Svendsen er trailersjåfør. Kjører langtransport med en 142 Intercooler med kapelltralle. I yngre år seilte han ute, og der traff han sin messepige, som han har holdt sammen med siden.
Klassekampen, 17. juli 1987
Jeg traff ham igjen på puben i forrige uke. Han hadde gått sykemeldt i seks måneder, og var ute og feira sin 52 fødselsdag sammen med messepiga.
”Where has a slow moving
once quick draw outlaw
got to go?”
“Du må lære å bøye nakken uten å bøye ryggen” hadde doktoren sagt. Men Svendsen, eller Larsen som vi pleide å kalle han på kontinentet, han lærer vel aldri. For han har satt seg et høyt mål her i livet, han skal kjøre langtransport til pensjonsalderen – 15 år igjen.
Den stive nakken klarte for noen år siden å gjøre Svendsen fredløs. Han organiserte sjåførene i firmaet, fikk avtale – og fikk sparken. Sjefen med tilnavnet Padda, fikk det som han ville. En skulle få ny bil, en skulle få noen feite turer, andre blei trua, og Svendsen – han var plutselig ikke brukendes til noe lenger. Han kjørte jo på alt han så, han velta hengere og skrapte opp traller. Og ingen er perfekte (uten Steppeulven og et par til) så noe finner sjefene alltid når de vil. Og Padda fant en formann som hadde talt ei fiskepalle for lite. Det blei avskjed for Svendsen, for han hadde kvittert ut lasset, altså måtte han ha stjålet palla, eller kanskje spist opp 600 kilo frossen makrell?
”I drink my beer in the tavern
and sing a little bit of this working mans blues”
Jeg liker himmelstormere. Folk som setter seg høye mål her i livet. Som for eksempel tror at sosialisme og kommunisme kan gjennomføres i Norge.
Men Svendsen, som tror han kan kjøre trailer på kontinentet til han er 67 år, og samtidig organisere sjåførene i firmaet, stiller i en klasse for seg sjøl.
Musikk: Merle Haggard
Tekst: Steppeulven