
I Polen er det som begynte som en konstitusjonell krise, raskt i ferd med å utvikle seg til en fullstendig institusjonell borgerkrig.

UnHerd
Det hele begynte 30. oktober, da Anna Korwin-Piotrowska – en dommer som tidligere i år ble valgt inn i forfatningsdomstolen av Donald Tusks EU-vennlige flertall i parlamentet, men som president Karol Nawrocki, som ble valgt ved folkeavstemning i fjor med støtte fra det nasjonalkonservative partiet Lov og rettferdighet (PiS), hadde nektet å ta i ed – erklærte at hun overtok ledelsen av domstolen og suspenderte dens president og visepresident, som var utnevnt under Nawrockis PiS-tilknyttede forgjenger, Andrzej Duda. Deretter ble opprørspoliti sendt for å omringe bygningen: offisielt for å beskytte dommere og ansatte, men i praksis for å sikre at domstolens ledelse ikke kunne komme inn igjen.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herMens alt dette skjedde, var Nawrocki selv på vei til Senegal på et offisielt statsbesøk. Da han fikk høre nyheten, beordret han imidlertid flyet til å returnere til Warszawa. Tidlig neste morgen tok han seg med makt inn i forfatningsdomstolen, omgitt av demonstranter. Siden da har de to leirene – Tusks regjering på den ene siden og Nawrocki og den PiS-ledede opposisjonen på den andre – vært låst i en bitter konfrontasjon, der begge anklager den andre for å bryte polsk lov og grunnloven. Opposisjonen har kalt det et statskupp – eller i det minste, ettersom situasjonen fortsatt utvikler seg, et forsøk på statskupp. Tusk insisterer på sin side på at utrenskningen i domstolen er nødvendig for å «gjenopprette rettsstaten». Men hvilken rettsstat? Som vi skal se, ligger det bak den innenrikspolitiske maktkampen en langt større strid om suverenitet i EU – og om hvem som til syvende og sist skal bestemme hva «rettsstaten» betyr.
Konfrontasjonen har siden eskalert ytterligere. Den 10. november opphevet høyesterett suspensjonen av forfatningsdomstolens president og visepresident. To dager senere, da begge møtte opp ved domstolen med kjennelsen i hånden, nektet politiet å åpne portene. Korwin-Piotrowska erklærte at høyesteretts avgjørelse «ikke hadde noen betydning» for suspensjonene, mens justisministeren hevdet at avdelingen som hadde avsagt kjennelsen, selv var illegitim. Med andre ord setter regjeringen seg ikke bare over forfatningsdomstolens avgjørelser, men også over høyesteretts. Samtidig stanset sentralbanken mandag betalingsoppdrag knyttet til forfatningsdomstolens kontoer. Banken ledes av Adam Glapiński, som har langvarige forbindelser til PiS, og begrunnet beslutningen med tvil om hvem som hadde juridisk fullmakt til å representere institusjonen. Beslutningen har møtt sterk kritikk fra regjeringen.
Det siste kapitlet i landets langvarige konstitusjonelle krise begynte i mars, da Sejm (det polske parlamentet) valgte seks nye dommere til ledige stillinger i forfatningsdomstolen, som har 15 medlemmer – stillinger Tusks koalisjon hadde nektet å fylle siden den kom til makten. Koalisjonen hevdet at domstolen var blitt «kapret» av PiS – alle de sittende dommerne var utnevnt i løpet av partiets åtte år ved makten, som tok slutt med Tusks valgseier i 2023 – og at den ikke lenger var en ordentlig domstol. Å utnevne egne dommere ville ha betydd å anerkjenne en domstol koalisjonen betraktet som illegitim. Dessuten kan en stilling først fylles når innehaverens niårige funksjonstid er utløpt, og i koalisjonens første år ved makten innebar dette bare noen få ledige plasser: langt fra nok til å endre maktbalansen. Koalisjonens foretrukne plan var å reformere domstolen gjennom lovgivning og foreta en fullstendig omorganisering, men denne planen strandet på motstand fra Duda – og deretter Nawrocki. På dette tidspunktet gikk Tusk over til plan B – dommerutnevnelser – særlig fordi antallet ledige stillinger innen dette året hadde økt til åtte, nok til å forskyve maktbalansen.
Nawrocki nektet imidlertid å ta imot eden fra fem av de åtte nye dommerne, med henvisning til uregelmessigheter ved valget av dem og den politiske karakteren til enkelte av nominasjonene. Regjeringen anklager Nawrocki for å handle ut fra politiske motiver: Hvis alle de nye dommerne tiltrådte, ville medlemmene fra PiS-perioden havne i mindretall og miste kontrollen over en domstol som kan underkjenne regjeringens lovgivning. Tusk hevder også at Nawrockis avslag er grunnlovsstridig, ettersom grunnloven ikke gir presidenten noen myndighet til å nedlegge veto mot dommere valgt av parlamentet.
