oss 100 kroner!
Det er mye som tyder på at familiepolitikken i Norge ikke er bærekraftig. Før sa man at det måtte en landsby til for å oppdra et barn, vi lever i et samfunn hvor institusjonene har overtatt eller forventes at har overtatt mye av dette. Disse institusjonene skulle være en del av våre velferdstjenester.
Hva veit vi: ansatte i disse institusjonene slutter, sender avvik og mener det ikke er forsvarlig eller at de daglig bryter loven. Vi kan lese om dette i media daglig, det er lenge sida våre institusjoner ivaretok «landsbyens» funksjon. Velferdssamfunnet som skulle være landsbyen har dessverre ikke svart til forventningen og landsbyen er borte.
En landsby veit at de vil ha framtidig nytte av lykkelige, godt opplærte og greie unger som har kunnskap på områder som dekker landsbyens behov, de veit hva slike unger blir til når de vokser til, voksne som bærer tradisjoner og arbeid videre, og tar vare på alle i landsbyen.
Fødselstallene faller, i 2022 var antall barn født for hver kvinne i Norge på 1,41. Hvorfor vil ikke norske kvinner føde barn inn i dette samfunnet?
Bare spør de rundt deg i riktig alder så får du svar. For mange holder det i lange baner med ett barn.
https://sykepleien.no/2023/03/laveste-fodselstall-som-noen-gang-er-malt
I dag må begge foreldre være i jobb for å henge med økonomisk, i min barndom kunne en familie leve på ei lønn. Hverdagslivet er svært hektisk og forventningene til et vellykka liv og familieliv er noe helt annet enn før. Når det som vises fram kun er en fasade og med en økende individualisering er det antakelig mange flere som anser seg som «tapere» eller «mislykka» enn det det var for en- to generasjoner sida. Det å bryte ut av dette og leve et helt annet liv er vanskelig, men ikke umulig.
Vi har en aldrende befolkning, det har ei stund vært skrevet mye om eldrebølgen, et begrep som brukes om endringen i befolkningssammensetningen, hvor andelen eldre i befolkningen øker. Ikke bare lever vi lenger og er pensjonister lenger, men det blir færre yrkesaktive per pensjonist.
I 1970 var det 3,2 yrkesaktive for hver pensjonist, i 1990 var det 2,3, og i 2030 antas det å bli 1,9 yrkesaktive per pensjonist. (SSB)
Regjeringen har nå vedtatt en ny pensjonsreform fordi de mener at denne utviklingen ikke er «lønnsom». Det er altså de arbeidstakerne som allerede har stått lenge i arbeid som skal bære dette med å jobbe lenger for hvert årskull framover.
Jeg skreiv om pensjonsforliket her på steigan.no den 6. mars. Da skreiv jeg dette:
Det blei flertall for pensjonsforliket, det er en svært dårlig løsning. Et samfunn som må gå til det skrittet å heve pensjonsalderen i stedet for å gjøre noe med de utfordringene de peker på, har altfor dårlige politikere.
Jeg regner med at det er mange som meg som har betalt inn penger til det som vi trudde var en «pensjonsfond» som skulle sikre oss og vår pensjon når vi blei gamle.
Men som ellers i landet vårt brukes våre penger og våre verdier, her: pensjonsfond til svært mye annet enn å komme den norske befolkninga til gode.
Hva er det så de begrunner dette forslaget om å heve pensjonsalderen med?
Vi blir eldre og gruppa eldre er for stor til at den arbeidsføre befolkninga kan fø på dem.
Vi lever for lenge og dette skaper utfordringer. Ifølge forslaget fra Pensjonsutvalget, bør pensjonen «økes med to tredeler av økningen i forventet levealder». Tall fra SSB viser at levealderen de siste årene grovt sett har økt med ett år hvert 7. år.
Skulle vi ta våre politikeres utfordring på alvor, fordi de er bekymra for om våre oppsparte midler vil holde, er det i hvert fall to andre åpenbare muligheter som også burde tas tak i.
Vi har ei altfor stor gruppe unge står utafor arbeidslivet, 9,7 prosent av unge under 30 år var utenfor arbeid, utdanning og arbeidsrettede tiltak i 4. kvartal 2022, hvorfor settes det ikke i verk noe for å for å gjøre noe med det?
