oss 100 kroner!
Vår leser Lene skriver at denne artikkelen er inspirert av artikkelen «Svaret må aldri bli statlig sannhetsregulering». Hun tar også opp tråden fra andre artikler som vi har publisert. Det handler om de måtene vi manipuleres og kontrolleres på.
Av Lene.
Gjennom vårt obligatoriske utdanningssystem lærer vi våre barn at det er viktig å drøfte og stille kritiske spørsmål. De lærer at det er viktig å søke, for å utvide perspektiver og diskusjoner. I alle skolefag. Det står omtalt i lærerplanens overordnede del. På den andre siden lærer man i skolen at enkelte svar og enkelte forståelser er mer gjeldende, viktigere og riktigere enn andre. En «arresteres» ikke, men kan få dårligere karakter om man ikke har med momenter og vinklinger som forventes.
Et interessant spørsmål er hva som styrer de rammer vi lærer innenfor på skolen. For utdanningssystemet vårt er på mange måter et begrensende system, nettopp i kraft av sine utvalgte fokusområder, fag og fagkombinasjoner, de temaer og svar som det faktisk gis rom for. Gjør du det bra, følger du ofte en progresjon, en mal og normer, som eksisterer for hva som regnes som rett og riktig. Du belønnes så av samfunnet for å føye deg, gjennom utdannings- og arbeidsmuligheter – etter ganske så mange år med innretting og systemtilpasning.
I disse tider kan det oppleves som et paradoks at vi har et utdanningssystem som legger en så uttalt vekt på evnen til å være engasjert, reflekterende og kritisk analyserende, diskuterende og drøftende. Det bryter med hvor stor frihet vi har til å mene, ytre, undres og stille spørsmål generelt i samfunnet – som for øvrig er en helt essensiell side ved det å være menneske, ved det å leve og utvikle seg gjennom livet. I dag faktasjekkes vi en masse. Vi bannes og blokkeres om vi sier noe som er såkalt «utafor», feil eller støtende. Å mene noe annet enn mainstream, kan kvalifisere for både tap av venner og splittelse i familien. Likeså kan annerledestanker og -meninger lett nærme seg det som oppleves som farlige og samfunnsfiendtlige. For at våre systemer og samfunnsorganisering skal fungere, kreves det en oppslutning om disse. For mye kritikk og motstand, vil kunne virke trenerende.
Da kan det være fristende for våre styresmakter med mer regulering og overvåking – ytterligere innskrenking av ytringsfriheten og våre demokratiske premisser.
Når min bestefar for førti år siden skrev og funderte i egne skrifter og gjennom leserinnlegg i alternative tidsskrifter, så omtalte man dette som kuriøst, artig og litt interessant. I dag kunne dette med letthet falt inn under merkelappen konspirasjonsteori. En merkelapp som er langt mer stigmatiserende og mindre flatterende. Han elsket å stille spørsmål, ved kunst, teknologi og ved samfunn, og gjerne i forhold til vitenskap og tro. Han hadde synspunkter han var alene om og tanker de rundt han følte seg fremmed i forhold til. – Men han var en fargeklatt, som tilførte familien og de rundt seg ikke bare flere momenter i en samtale, men også en livfullhet gjennom sitt enorme engasjement. Han var en mann som elsket naturen, evig lange turer og også det å kunne være alene. Der ute fødtes tankene hans, på vandring i skoger, over langstrakte myrer og fjelltopper. Her lot han hjernen og tanken få rom og ro til å tenke, fundere og inspirere fritt. Selvsagt kan man også få inspirasjon ved å surfe på nettet og fra ulike grupper på facebook, telegram og insta. Det er bare et bittelite men, og det lille men’et dreier seg om kontroll og påvirkning.
I min bestefars fotspor, med litt lett kritisk refleksjon og tankesprell, er et passende tema relatert til vår paradoksale tidsalder også i hvilken grad vi utsettes for mer systematisk tanke og meningspåvirkning. Spør du unge i dag, er det først og fremst sosiale medier det dreier seg om – som vever dem inn i et spinn av uoppnåelige forventninger, krav og ikke minst fanger deres tid og oppmerksomhet. Men det er mer enn dette. Et ord som dukker opp i ny og ne er psyops (psykologiske operasjoner, enkelt sagt beregnet å påvirke menneskers følelser, tanker, motivasjon, avgjørelser og handling).
Psyops er ikke noe nytt. Med blant annet MK Ultra, ble en ny type manipulasjons tanke satt ut i kraft, i forhold til å kunne kontrollere mennesker. MK Ultra var et topp hemmelig CIA-program, som ble iverksatt på begynnelsen av 1950-tallet. Følgende kan vi lese om dette programmet:
“MK-Ultra’s “mind control” experiments generally centered around behavior modification via electro-shock therapy, hypnosis, polygraphs, radiation, and a variety of drugs, toxins, and chemicals. These experiments relied on a range of test subjects: some who freely volunteered, some who volunteered under coercion, and some who had absolutely no idea they were involved in a sweeping defense research program. From mentally impaired boys at a state school, to American soldiers, to “sexual psychopaths” at a state hospital, MK-Ultra’s programs often preyed on the most vulnerable members of society. The CIA considered prisoners especially good subjects, as they were willing to give consent in exchange for extra recreation time or commuted sentences”.
Med dette eksperimentet skulle man oppnå økt innsikt i ulike veier til menneskelig mental bevegelse og påvirkning. Man kan si mye om dette, blant annet mangler det totalt etisk fundament og respekt for det menneskelige liv.
I dag forbinder de fleste kanskje psyops med psykologisk krigføring, knyttet til propaganda og psykologiske virkemidler for å påvirke enten fiendens holdninger og atferd, eller egen folkeopinions oppslutning og reduksjon av motstand.
I mindre grad tenker man kanskje på den psyops vi utsettes for idet vi åpner våre sosiale medier, ser en film eller scroller nedover på nyhetskanaler og andre nettsider. Fra tidlig om morgenen til sent på kveld, med alt det innebærer av psyop memes, personlig tilpassede manipulerende facebook sider og scripted reality i mainstream media. Hvor ofte tenker vi på oss selv som det enkle offeret, som beveges hit og dit av manipulerende krefter og deres ulike narrativer?
David Noel, internettforsker og krigsveteran, uttalte følgende:
“Psyops work much in the same way as propaganda or advertisements, where information serves as a non-kinetic weapon intended to shape people’s attitudes and beliefs – ultimately creating more favourable conditions for an organisation’s objectives”.
Det siste som sies i dette sitatet, om å «skape gunstigere betingelser for en organisasjons mål», er verdt å dvele ved. Det er lett å tenke seg hvordan dette kan være både økonomiske og politiske mål. Det er kanskje på tide å reflektere dypere over hvordan vi er ofre for ikke bare for markedskreftenes kynisme, men også politikernes spill og hvordan dette er koblet sammen. Kanskje vil det få oss til å se at det mainstream kaller fake news og konspirasjonsteorier er et mindre problem enn dette.
Hva er alternativet til et nett fylt av det mangfoldet vi har i dag – på godt og vondt? Er løsningen at noen oppgraderer seg til sannhetens voktere – enten det er i kraft av fakta.no, media underlagt streng kontroll av sine eiere, eller mer statlig regulering og overvåking av samfunnsdebatten? Er svaret ja, innebærer det at vi i enda større grad nærmer oss autoritære og diktatoriske tilstander. Er det virkelig slik at noen få burde ha rett til å definere hva som er passende å dele av informasjon og meningsytringer på denne måten. At noen få skal ha monopol på sannheten og derfor innskrenke vår alles mulighet for refleksjon og bredere innsikt. At vi innskrenkes som mennesker gjennom å bli avgrenset. Er det ikke slik at verden alltid har vært mer eller mindre kaotisk og uforståelig. At menneskets misjon her på jorden har bestått i å forstå og skape ut ifra dette. Hva slags samfunn går vi imot om vi ikke har en bredere debatt på dette enn det vi har. Siger vi bare i det stille inn i et diktatur uten verdier som åpenhet, toleranse og respekt i behold. Der ikke bare fattigdommen øker i kroner og øre men også åndelig og intellektuelt – etisk og moralsk.
Vi som mennesker står i fare for å komme stadig lengre og lengre bort fra å være fri som i min bestefars tid. Vi nærmer oss siste skanse. La oss bevare vår siste lille følelse av frihet – frihet til å mene og frihet til å være den vi er gjennom vårt uttrykk.
https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/
https://www.history.com/mkultra-operation-midnight-climax-cia-lsd-experiments
