Washingtons avtagende finanspolitiske ansvar ble ikke løst etter den store finanskrisen i 2008-2009 da USA i stedet utsatte å løse saken. Problemet har senere vokst i omfang ettersom bankkrisen forårsaket av for mye låneopptak og utgifter, ble overvunnet ved å låne og bruke enda mer for å få økonomien i gang igjen.
Substack, 2. oktober 2024
Mer enn 15 år med lave renter har gitt næring til mange aktivabobler, forårsaket feilinvesteringer, økt gjelden og lagt grunnlaget for en ny bankkrise. Den amerikanske offentligheten er dypt forgjeldet, middelklassen krymper, og statsgjelden er på 35,5 billioner dollar. USA betaler nå 1 billion dollar i året i renter på denne gjelden.
Motsetningene i økonomien er tydelige ettersom aksjemarkedet fortsetter en langvarig sterk utvikling, ettersom nye penger hensynsløst introduseres i systemet, mens realøkonomien går fra vondt til verre.
Den neste bankkrisen vil sannsynligvis forårsake en dollarkrise ettersom USA ikke kan øke renten betydelig for å redde dollaren uten å senke økonomien, og den kan ikke redusere renten betydelig for å redde økonomien uten å ødelegge dollaren. USA mangler rett og slett verktøyene for å håndtere den kommende økonomiske krisen.
Reversere nedgangen uten å ta tak i de underliggende problemene
USA forsøker å gjenopplive sin økonomiske konkurranseevne ved å subsidiere sine industrier, kreve geoøkonomisk lojalitet fra allierte og sabotere rivalenes industrier. Subsidier finansieres med gjeld og det er i ettertid en risiko for at USA forverrer de grunnleggende problemene. De sjenerøse subsidiene til industriene under Inflation Reduction Act har oppmuntret tyske og andre europeiske industrier til å flytte til USA. Videre stimulerte frakoblingen av Europa, fra billig russisk energi, med sanksjoner og ødeleggelsen av Nord Stream, også energiintensive europeiske industrier til å forflytte seg over Atlanterhavet. Etter hvert som krigen i Ukraina fortsetter og følelsen av usikkerhet i Europa vokser, kan USA konvertere europeisk sikkerhetsavhengighet til geoøkonomisk lojalitet, ettersom Europa også blir bedt om å koble seg fra kinesisk teknologi.
Med NATOs fremtid i fare når USA retter blikket mot Asia, forsøker europeerne å øke sin verdi for Washington ved å forlate tidligere ambisjoner om å forfølge strategisk autonomi og «europeisk suverenitet», og i stedet underordne nasjonale interesser til Washingtons luner. Gevinstene av Washingtons fornyede innflytelse på det gamle kontinentet vil ha en pris ettersom Europa blir svekket og mindre relevant, mens politiske alternativer i Europa i økende grad vinner valg ved å utfordre Washington og Brussel.
Den økonomiske tvangen mot Kina for å rulle tilbake landets teknologiske og økonomiske utvikling mislykkes. Forstyrrelsene i forsyningskjeder ved for eksempel å forby eksport av databrikker til Kina, resulterte i at amerikanske teknologigiganter som Intel tok store tap i form av inntekter og mistet tusenvis av ansatte ettersom deres hovedkunde var Kina. Mens USA ikke kan diversifisere seg bort fra Kina, kan Kina diversifisere seg bort fra USA ved å styrke sin teknologiske suverenitet og etablere nye teknologiske partnerskap. Dette har slående likheter med EUs manglende evne til å kutte sine økonomiske bånd med Russland. Russland kunne diversifisere seg bort fra Europa ved å reorientere økonomien mot øst, mens Europa ikke kunne diversifisere seg bort fra Russland, noe Europas økonomiske problemer viser.
(Diversifisere er å utvide sitt interessefelt i forretningsdrift eller skaffe seg nye markeder. Store norske leksikon. Red.)
Amerikansk innsats for å flytte produksjonen er også forstyrret av kinesiske motsanksjoner mot for eksempel sjeldne jordarter. USA har også oppdaget at det å rive opp forsyningskjedene som er utviklet over flere tiår, skaper problemer ettersom nye konkurransedyktige forsyningskjeder vil ta mange år å etablere. Det gamle huset rives før det nye huset er bygget.
Forsøk på «friendshoring» ved å skaffe forsyninger fra vennligsinnede land som India, har også begrenset suksess. India svarer på den økte etterspørselen ved å skaffe flere materialer og teknologier fra Kina, noe som øker kostnadene for USA og ytterligere intensiverer den økonomiske integrasjonen mellom India og Kina i BRICS. Dette har også likhetstrekk med EUs økonomiske tvang mot Russland, ettersom europeerne kjøper russiske naturressurser til en høyere kostnad gjennom tredjeparter. Russland selger noen av sine ressurser til en rabattert pris til sine økonomiske partnere for å kompensere for risikoen for sekundære sanksjoner, og denne rabatten øker bare Asias konkurranseevne overfor Vesten ytterligere.
USA vil heller ikke gjenvinne sin industrielle makt på grunn av den tunge finansialiseringen av økonomien, ettersom rente-søkende aktiviteter i økonomien gjør det umulig å konkurrere med industrielle økonomier som Kina. Mens Kina bygde infrastruktur for å forbedre den økonomiske konkurranseevnen til sine selskaper, belaster USA sine selskaper med mange kostnader som ikke bidrar til produksjonsprosessen.
