Har Europa vært så redd for rasiststempelet at de nå må betale prisen?

Europa står overfor en alvorlig politisk og sosial tillitskrise. Fra Brussel, London, Dublin og Madrid til Berlin og Paris vokser frustrasjonen over innvandring, kriminalitet, økonomiske forskjeller og myndighetenes manglende evne til å løse problemene. Demonstrasjoner fyller gatene, og enkelte steder utvikler protestene seg til voldelige sammenstøt med politiet. Det er på tide å stille et ubehagelig spørsmål: Har Europas politiske ledere vært så redde for å bli stemplet som rasister at de har unnlatt å ta nødvendige beslutninger?

Og er det befolkningen som nå må betale regningen?

Frankrike er et særlig alvorlig eksempel på hvor sammensatte problemene har blitt. Paris og flere av forstedene har gjennom mange år opplevd sosial uro, voldelige opptøyer, kriminalitet og store integreringsutfordringer. Samtidig har landet vært preget av demonstrasjoner mot økonomiske innstramminger, politiske beslutninger og sosial ulikhet. Ikke alle disse konfliktene handler om innvandring, men integrering og forholdet mellom ulike befolkningsgrupper er blitt en sentral del av den franske samfunnsdebatten.

Paris burde derfor være en vekker for resten av Europa.

Hvordan kunne motsetningene få utvikle seg så langt? Hvorfor har myndighetene ikke klart å sikre bedre integrering, trygghet og like muligheter? Og hvorfor blir debatten så ofte redusert til en kamp mellom dem som krever strengere innvandringspolitikk, og dem som advarer mot rasisme?

Det må være mulig å diskutere konsekvensene av innvandring uten å bli mistenkeliggjort. Å kreve kontroll med grensene, respekt for nasjonale lover og tydelige forventninger til integrering er ikke i seg selv rasisme.

Men nettopp frykten for rasiststempelet kan ha bidratt til at nødvendige diskusjoner ble utsatt. Kritikere har i årevis hevdet at politikere og medier har vært mer opptatt av å beskytte sitt eget moralske omdømme enn å diskutere innvandringens økonomiske og sosiale konsekvenser. Om dette forklarer den politiske utviklingen fullt ut, er en annen sak. Men spørsmålet fortjener et alvorlig svar.

For konsekvensene av politiske beslutninger forsvinner ikke fordi debatten blir ubehagelig.

Boliger må bygges. Skoler må ha kapasitet. Helsevesenet må fungere. Politiet må kunne opprettholde tryggheten. Arbeidsmarkedet må gi mennesker mulighet til å forsørge seg selv. Og kommunene må ha økonomi til å håndtere oppgavene staten pålegger dem.

Når innvandringen overstiger kapasiteten til å integrere mennesker på en forsvarlig måte, kan problemene vokse. Når utenforskap får feste, risikerer samfunnet økt mistillit og sterkere motsetninger.

Det er ikke innvandrernes kollektive skyld. Det er myndighetenes ansvar å føre en politikk som fungerer.

Også Norge må stille spørsmålene før utfordringene blir vanskeligere å håndtere. Vi har allerede debatter om ungdomskriminalitet, gjengmiljøer, integrering, kommunal økonomi og press på offentlige tjenester. Å diskutere hvilken betydning innvandringen har for disse utfordringene, må være legitimt. Samtidig må vi skille mellom dokumenterte sammenhenger og politiske påstander.

Vi trenger ikke flere festtaler om mangfold dersom vi ikke samtidig tør å snakke om krav, ansvar og konsekvenser.

Norge må ha kontroll over innvandringens omfang. Asylsøknader må behandles raskt og rettferdig. Personer uten lovlig opphold må returneres når lovens vilkår er oppfylt. Alvorlig kriminalitet må få konsekvenser, og utvisning må vurderes der lovverket åpner for det.

Integrering må innebære språkopplæring, arbeid, respekt for norske lover og deltakelse i samfunnet. Samtidig må myndighetene sørge for at mennesker faktisk får muligheten til å lykkes.

Vi må også våge å diskutere økonomien. Hvor mye koster mottak, bosetting og integrering? Hva er de langsiktige utgiftene og inntektene? Hvor mange mennesker kan kommunene ta imot uten at kvaliteten på øvrige tjenester svekkes?

Dette er spørsmål innbyggerne har krav på å få besvart.

Europas problemer kan ikke løses ved å skylde på alle innvandrere. De kan heller ikke løses ved å stemple enhver kritiker som fremmedfiendtlig. Begge deler ødelegger muligheten for en nødvendig og saklig debatt.

Rasisme skal bekjempes. Men kampen mot rasisme må aldri brukes som begrunnelse for å unngå kritiske spørsmål om innvandringspolitikken.

Det som skjer i europeiske storbyer, viser hvor alvorlige samfunnskonflikter kan bli når tilliten mellom innbyggerne og myndighetene svekkes. Norge må lære av både feilene og løsningene i andre land.

Hvis Europas ledere har utsatt nødvendige beslutninger av frykt for å bli kalt rasister, har de gjort befolkningen en alvorlig bjørnetjeneste.

For det er ikke politikerne alene som må leve med konsekvensene.

Det er familiene, lokalsamfunnene, skolene, kommunene og kommende generasjoner.

Og den største politiske feilen vi kan gjøre nå, er å fortsette å tie om problemer som krever handling.

Spørsmålet er derfor ikke om vi våger å ta debatten.

Spørsmålet er hvor mye det vil koste dersom vi lar være.