Vi har en synkende fødselsrate, 1,48 fødsler per kvinne, vi får for få barn i landet. Hvorfor tar man ikke tak i familiepolitikken slik at det blir attraktivt å få barn i landet vårt?
For å ta det siste først, en ny familiepolitikk hadde vært ei investering i framtida. En slik investering med bruk av oljefondet (statens pensjonsfond) burde kunne forsvares.
https://www.nbim.no/no/organiseringen/styringsmodellen/Lov-om-Statens-pensjonsfond
Regjeringa skriver dette om handlingsregelen og bruk av avsatte midler i oljefondet/statens pensjonsfond.
Hensyn og avveiinger ved praktisering av handlingsregelen
Handlingsregelen sier at fondsmidlene skal brukes på en måte som gir en god fordeling mellom generasjonene, og som legger til rette for en stabil utvikling i norsk økonomi. I vurderingen av bruken av fondsmidler må disse hensynene veies mot hverandre.
På den ene siden må bruk av fondsmidler i dag avveies mot hensynet til at formuen også skal kunne brukes i fremtiden. Selv om dette gjerne kalles en generasjonsmessig fordeling av fondsmidlene, innebærer det også at den nålevende generasjonen skal ha midler å bruke i fremtiden. Handlingsregelen legger til rette for at realverdien av fondet opprettholdes. En bruk som bevarer realverdien av fondet, vil balansere bruken av fondsmidler i dag og i fremtiden. En godt balansert fordeling av midlene mellom generasjoner bidrar også til stabilitet i økonomien på lang sikt.
Jeg vil mene at investering i god familiepolitikk, gode oppvekstsvilkår og trygge rammer for barn, gode helsetjenester og god skole vil gi «avkastning» på sikt og føre til ei stabil god arbeidstakergruppe som vil kunne stå i arbeid og betale skatt og folketrygdavgift framover.
Ei slik investering som sjølsagt samfunnsøkonomer må «regne på», ikke bedriftsøkonomer, vil være en svært god investering, og det vil:
gi(r) en god fordeling mellom generasjonene, og som legger til rette for en stabil utvikling i norsk økonomi. I vurderingen av bruken av fondsmidler må disse hensynene veies mot hverandre. (fra sitat over)
En god familiepolitikk vil kunne være; utvida lønna omsorgspermisjon til barnet er 2år. Dette ville frigjøre et årskull fra å starte i barnehagen og vi kunne latt 5-6 åringer fortsette et år til i barnehagen og reversert den mislykka 6-års reformen.
En innføring av 6-timers dag, vil antakelig føre til at flere enn i dag også kunne stått i jobb.
Bemanning i skole/SFO vill kunne omdisponeres til den tida flest er til stede, foreldre ville fått mer tid med sine barn og hverdagslivet ville «gått opp».
Ei slik investering hadde med stor sannsynlighet gitt resultater samfunnsøkonomisk. Nye generasjoner med flere og trygge, friskere barn. Vi ville ikke sett resultatene i «regnskapene» umiddelbart, og heller ikke i reine kroner, men sjølsagt ville det lønne seg på sikt, det er derfor samfunnsøkonomene må inn.
Dette er en langsiktig investering, resultater vil antakelig først komme om 25 -30 år.
I en annen artikkel her på steigan.no om regjeringas behov for å øke antall vernepliktige skreiv jeg at det var 25% av norsk ungdommer født i 2005 som i 2022 oppga at de hadde for dårlig helse til å gjennomføre militærtjeneste, ifølge Forsvarets personell og vernepliktssenter.
Dersom det skulle vise seg at det virkelig var helsegrunner som var årsakene, betyr jo dette at det står svært dårlig til med ungdommen, hvor mange av disse vil være utenfor arbeid og utdanning.
Vi veit at 9,7 prosent av unge under 30 år var utenfor arbeid, utdanning og arbeidsrettede tiltak i 4. kvartal 2022. Konsekvensene som nedstenginga fikk for flere årskull i bla manglende utdanning vil vi også slite med framover.
Gruppa som står utafor arbeid og utdanning, gruppa som ikke er en del av «landsbyen» vil øke, hva et slikt utenforskap betyr for dem og «landsbyen» kan vi si mye om.
Vi må om vi er opptatt av et «bærekraftig samfunn», endre oppvekstsvilkårene for våre barn. Det er på tide med en real investering – og vi har pengene. Det vi mangler er politikere som tar tak i dette.