På dette punktet kan regjeringen støtte seg på tungtveiende autoriteter. Veneziakommisjonen, Europarådets rådgivende organ i konstitusjonelle spørsmål, har uttalt at presidentens rolle ved edsavleggelsen er rent seremoniell. I mai påla Den europeiske menneskerettsdomstolen Polen å fjerne hindringene som forhindret de nye dommerne i å tiltre. Forfatningsdomstolen selv kom imidlertid til motsatt konklusjon: I en kjennelse avsagt samme måned slo den fast at presidenten ikke har noen absolutt plikt til å ta imot eden fra dommere valgt av parlamentet. Poenget er at Polens rettslige spørsmål er juridisk omstridt – og at regjeringen valgte å avgjøre det, ikke gjennom politisk mekling, men ved hjelp av opprørspoliti.
Gjennom hele sin tid ved makten ble PiS anklaget – både av den Tusk-ledede opposisjonen og av EU – for å politisere domstolen og undergrave dens upartiskhet og uavhengighet. De fleste framstillinger sporer da også opprinnelsen til dagens krise tilbake til PiS’ beslutning i 2015 om å utnevne dommere til tre stillinger som allerede var blitt besatt av det avtroppende flertallet – en koalisjon som den gang, som nå, ble ledet av Tusks Borgerplattform (før valgseieren i 2023 hadde Tusk tidligere vært statsminister fra 2007 til 2014). Det disse framstillingene vanligvis utelater, er at PiS selv reagerte på et trekk fra den avtroppende Sejm, kontrollert av Borgerplattformen, som hadde valgt fem dommere til forfatningsdomstolen bare noen uker før parlamentsvalget. Domstolen slo senere fast at tre av disse utnevnelsene var gyldige, men at to var ulovlige, ettersom de gjaldt stillinger som først skulle bli ledige i den kommende parlamentsperioden. Det nye PiS-flertallet erklærte imidlertid alle fem utnevnelsene ugyldige og valgte fem erstatningsdommere.
På mange måter er det som skjer nå, derfor en gjentakelse av disse hendelsene, men med rollene byttet om. Til tross for alle anklagene mot PiS om å «politisere» domstolen, er det vanskelig å se hvordan den nåværende regjeringens opptreden er annerledes. Når en PiS-støttet president klager over den politiske karakteren til de nye utnevnelsene, kan det være hyklersk, men klagene er vanskelige å avvise når en av de nye dommerne satt i Tusks regjering fram til i sommer og av Tusk selv blir beskrevet som hans «høyre hånd». Hykleriet synes å gå begge veier.
Tusks EU-vennlige regjering kan meget vel ha rett i at Nawrocki tøyer reglene ved å nekte å ta imot eden fra dommerne, men dens egne appeller til rettsstaten klinger hult, gitt dens åpenbare vilje til selv å tøye reglene. Selv juridiske eksperter som i årevis har fordømt PiS’ domstolspolitikk, og som ikke har noen sympati for Nawrocki, har hevdet at Korwin-Piotrowskas beslutning om å suspendere forfatningsdomstolens president og visepresident «ikke har noe rettslig grunnlag» og «bryter med minst fem bestemmelser i den polske grunnloven». Én ting er klart: Dette er ikke en kamp om rettsstaten, men om å erstatte én form for politisk kontroll med en annen – med alle tilgjengelige midler. Domstolene, påtalemyndigheten, politiet, presidentembetet, ja, til og med sentralbanken: Alle deler av statsapparatet er blitt trukket inn i konflikten – en påminnelse om hvor raskt demokratiske normer kan gå i oppløsning når politikken blir en eksistensiell maktkamp.
«Dette er ikke en kamp om rettsstaten, men om å erstatte én form for politisk kontroll med en annen – med alle tilgjengelige midler.»
Men dette handler også om langt mer enn et oppgjør mellom regjering og opposisjon. For å forstå hvorfor, må man forstå hvorfor forfatningsdomstolen er så viktig. Den er ikke bare instansen som avgjør om regjeringens lover er i samsvar med grunnloven; den er også organet som i siste instans avgjør hvordan den polske grunnloven forholder seg til EU-retten – og dermed om Polens rettsorden kan overstyres fra Brussel. I sin kjerne handler dette derfor om suverenitet i dens mest grunnleggende form: Når de to kommer i konflikt, hvilken rettsorden skal da ha forrang – den polske grunnloven eller EU-retten?
Tidligere har forfatningsdomstolen slått fast at det siste ordet ligger hos den polske grunnloven, noe Brussel aldri har tilgitt den. EU-rettens forrang framfor nasjonal rett er ikke nedfelt i noen av traktatene; den ble skapt av EU-domstolen selv gjennom Costa mot ENEL-dommen i 1964. Derfra har den blitt drivkraften bak EUs «integrasjon gjennom retten»: Ved stadig å skape nye «lover» gjennom sine avgjørelser, nesten alltid til fordel for «mer Europa», har EU-domstolen i praksis blitt unionens viktigste grunnlovsskrivende organ, som uthuler nasjonale konstitusjonelle og rettslige systemer ovenfra.