USAs konkurranseevne forverres ettersom Kina fortsetter å øke sin konkurranseevne innen høyteknologi, og fortjenesten fra det positive handelsgapet reinvesteres i form av subsidier. Kinas industrielle makt muliggjør innovasjoner, mens veksten av patenter øker raskt. Denne utviklingen sees også i utdanningssektoren ettersom kinesiske universiteter blir mer konkurransedyktige og mange kinesiske forskere i USA til og med vender tilbake til Kina. Mens amerikanske universiteter fortsatt dominerer på områder som finans, juss, psykologi og markedsføring, har kinesiske universiteter begynt å ta ledelsen for realøkonomien og tiltrekker seg dermed utenlandske studenter. Den amerikanske økonomien vil sannsynligvis møte økende strukturelle problemer ettersom en økonomi ikke kan bygges på de finansielle aktivitetene fra økende gjeld, saksøke hverandre og behandle de økende psykiske lidelsene.
Finne løsninger
Mange av USAs problemer stammer fra imperialistisk overbelastning ettersom økonomien ikke kan opprettholde sine militære og strategiske forpliktelser rundt om i verden. Ressurser overføres fra kjernen til periferien, noe som resulterer i forringelse av infrastruktur, økende økonomisk ulikhet, sosial ustabilitet og politisk polarisering og tilbakegang. Den amerikanske økonomien, samfunnet og det politiske systemet er utmattet og trenger dyp restrukturering og tilpasning til de multipolare realitetene på bakken. Det er ikke sannsynlig at USA vil gjøre de nødvendige endringene på grunn av den rådende ideologien, demonisering av motstandere, knusing av dissens og mangel på politisk fantasi for alternativer. USA vil enten misligholde sin gjeld eller betale tilbake i devaluerte dollar ved å trykke seg ut av trøbbel med de virtuelle seddelpressene.
Det finnes ingen enkle løsninger på USAs økonomiske problemer, og vi lever i en tid da politiske ledere reagerer på sosioøkonomiske kompleksiteter med ideologiske slagord og forenklede løsninger. USA kunne ha omstrukturert økonomien med for eksempel ambisiøs industripolitikk og gjenopprettet finanspolitisk ansvarlighet, uten en aggressiv økonomisk krig med Kina. Denne løsningen ville imidlertid ha krevd at USA ga opp sitt mål om å bevare global overlegenhet.
Altfor mange økonomiske tvister blir i stedet militarisert, og det dyre amerikanske militæret er selv overbelastet med ansvar rundt om i verden. Etter hvert som det amerikanske militæret går over til å konfrontere stormakter, har rivaliserende makter en annen grunn til hvorfor de ikke bør investere i amerikanske statsobligasjoner eller bruke dollaren, da dette innebærer å finansiere deres egen militære oppdemming. Angrepene på Kinas teknologisektor og tyveriet av Russlands statlige midler, har sendt sjokkbølger gjennom hele det internasjonale systemet, ettersom alle regler tilsynelatende er suspendert under den såkalte internasjonale regelbaserte ordenen.
En postamerikansk verden
Resten av den ikke-vestlige verden kan se den kommende katastrofen og kommer seg ut av nedslagsfeltet. Dette gjøres ved å konstruere et parallelt internasjonalt økonomisk system med nye forsyningskjeder, teknologiknutepunkter, energirørledninger, en kornkorridor, nye råvarebørser, nye bimodale transportkorridorer, utviklingsbanker, digitale valutaer, betalingssystemer, forsikringssystemer og andre viktige komponenter i den internasjonale økonomien.
Mye av frakoblingen fra USA, inkludert de-dollarisering, blir tilrettelagt av BRICS som skaper de økonomiske institusjonene for en multipolar verdensorden. Historisk sett forekommer liberale internasjonale økonomiske systemer og frihandel under et økonomisk hegemoni, som med Storbritannia på 1800-tallet og USA på 1900-tallet, da det skaper insentiver for den dominerende staten til å omfavne liberal økonomi for å organisere verdensøkonomien under sin administrasjon, noe som sementerer dens økonomiske og politiske makt. BRICS forsøker å danne et helt annet økonomisk system ved å imøtekomme et multipolart system gjennom en «avhengighetsbalanse», der en multivektor utenrikspolitikk og økonomisk diversifisering gjør det mulig for stater å unngå overdreven avhengighet av en stat eller region. Det gjenstår å se om BRICS kan skape et mer godartet internasjonalt økonomisk system, som harmoniserer interessene til rivaliserende økonomier, eller om det vil synke ned i nymerkantilisme. Uansett, verden legger til rette for den post-amerikanske verden.
Denne artikkelen er hentet fra Glenn Diesens Substack:
Economic Collapse & the Post-American World
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
COL. Lawrence Wilkerson: US war with Iran and The Future of Israel ???? – YouTube
Dr. Gilbert Doctorow: Iran Strikes Israel, Next Move? – Russia vs. NATO (youtube.com)
Abonner på Glenn’s Substack
Av Glenn Diesen
Professor i statsvitenskap med forskningsfokus på geoøkonomi, russisk utenrikspolitikk og eurasisk integrasjon.