
Mens den utpekte terrorgruppen Hayat Tahrir al-Sham (HTS) etablerer sin proto-regjering i Idlib, trår notorisk korrupte frivillige organisasjoner inn for å fylle hullene i offentlige tjenester, og noen hopper til og med av for å jobbe sammen med gruppen.

MintPress News, 26. desember 2024.
USA, som brukte to tiår og 5,4 billioner dollar på å styrte regjeringer som er fiendtlig innstilt til al-Qaida, befinner seg nå i en paradoksal posisjon. Moderne al-Qaida har skapt sin egen kvasi-stat i Syria, men er fortsatt på USAs liste over utenlandske terrororganisasjoner. Å karakterisere dette som et utenrikspolitisk feiltrinn ville være en overforenkling; USA har aktivt lagt til rette for HTS sin erobring av deler av Syria, samtidig som det har opprettholdt sin offisielle betegnelse av HTS som en terroristorganisasjon.
De siste fem årene har HTS, en al-Qaida-avlegger, forsøkt å rehabilitere sitt navn og rykte. Lederen, Abu Mohammad al-Jolani – et tidligere høytstående medlem av både ISIS og al-Qaida – har ledet en kalkulert sjarmoffensiv, og forsøkt å omdefinere gruppen fra en som legger vekt på vold og forfølgelse av minoriteter, til en mer spiselig lokal styringsenhet.
Siden etableringen av HTS og en proto-regjering kalt Syrian Salvation Government (Den syriske frelsesregjeringen O. a.), eller SSG, gruppens leder, al-Jolani, brukt en god del energi på å snakke om emner som har til hensikt å normalisere ideen om al-Qaidas statsdannelse; ting som ‘institusjoner’ og ‘strukturer’. Dette, kombinert med al-Jolanis plutselige omfavnelse av Syrias mangfoldige vev av minoritetsgrupper, har utgjort hovedpilarene i omdefineringen av terrorgruppen. Al-Jolani selv krediterer etableringen av kvasi-statlige strukturer for gruppens plutselige suksess med å ta over Syria.
Dette skiftet i fokus, fra eliminering av vantro til etablering av godt styresett, ble satt i søkelyset i en artikkel i The Telegraph med tittelen, ‘Hvordan Syrias ‘mangfoldsvennlige’ jihadister planlegger å bygge en stat’. Artikkelen ble publisert fem dager før president Assad flyktet fra landet, og forsto tilsynelatende en total overtakelse av HTS som en allerede avgjort sak.
I mars i år talte Jolani til en gruppe toppstudenter ved Idlib University, og sa at opprørere måtte bygge regjering midt i krigen – i stedet for etter at konflikten er over. «Hver murstein som bygges i de frigjorte områdene fører oss hundrevis av kilometer mot vårt grunnleggende mål, som er frigjøringen av Damaskus – om Gud vil», sa han.
Han setter nå prinsippet ut i livet, med en rekke intetsigende titulerte byråkratiske organer som våkner til liv i Aleppo.
Søppelinnsamlingen har allerede begynt og strøm- og vanntjenester er koblet til igjen.
HTS har distribuert telefonnumre til lokale innbyggere for å spørre om administrative tjenester. General Zakat Commission, et islamsk skatteinnkrevingsbyrå som også tar seg av de fattige, har begynt å distribuere nødkurver med brød, mens HTS sin General Organization for Grain Trade and Processing, har gitt drivstoff til bakerier for å sikre at de kan fortsette produksjonen.
Totalt hevder departementet for utvikling og humanitære saker at de har levert 65.000 brød til lokalbefolkningen, i en kampanje de kaller «Sammen vender vi tilbake».
Som et tegn på at deres proto-stat har øye for internasjonal legitimitet, så vel som lokal gunst, har HTS sin avdeling for politiske anliggender gitt telefonnumre til utlendinger og diplomater som ønsker å forlate byen …
De sørger også for å fremheve mangfoldet i syrisk kultur og arv, og sier «Aleppo er et møtested for sivilisasjonen, med kulturelt og religiøst mangfold for alle syrere».
På veien til Damaskus lånte al-Jolani Biden-administrasjonens mantra, «Mangfold er vår styrke». Og i et intervju med CNN ble han spurt rett ut: «I løpet av få dager har dere tatt store byer. Hva har endret seg? Hvordan var dere i stand til å gjøre dette nå?» Al-Jolani svarte:
«De siste årene har det vært forening av interne meninger og etablering av institusjonelle strukturer i de frigjorte områdene i Syria. Denne institusjonaliseringen inkluderte restrukturering innen militære fraksjoner … Revolusjonen har gått over fra kaos og tilfeldighet til en tilstand av orden, både i sivile og institusjonelle anliggender og i militære operasjoner».
CNNs internasjonale korrespondent Jomana Karadsheh ville spørre al-Jolani om han fortsatt planla å iverksette «strengt islamsk styre», igjen flyttet al-Jolani fokuset mot institusjoner.
«Vi snakker om noe som stemmer overens med tradisjonene og naturen i regionen. Det viktigste er å bygge institusjoner. Vi snakker ikke om styre av enkeltpersoner eller personlige innfall. Det handler om institusjonell styring. Syria fortjener et styringssystem som er institusjonelt …«.
Al-Jolani skulle bruke mye av resten av intervjuet som en mulighet til å holde sin standardtale om å bygge inkludering. Og selvfølgelig, i de umiddelbare etterdønningene av HTS sin maktovertakelse oversvømmet grusomme videoer av tortur og henrettelser, rettet mot Syrias alawittiske samfunn sosiale medier, og spredde terrorgruppens progressive propaganda. Og selv om det bare har gått noen få år siden HTS utførte selvmordsbombinger, har andre grupper som hjalp al-Jolanis offensiv fått nesten null dekning i vestlige medier.
Disse gruppene inkluderer Ahrar al-Sham, som har blitt anklaget av Amnesty International for krigsforbrytelser, kidnappinger, tortur og mulig bruk av kjemiske våpen. Nour al-Din al-Zenki var også involvert i offensiven, en «moderat opprørsgruppe» støttet av USA frem til 2017, da det dukket opp opptak av medlemmene som frydefullt halshugget en tenåring.
Likevel har ikke den grufulle historien til disse al-Qaida-avleggerne gitt Det hvite hus mye pause. Bare dager etter Assads avgang bemerket Joe Biden at de utpekte terrorgruppene som hadde kapret statsmakten i Syria «sa de riktige tingene». I tillegg lovet Biden mer humanitær hjelp og å «engasjere seg med alle syriske grupper», med mål om å etablere en ny regjering og grunnlov.
«Vær du sikker, noen av opprørsgruppene som tok ned Assad har sin egen dystre historikk med terrorisme og brudd på menneskerettigheter [sic]. Vi har notert oss uttalelser fra lederne av disse opprørsgruppene de siste dagene. Og det gjør vi – de sier de riktige tingene nå, men etter hvert som de tar på seg større ansvar, vil vi vurdere ikke bare deres ord, men deres handlinger».
Mens Joe Bidens kommentarer om utviklingen i Syria fikk bred dekning i media, var de lite mer enn en omskriving av en uttalelse fra USAID-administrator Samantha Power, publisert to dager tidligere – samme dag som Bashar al-Assad flyktet til Russland. Power bemerket i tillegg at hennes byrå har «støttet lokale organisasjoner» for å styrke «styring» i «områder som ikke er kontrollert av Assad-regimet»:
«Vi har notert oss opprørsledernes uttalelser for å berolige befolkningen, spesielt minoriteter og de som bor i tidligere regimekontrollerte områder, men etter hvert som de tar på seg større ansvar, må de iverksette meningsfulle tiltak for å bevare institusjoner, for å beskytte menneskerettighetene til alle syrere og for å overholde folkeretten.
USA har lenge vært den ledende leverandøren av humanitær hjelp til det syriske folket, og gitt mat, medisinsk utstyr og husly til millioner av mennesker over hele Syria, samt støttet lokale organisasjoner som jobber for å styrke Syrias økonomi, styresett og viktige tjenester i områder som ikke er underlagt Assad-regimet. USAID har koordinert tett med våre partnere midt i utviklingen de siste dagene, og vi vil forbli standhaftige i vår støtte til det syriske folket».
