oss 150 kroner!
Den pågående konflikten i Ukraina, mye som tidligere vestlige militære intervensjoner i Irak og Afghanistan, har blitt formet av et nøye konstruert narrativ, fremmet av tankesmier, medier og forsvarskontraktører. I Norge, som i resten av Vesten, har vi stort sett kjøpt denne historien, i den tro at den representerer den objektive sannheten. Men under overflaten er de samme aktørene som oppfordret til tidligere kriger, og de samme interesser som tjente på dem, de som driver den nåværende konflikten, og holder offentligheten uvitende om de virkelige motivene bak disse geopolitiske manøvrene.
Av Jon Anders Lorentzen.
Et mønster av krigslobbyisme: Fra Irak til Ukraina
Kagan-familien, fremtredende talsmenn for Irak-krigen—spiller nå en sentral rolle i å forme oppfatninger om Ukraina-konflikten gjennom sin innflytelse på Institute for the Study of War (ISW) og andre neokonservative tankesmier. Kaganenes involvering i å fremme militær eskalering, både i Irak og Ukraina, avslører et vedvarende mønster av krigslobbyisme. Med dype bånd til forsvarsindustrien har de kontinuerlig presset for militære løsninger fremfor diplomati, noe som sikrer at konflikten forblir en lønnsom virksomhet for våpenprodusenter.
I Irak argumenterte Kagan-familien og deres neokonservative allierte sterkt for invasjonen i 2003, noe som resulterte i en av de mest destabiliserende krigene på 2000-tallet. Den samme dynamikken spiller nå ut i Ukraina, hvor ISW og tankesmier som Center for Strategic and International Studies (CSIS) fremmer narrativer som nedprioriterer diplomatiske løsninger og i stedet legger vekt på behovet for vestlig militær intervensjon.
Som Glenn Diesen har avdekket i sin artikkel om saboteringen av fredsforhandlingene i Istanbul, underminerte vestlige makter, ledet av USA og Storbritannia, aktivt potensielle fredssamtaler som kunne ha avsluttet krigen tidlig. I stedet presset de Ukraina til å avvise forhandlinger, noe som sikret at konflikten eskalerte, til stor fordel for forsvarsindustrien.
Misinformasjon og media: Hvordan folk i Norge og Vesten har blitt villedet
Mainstream media, spesielt i Norge, har stort sett ekkoet disse krigerske tankesmienes posisjoner, og framstilt Ukraina-konflikten som en enkel kamp mellom godt og ondt: et heroisk Ukraina som forsvarer seg mot en uprovosert russisk invasjon. Dette narrative speiler medienes fremstilling av Irak i 2003, der komplekse geopolitiske dynamikker ble redusert til en moralsk kamp mot Saddam Husseins tyranni.
Dette forenklede bildet fører til en skjev offentlig diskurs. Offentligheten blir bombardert med krav om mer våpen, flere sanksjoner og mer militær involvering, mens enhver kritisk undersøkelse av krigens virkelige motiver blir ignorert. Figurer som John Mearsheimer og Jeffrey Sachs, som tilbyr mer kritiske perspektiver, blir marginalisert i mainstream media. Mearsheimer har hevdet at NATOs utvidelse og Vestens manglende vilje til å ta Russlands sikkerhetsbekymringer på alvor er sentrale årsaker til konflikten. Sachs har påpekt at Vestens sanksjoner mot Russland skader verdensøkonomien mer enn de svekker Russland. Disse stemmene blir ofte ignorert, noe som sikrer at offentligheten kun hører en ensidig versjon.
I Norge, hvor tilliten til media er høy, blir disse narrativene sjelden utfordret. Denne blinde troen på mainstream media og institusjoner gjør det enkelt for offentligheten å akseptere det dominerende narrative uten å stille spørsmål ved dets nøyaktighet eller motiver. Ytringsrommet i Norge er så trangt at hvis du i det hele tatt antyder at noe av det som formidles i mainstream media ikke er sant, blir du umiddelbart stemplet som en konspirasjonsteoretiker eller som pro-russisk. Det finnes knapt rom for nyanser, noe som skaper et miljø der kritisk tenkning undertrykkes.
Stoltenberg i søkelyset: Narrativet rakner
Nye utviklinger rundt Jens Stoltenberg, tidligere generalsekretær i NATO, kompliserer dette narrativet ytterligere. Stoltenberg står nå overfor alvorlige anklager om å ha orkestrert Ukraina-konflikten. Ifølge den belgiske advokaten Philippe Vanlangendonck kan Stoltenberg risikere livsvarig fengsel under belgisk lov for sin rolle i å utløse konflikten, noe som satte sikkerheten til alle NATO-medlemsland og deres borgere i fare. Vanlangendonck, som representerer den franske forskeren Patrick Pasin, hevder at Stoltenbergs handlinger krever alvorlige juridiske konsekvenser, siden dødsstraff ikke er tillatt i Belgia.
Denne saken bidrar til økende bekymringer rundt NATOs rolle i å forlenge Ukraina-konflikten. Etter hvert som Stoltenbergs handlinger blir gransket, blir det tydelig hvor langt det er mellom det nøye konstruerte medienarrativet og de bekymringsfulle realitetene rundt hvordan vestlige ledere har håndtert krigen.
Vil Norge våkne, eller vil narrativet vedvare?
Etter hvert som krigen i Ukraina trekker ut, blir det stadig tydeligere at det mainstream narrativet, formet av tankesmier finansiert av forsvarsindustrien og spredt av mediene, ikke kan holde for alltid. Men spørsmålet gjenstår: Vil offentligheten våkne i tide, eller vil vi fortsette å gå i søvne gjennom denne konflikten, som vi gjorde i Irak og Afghanistan?
Den triste realiteten er at dagens metoder for å forme offentlig opinion er langt mer sofistikerte enn tidligere. I 1945, etter Hitlers død og det tredje rikets fall, ble tyskerne tvunget til å konfrontere de grusomhetene som ble begått i deres navn. I dag er vi imidlertid langt mer isolert fra krigens konsekvenser. Krig er noe som skjer langt unna, kjempet av andre, i land vi knapt kjenner til.
Her i Norge, hvor over 80% av befolkningen angivelig tror at Kamala Harris vil vinne det amerikanske presidentvalget i 2024, er tilliten til mediene og institusjonene fortsatt sterk. Denne blinde tilliten gjør det lite sannsynlig at den norske offentligheten vil våkne til den fulle rekkevidden av manipulasjonen rundt Ukraina-krigen.
Den harde sannheten: Å kontrollere massene
Den virkelige tragedien er at den vestlige offentligheten, inkludert nordmenn, er blitt betinget til å akseptere disse narrativene uten spørsmål. Forsvarsindustrien, med sin enorme økonomiske makt og politiske innflytelse, sikrer at dette narrativet forblir dominerende. Kagans, Stoltenberg og andre nøkkelaktører stoler på offentlig apati og regner med at innen sannheten blir avslørt, vil det være for sent.
Den ubehagelige sannheten er at vi i dag ikke bare blir villedet—vi blir styrt. De samme kreftene som presset for krig i Irak og Afghanistan sitter fortsatt ved makten, og de har blitt enda bedre på å kontrollere offentlig diskurs. Så lenge vi forblir naive og trofaste mot narrativene de mater oss med, vil vi fortsette å gå i søvne gjennom historien, uvitende om de virkelige kreftene som former vår verden.
Kilder:
Diesen, Glenn. “Sabotage of the Istanbul Peace Agreement”
Mearsheimer, John. “Why the Ukraine Crisis Is the West’s Fault”, Foreign Affairs.
Sachs, Jeffrey. Intervju om Ukraina-krisen, The Jimmy Dore Show.
The American Conservative, “The Kagan Family Business: War”.
TASS, “Anklager mot Jens Stoltenberg”.