En nasjonal forfatningsdomstol som avviser dette prinsippet, utgjør en eksistensiell trussel mot Brussel. Dette er den egentlige grunnen til at EU var så uforsonlig fiendtlig innstilt til Polen under landets forrige regjering (og til Viktor Orbáns Ungarn, av samme grunn). Det avgjørende øyeblikket kom i oktober 2021, da forfatningsdomstolen slo fast at sentrale bestemmelser i EU-traktatene, slik de var tolket av EU-domstolen, var uforenlige med den polske grunnloven i den grad de åpnet for at EU-retten kunne overstyre grunnloven, og at EU-dommere kunne avgjøre hvordan Polen organiserer sitt eget rettsvesen. I praksis erklærte domstolen at i saker som hører inn under grunnlovens myndighetsområde, lå det siste ordet i Warszawa, ikke i Luxembourg. Brussel svarte med traktatbruddsprosesser mot Polen og økonomisk utpressing, ved å fryse titalls milliarder i EU-midler, offisielt på grunn av PiS-regjeringens rettsreformer. Senere brakte EU saken inn for EU-domstolen, som – ikke overraskende – i desember 2025 slo fast at forfatningsdomstolen hadde brutt EU-retten ved å avvise dens forrang – og for sikkerhets skyld også at den ikke engang var en gyldig domstol. Med andre ord ble en nasjonal forfatningsdomstol erklært illegitim av en overnasjonal domstol fordi den våget å forsvare sin egen grunnlov.
Dette er til syvende og sist hva Brussel og Tusk mener når de anklager den forrige regjeringen, og forfatningsdomstolen selv, for å bryte med rettsstaten: at de våget å utfordre Brussel-rettens herredømme. Det er denne retten Tusk ønsker å gjenopprette. Det forklarer også hvorfor Brussel har kastet sin tyngde bak Tusk. Kommisjonen har insistert på at parlamentet må stå fritt til å utnevne nye dommere: I praksis krever den at Nawrocki godkjenner dem. Forfatningsdomstolen, sa justiskommissær Michael McGrath, må fungere «i samsvar med den polske grunnloven og rettspraksisen fra Den europeiske unions domstol». Det betyr at sistnevnte må ha forrang framfor førstnevnte. Ikke overraskende hadde McGrath ingenting å si om at en regjering sendte opprørspoliti for å ta kontroll over landets øverste domstol.
I et bredere perspektiv er det som skjer i Polen, del av en større tendens som man kan kalle «liberal autoritarisme»: EU-vennlige regjeringer som bruker alle tilgjengelige midler, inkludert åpenbare brudd på rettsstatsprinsippene, for å befeste sitt grep om makten og holde opposisjonen utenfor. Siden Tusks koalisjon kom til makten sent i 2023, har den vist liten respekt for konstitusjonelle normer og institusjonell uavhengighet: Den har tatt kontroll over de offentlige kringkasterne gjennom ministerbeslutninger, utenom medietilsynsmyndigheten, og ignorert forfatningsdomstolens avgjørelser ved til og med å nekte å offentliggjøre dem i den offisielle lovtidenden, slik loven krever.
Tusks framstøt mot forfatningsdomstolen bør også ses som et forsøk på på forhånd å binde hendene til en framtidig nasjonalkonservativ regjering. Meningsmålinger tyder på at høyresiden kan komme tilbake til makten ved valget høsten 2027. Med støtte fra en suverenitetsorientert president og forfatningsdomstol kunne den motsette seg ytterligere sentralisering i EU. Å ta kontroll over forfatningsdomstolen nå er én måte å sikre at dette ikke skjer. I skyggen av Polens konstitusjonelle krise har Sejm i mellomtiden nettopp vedtatt et lovforslag som vil gjøre det mulig å ilegge sanksjoner mot enhver som anses å støtte «utenlandsk innblanding og manipulasjon i informasjonsmiljøet» – der brudd på sanksjonene kan straffes med opptil 12 års fengsel.
Alt dette er blitt møtt med taushet i Brussel, når det ikke er blitt åpent applaudert. Som tidligere president for Det europeiske råd og en overbevist tilhenger av europeisk integrasjon synes Tusk å nyte et nesten fullstendig fritak fra den granskningen Brussel forbeholder sine kritikere. Polen er heller ikke noe isolert tilfelle. Fra Ungarn til Romania har henvisninger til en abstrakt og hyklersk «rettsstat» blitt brukt til å utestenge kandidater og omgjøre valg, samtidig som AfD i Tyskland lever under en konstant trussel om forbud. Over hele Europa er mønsteret det samme: Rettsstaten påberopes for å sette rettsstaten til side, mens demokratiet bygges ned av nettopp den EU-eliten som hevder å forsvare det.
Thomas Fazi er spaltist og oversetter i UnHerd.
Denne artikkelen ble publisert av UnHerd.
oss 150 kroner!