Siden HTS tok over Idlib-provinsen har USAID og «humanitære» frivillige organisasjoner, kalt «implementeringspartnere», dumpet enorme summer inn i regionen under terrorgruppens kontroll.
Implementeringspartnere – i kriminalitet
Siden starten av krigen har USAID og utenriksdepartementets Bureau of Humanitarian Assistance (BHA), brukt mer enn $ 18 milliarder på «humanitær bistand» i Syria og mer enn $ 1,2 milliarder bare i regnskapsåret 2024, og ofte ansatt notorisk korrupte NGO-partnere for å gjøre det skitne arbeidet.
I et PBS-intervju med James Jeffrey, USAs spesialrepresentant for Syria-engasjement, innrømmet Jeffrey at «i 2018 var fokuset mitt – i sentrum av alt jeg gjorde, Idlib. Og i Idlib var han [al-Jolani] den sterkeste makten». Dermed ble USAID konfrontert med et problem: hvordan kunne de levere bistand til en region styrt av en gruppe de etter loven var forbudt å hjelpe?
«Vi måtte gjøre oss selv om til en kringle for å få [daværende utenriksminister] Mike Pompeo til å utstede en dispensasjon», sa Jeffrey, og la til:
«Og det gjorde vi. Den sa ikke at dere kan gi hjelp til HTS. Den sa i hovedsak at hvis bistanden på en eller annen måte ender opp i hendene på HTS, kan dere, organisasjonen, det være seg USAID eller frivillige organisasjoner som besørget hjelpen, få skylden for det».
Jeffrey forklarte at han hadde indirekte kommunikasjon med HTS gjennom NGO-partnere.
«Jeg mottok meldinger fra dem, og jeg forklarte nøye vår posisjon, som jeg visste ville bli videreformidlet til dem, men jeg ba dem ikke om å fortelle dem ting».
Ifølge Jeffrey ville HTS formidle til ham gjennom frivillige organisasjoner at «Vi ønsker å være deres venn. Vi er ikke terrorister. Vi bare kjemper mot Assad».
I mars 2020, bare dager før en våpenhvile ble etablert mellom terrorgrupper og den syriske regjeringen rundt Idlib, besøkte Jeffrey personlig provinsen og «møtte syriske NGO-representanter og De hvite hjelmene», for å love amerikansk hjelp. De amerikanske, britiske og israelsk-støttede «sivilforsvars»-gruppene har blitt referert til som «våre skjulte soldater» av en seniorleder i HTS, Abu Jaber Shaykh.
Men allerede før våpenhvilen strømmet hjelpen inn. Etter rapporter om «den største humanitære skrekkhistorien i det 21.århundre» i Idlib, henviste CNN seerne til en portal på nettstedet deres hvor de kunne donere til frivillige organisasjoner, inkludert mange USAID-partnere. Slike rapporter refererte ikke til HTS, og klandret bare «regimet» for den humanitære katastrofen.
En NGO som CNN samlet inn penger til var International Rescue Committee, eller IRC, et medlem av CIAs hemmelige nettverk under den kalde krigen. I mars 2021 rapporterte USAIDs Office of Inspector General, at mens IRC var USAIDs underkontraktør, «sjekket de ikke alltid referanser [eller] utførte antiterrorsjekker, selv om de forsynte underleverandører med USAID-midler til Syria-hjelp».
Likevel, i en bransje som opererer med nesten null tilsyn, er IRC bare en av flere USAID-partnere med merittliste for å operere «som et kartell» og jobbe med terrorister.
En annen notorisk korrupt NGO som fortsetter å jobbe med USAID er Blumont, tidligere kjent som International Relief and Development (IRD), hvis misgjerninger i Irak og Afghanistan var gjenstand for en annen amerikansk etterforskning. Som Washington Post bemerket:
I Bagdad og Kabul ble selskaper som IRD overlatt til å administrere programmer finansiert av skattebetalerne, til hundrevis av millioner dollar, med lite meningsfullt tilsyn fra USAID, ifølge intervjuer med regjeringsrevisorer og tidligere IRD-ansatte som er kjent med prosjektene.
Den ideelle organisasjonen har på sin side ansatt minst 19 ansatte fra USAID, det ledende statlige byrået for å bekjempe fattigdom og støtte demokrati over hele verden. Flere av dem kom direkte fra pultene sine i byrået for å inneha viktige stillinger i selskapet.
Noen av disse ansatte, inkludert den tidligere fungerende administratoren for USAID, mottok betydelige lønnsøkninger ved å krysse Potomac-elven og slutte seg til IRD på de nye kontorene i Arlington, Virginia, og tok inn hundretusenvis av dollar i årslønn, bonuser og annen kompensasjon.
I en verden av humanitære frivillige organisasjoner – ikke-statlige organisasjoner – er slike lønninger uvanlige. Enda sjeldnere er bonuser av noe slag.
I et intervju med utgiveren innrømmet Jay R. Rollins, USAIDs generalinspektør i Bagdad: «Vi så mange uregelmessigheter, avvik og bevis på at USAID-midler faktisk gikk til opprørerne», sa Rollins. «Vi anbefalte at de stengte ned hele operasjonen».
Nå under navnet Blumont, fortsetter IRD å jobbe med USAID, selv om kontraktene ofte er sterkt sensurert, for eksempel denne fra 2018. Likevel, ifølge Blumonts nettsted, strekker kontraktene med USAID for arbeid i Syria seg til 2025. En annen Blumont-kontrakt med Storbritannia, EU og Canada som var aktiv mellom 2017 og 2019, var for «Styrke styringsstrukturer» iblant annet HTS-styrte Idlib.
International Medical Corps, eller IMC er en annen USAID-partner anklaget for korrupsjon, som ble dekket i en artikkel i Washington Post fra 2016.
International Medical Corps (IMC), en Los Angeles-basert veldedighetsorganisasjon, sa fredag at noen av deres USAID-finansierte anskaffelser forble på vent, i påvente av utfallet av etterforskningen.
I Sør-Tyrkia sa nåværende og tidligere IMC-ansatte i intervjuer, at en «mafia» av leverandører hadde konspirert for å rigge bud, og aksepterte varer under standard, som ikke oppfylte fakturerte spesifikasjoner. «Det var som et kartell», sa en senioransatt, som i likhet med andre ikke var autorisert til å snakke med media eller fryktet konsekvenser.
IMC sa fredag at de også hadde sparket en håndfull ansatte, mistenkt for involvering i «sofistikerte svindelordninger». «Vi er fullt forberedt på å handle raskt dersom vi finner ut at flere ansatte er involvert,» sa Rebecca Gustafson, en talsperson.
«Finansieringsstansen førte til at IMC kuttet 800 ansatte, ifølge organisasjonen, de fleste av dem syrere som bor i krigssonen. Hver av «disse lønningene ville ha forsørget rundt 10 personer», sa en tidligere ansatt.
Historien om korrupsjon fra USAIDs NGO-partnere i Syria stopper ikke der. Mistenkelig avslørt, bare dager før HTS sin offensiv, er en tiltale mot en syrisk statsborger ved navn Mahmoud al-Hayfan, den tidligere lederen av Catholic Relief Services regionale kontor i Idlib mellom 2014 og 2018, hvor han ledet en stab på rundt 160 ansatte. I løpet av fire år roste al-Hayfan åpent Jabhat al-Nusra, forløperen til HTS, foran andre NGO-arbeidere og omdirigerte mellom 9 millioner og 10,1 millioner dollar i humanitær hjelp til terrorgruppen. Ifølge tiltalen «viste AL HAFYAN lojalitet til [al-Nusra], så vel som andre væpnede stridende grupper. AL HAFYAN assosierte med medlemmer av [al-Nusra] og andre væpnede stridende grupper. I stabsmøter der vitne 1, vitne 2 og andre NGO-1-ansatte deltok, refererte AL HAFYAN til [al-Nusra’ og andre væpnede stridende grupper som «mujahedin», noe som betyr at de var frihetskjempere som beskyttet Syria med ære. AL HAFYAN uttalte at det å støtte «jihadister» var viktigere enn å gi hjelp til konfliktrammede syrere. AL HAFYAN uttalte at han ville støtte [al-Nusra] ‘uansett’».
Selv om disse tilfellene av svindel, korrupsjon og støtte til terrorgrupper fra USAIDs NGO-partnere er sjokkerende, er det kanskje enda mer sjokkerende at de samme frivillige organisasjonene fortsetter å nyte støtte fra USAID, til tross for skandalene. Faktisk, langt fra å avskjære disse organisasjonene fra fremtidige kontrakter, fortsetter USAID den dag i dag å aktivt oppmuntre til donasjoner til Catholic Relief Services og International Medical Corps.
I mellomtiden gir den fremste tenketankeren som jobber med Syria, Charles Lister fra Middle East Institute, HTS sin proto-regjering, SSG og frivillige organisasjoner, æren for gruppens suksess, og skriver på sosiale medier at «SSG jobber tett med ekstern bistand [internasjonale] NGOer og FN har et permanent kontor som har kontakt med SSG i Idlib».
I mellomtiden viser en titt gjennom SSGs Telegram-kanal, at gruppen møtes i det som ser ut til å være humanitære telt, møter tyrkiske frivillige organisasjoner, holder en bokmesse, en «lev etter Koranen»-prisutdeling, og legger ut løpesedler for naturfagklasser med «ingen utpekt plass for kvinner».
En rapport fra Flyktninghjelpen, som mottar om lag 13 prosent av sin finansiering fra Utenriksdepartementets Kontor for humanitær bistand, gir imidlertid en nærmere titt på SSGs samarbeid med frivillige organisasjoner.
På NGO-ens nettsted er en hel side dedikert til «bankreduksjon», med andre ord å hjelpe frivillige organisasjoner «med å minimere sin egen eksponering for anklager om å legge til rette for terrorfinansiering, noe som kan føre til bøter eller andre konsekvenser».
Rapporten, publisert i oktober 2023, beskriver i stor grad dynamikken mellom frivillige organisasjoner, FN, HTS og den Syriske Frelsesregjeringen, SSG i Idlib, med intervjuer med tjue NGO-arbeidere, FN-ansatte og givere. Sjokkerende nok innrømmer rapporten rett ut at SSG – kvasi-regjeringen både Charles Lister og Jolani selv krediterer for HTS sin suksess – «var avhengig av humanitære for å adressere mange hull i tjenestene».
Ifølge rapporten prøvde noen frivillige organisasjoner å unngå SSG så godt de kunne, mens andre jobbet direkte med dem. Spesielt foretrakk noen «organisasjoner [som] hadde større programmer eller et sterkere kontaktpunkt i Nordvest-Syria, å selv engasjere seg med SSG. Noen følte at de hadde bedre kapasitet til å ta opp problemer direkte, i stedet for å be FN om støtte».
Med ordene til en giver:
«Jeg tror at du må ha dialog. Jeg mener, de er de faktiske myndighetene. Om vi liker det eller ikke, det spiller ingen rolle. De er de faktiske autoriteter. Så på et tidspunkt må du ha dialog med dem, så lenge dette er for humanitære operasjoner».
Ifølge rapporten følte givere «at uavhengig av SSGs forbindelser med HTS, utgjorde førstnevnte en ‘trygg paraply’ for deres partnere å engasjere seg i og en akseptabel mellomting gitt forbudet mot HTS. De følte at det ga FN og andre humanitære en måte å engasjere seg med det dominerende partiet i Idlib, samtidig som de i stor grad unngikk direkte kontakt med HTS».
En NGO-ansatt bemerket: «Det er veldig lenge siden vi [måtte] snakke med noen som … faktisk har en pistol. Alle disse gutta har nå på seg dresser».
For noen frivillige organisasjoner var givernes tilbakeholdenhet med å engasjere seg i SSG, en kilde til frustrasjon. En FN-ansatt er sitert med å si: «Vi innså på et tidspunkt at noen av de frivillige organisasjonene, de klager mer på giverne enn de klager på SSG».
Ifølge rapporten «snakket deltakerne om ulike problemer knyttet til giveres avvisning av å tillate betaling av tjenester, avgifter eller skatter i Idlib … De sa at givere noen ganger var villige til å inngå kompromisser om slike spørsmål, men dette ble aldri dokumentert».
Noen som ble intervjuet for rapporten «følte at SSG hadde beregnet at jo mer det humanitære samfunnet engasjerte seg i det, jo større var sjansene for at HTS ble fjernet fra listen over terrororganisasjoner». På samme måte bemerket USAs utsending James Jeffrey i sitt intervju med PBS, at SSG ville bruke frivillige organisasjoner for å levere tilnærmelser til Vesten. Ifølge rapporten følte en av personene som ble intervjuet at:
«SSG brukte noen ganger humanitære som intetanende budbringere til givere og giverregjeringer, da de prøvde å forbedre oppfatningen av både seg selv og HTS. Andre deltakere beskrev mange av deres [ikke-statlige væpnede grupper] samtalepartnere som politiske rådgivere eller ‘PR-funksjonærer’, som er mer interessert i å kommunisere et positivt bilde av gruppen sin, enn å diskutere humanitære saker».
I tillegg til å fylle hullene i SSGs tjenester og noen ganger betale skatter og avgifter til gruppen, sa noen «at innblanding var mer vanlig i Idlib, gitt at flere humanitære programmer var konsentrert der. De fremhevet eksempler på tvers av mange humanitære responser, inkludert forsøk på å rette programmer til visse områder, å påvirke mottakerlister, spesielt for kontanter, og å påvirke valget av leverandører, entreprenører og ansatte … En deltaker sa imidlertid at etter et tiår med humanitære intervensjoner i regionen, var forsøk på å blande seg inn i aktiviteter sannsynligvis blitt mer sofistikerte og vanskeligere å få øye på. De nevnte eksempler på lokale myndigheter som ansetter tidligere humanitært personell med en nær forståelse av hvordan responsen fungerte og kanskje visste hvordan systemet kunne utnyttes». Rapporten sier i tillegg:
Noen deltakere bemerket også at SSG jevnt og trutt hadde «profesjonalisert» sin styring, ved å rekruttere ansatte med erfaring fra offentlig tjeneste eller humanitær sektor.
Selv om det kan være fristende å forklare de enorme summene amerikanske dollar som strømmet inn i kassene til HTS, som en uheldig kostnad for å redde liv, er det vanskelig å ignorere det åpenbare geopolitiske målet; da HTS fikk pusterom i Idlib for å etablere en stat, kollapset den syriske regjeringen sakte fra økonomiske sanksjoner, og som innførte kollektiv avstraffelse av de som bodde i regjeringskontrollerte regioner, ved å frata dem nødvendigheter som mat og drivstoff.
Likevel følger ikke USAID og frivillige organisasjoners rolle i å la HTS gjenvinne sin styrke, i løpet av fem år i Idlib, den typiske amerikanske krigsplanen for regimeendring. Snarere begynner det å høres mer og mer ut som en fargerevolusjon. Og kanskje den er det – bortsett fra at denne gangen er fargen svart.
Del gjerne denne historien og hjelpe oss med å utvide nettverket vårt!
Denne artikkelen er hentet fra sheerpost.com, først publisert på Mintpress News:
Black Money, Black Flags: How USAID Paved the Way for Syria’s Militant Takeover
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Alexander Rubinstein er en tidligere stabsskribent for MintPress News med base i Washington, DC. Han skriver om politi, fengsler og protester i USA og har tidligere rapportert for RT og Sputnik News.
Norge blant de aller største bidragsyterne til terroristene i Syria
Ikke glem at Norge har overført minst 20 milliarder norske skattekroner til terroristene i Syria. Norske penger er brukt til å bygge opp terroristenes institusjoner og Riksrevisjonen har ingen anelse om hvor pengene er blitt av.
Det er grunn til å anta at regjeringa vil fortsette denne praksisen nå som de anser Syria som «frigjort».
oss 150 kroner!


