
4. Skape frykt eller redsel: Gjennom rapportering om spenninger, trusselvurderinger og fare for vold, kan mediene bidra til å skape frykt som kan påvirke folk til å støtte militær inngripen som et nødvendig onde.
Under krigen:
1. Krigsdekning og informasjon: Under en krig har mediene ansvaret for å informere offentligheten om de pågående hendelsene. Det kan være et både viktig og delikat ansvar, ettersom informasjonen kan være sensurert eller kontrollert av regjeringer for å beskytte nasjonale interesser eller skjule kritikkverdige handlinger.
2. Kriminalisering eller demonisering av fienden: I krigstider er det vanlig at media demoniserer motstanderen for å legitimere egen handling. Dette kan innebære dehumanisering av fienden, som gjør det lettere for befolkningen å støtte vold eller undertrykkelse.
3. Kontroll og sensur: Regjeringer kan bruke medier som et verktøy for å kontrollere narrativet om krigen, for eksempel ved å begrense hva som kan rapporteres, eller gjennom å distribuere propaganda. På den andre siden kan journalister og medier som opererer uavhengig risikere å møte sensur eller represalier.
4. Internasjonal påvirkning: Mediene kan spille en rolle i hvordan krigen blir sett på internasjonalt. Dekningen av krigens fremdrift, lidelse, og overgrep kan påvirke utenlandske regjeringer og offentlighet, noe som kan føre til internasjonale sanksjoner, støtte, eller fordømmelse.
5. Moralsk påvirkning: Krigsdekning kan ha en betydelig påvirkning på moralen, både for de som er involvert i krigen og for de som er hjemme. Økt synlighet på lidelse, tap og ødeleggelser kan endre hvordan folk ser på konflikten, og kan påvirke støtte for videre krigføring.
6. Propaganda og psykologisk krigføring: Både de som er involvert i krigen og deres fiender kan bruke media til psykologisk krigføring. Dette kan omfatte feilinformasjon, manipulasjon av bilder eller videoer, eller å utnytte medier til å demoralisere motstanderen.
Utfordringer:
• Balanse mellom sikkerhet og ytringsfrihet: Myndigheter kan begrense pressens tilgang for å beskytte operasjoner, men dette kan også brukes til å skjule sannheten.
• Fordommer og partiskhet: Medier kan være styrt av eierinteresser, nasjonalistiske agendaer eller regjeringens narrativ.
• Fake news og desinformasjon: Spesielt i moderne kriger brukes sosiale medier for å spre forvirring og manipulere opinionen.
Konklusjon:
Mediene kan både avdekke sannheten og bidra til propaganda, avhengig av hvem som kontrollerer dem. I en ideell verden skal de holde makthavere ansvarlige og informere befolkningen, men under krig blir de ofte et verktøy for maktkamp og psykologisk påvirkning».
Min konklusjon:
Det viktigste i et sakskompleks, som en krig, kan være det man ikke vet. Og da snakker vi i mange tilfeller om sensur, eventuelt sjølsensur, fra medier, politikere og andre. Begge deler er nært knyttet til tabuer, det vi ikke bør snakke om, eller ’hellige kuer’, der NATO sannsynligvis er den helligste i Norge. Heller ikke den nye ’sjefen’ for NATO blir kritisert i Norge, sjøl om det er mye å ta av, som jeg viste her:
Omtrent like hellig er forestillingen om at norske medier er virkelig frie, kritiske og uavhengige. Vi kan tvert imot trygt gå ut fra at de største mediene i Norge, som i andre land, villeder oss om kriger og andre internasjonale konflikter. Det gjør de med halvsannheter, usannheter og sensur som til sammen blir til løgner, som tjener Norges utenrikspolitikk.
Les også:
