oss 100 kroner!
Klassekampen, 8. februar 1984.
Det veksler hurtig. Mange hyggelige folk og fine opplevelser, venner spredd over hele Europa, og så skjærer det seg plutselig igjen…
Fredag kveld i januar på Vestlandet. En av disse gode ettermiddagene da festen i Bergen er planlagt over mobiltelefon, det er bare tre ferger og 130 kilometer kjøring igjen. Vi kan være der ved åtte tida hvis alt går bra. Så er det bryggeloftet, Bangla og denne deilige lukta av øl, svette og parfyme.
Hele Vestlandet er snødekt, i fjellet er det full storm, snøvær og pluss fire grader. Veiene er som såpe, og kjettinger på drivhjula er et minimum. En bom på Lavikferga gir førti minutters venting.
I Tyskland blei døgnavgiften – steueren – oppheva for norske biler 11. desember 1983. Da jeg kom ut sist på Padborg studerte tolleren avgiftskvitteringene mine med tysk grundighet, og sa at her har du betalt to hundre D-mark for mye. De kan du få igjen – på Hof der du har betalt dem. Det er tolv timers kjøring en vei, og mine danske kolleger i køa fikk seg en god glis. Men uansett argumentasjon, slik blei det. Øvrigheta bestemmer. Vi er små brikker.
I land i Brekke starter kappkjøringa ned mot Duesund og neste ferge. Jeg kjører til venstre for å ta snarveien over riksvei 14. Av en eller annen grunn tar jeg av igjen mot høyre for tidlig. Veien jeg svinger inn på er riktignok merka med Duesund, men er smalere enn jeg kan huske. OK, får ta en sjanse, jeg har førti minutter å ta inn. Veien blir enda smalere, og enda brattere, og etter to, tre kilometer møter jeg veggen. En hårnålsving til venstre er umulig å forsere vinterstid. Min eneste sjanse er å rygge tilbake for å snu. På yttersida har jeg et stup, og forhjula sklir straks jeg rører fotbremsen. Ved hjelp av banning og kaldsvette prøver jeg å lirke på en forhjulskjetting, men den er og blir for liten. I tillegg er ryggelysa defekte, og det er så glatt at jeg har problemer med å stå oppreist.
Langsomt ser jeg lysa fra Bergen sentrum slukne i det fjerne. Det er tolv dager siden jeg dro hjemmefra. Tolv dager med lukta av diesel og olje, med asfalt og snø som eneste utsikt, med kolonnekjøring over Saltfjellet, kolonne over Strynefjellet, Korgenfjellet stengt, slingring over Vestfjorden og full storm på yttersida av Vesterålen. Det nærmeste tegnet på sivilisasjon var parfymelukta fra kassadama på bensinstasjonen i Nord-Trøndelag. Dette er et perverst liv som ødelegger folk. Det er narkomani, og jeg er i ferd med å få en overdose landevei. Langsomt mister en kontakt med «vanlige folk», for ingen kan forstå dette livet uten å leve det.
Til slutt får jeg roa meg. Lirker rompa på bilen inn i skauen. Fester en stropp til forakselen og får en traktor til å dra hele bilen rundt. Jeg har bare mista en time, og igjen ser jeg lyset fra festen i Bergen, sterkere og klarere enn noen gang.
I Duesund ser jeg igjen lyset. Denne gang fra ferga som forsvinner, søtti meter fra kaia. Et minutt for seint ute, og halvannen time til neste avgang. Jeg griper Sort Sombrero av Louis Masterson og velter meg overende på køya. På kassettspilleren hører jeg ironisk:
"Raindrops on my windshield, and teardrops on my stirring wheels eighteen weels are humming' Home Sweet Home..."
Halv tolv slapp jeg ned håndbrekket på kaia i Bergen, på min faste plass ved siden av Statsråd Lehmkuhl.
Wessel var stengt. Holberg var stengt. Bangla var stengt.
"A truck drivin' man just can't win ten days out and two days in".
Les mer av Steppeulven.
