oss 150 kroner!
Tittelen i Klassekampen er på alle måter talende for vår tid: Morgenbladets Ingeborg Misje Bergem, sammen med to redaktørkollegaer i samme avis, melder seg ut i protest for å presse Document.no ut av Norsk Redaktørforening. Det er en fascinerende, om enn dyster, maktdemonstrasjon. At flere redaktører nå vil kaste ut Hans Rustad for å bevare den såkalte anstendigheten, avslører en dyp usikkerhet i det etablerte medielandskapet.
Som lege gjennom et langt liv, og med mange års virke her ute på Frøya, lærer man å kjenne igjen et systems immunrespons. Når et fremmedlegeme utfordrer organismen, er den biologiske refleksen å isolere og støte det ut. Men når pressens eget maktapparat angriper sine ytterkanter for å bevare en kunstig homogenitet, minner det mer om en autoimmun sykdom enn et friskt ordskifte.
Mekanismen er skremmende gjenkjennelig, og vi behøver ikke gå lenger tilbake enn til høsten 2021 for å se Redaktørforeningens egne portvoktere i aksjon. Da Pål Steigan søkte om medlemskap, ble døren resolutt slått igjen. Avslaget kom ikke fordi steigan.no hadde skrevet noe som stred mot Pressens Faglige Utvalg eller brutt spesifikke presseetiske regler. Nei, foreningen avviste ham fordi nettstedets politiske syn visstnok var for markert, og fordi de mente det manglet den «balansen» de forventer. Å være kompromissløst systemkritisk ble i praksis omdefinert til å være diskvalifiserende.
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herDenne trangen til ideologisk renhet er ikke forbeholdt pressen. Våren 2022 så vi nøyaktig det samme utspille seg på den andre siden av den politiske aksen da Rødt iverksatte sin egen politiske renselse. Partiledelsen tok opp tilknytningen til steigan.no, og krevde at medlemmer med verv i partiet umiddelbart måtte selge sine aksjer i Mot Dag AS om de skulle få beholde posisjonene sine. Den gang var det venstresidens etablissement som krevde ideologisk renhet og stengte døren. Nå er det den liberale, borgerlige pressen som krever en høyrevridd redaktør ekskludert. Det vi bevitner er kanselleringskulturens hestesko: Uavhengig av fløy er maktens reaksjon på ekte opposisjon sensur og utestengelse.
Som et forlenget våpen i dette maktapparatet finner vi også instanser som Faktisk.no. Under dekke av å drive objektiv «faktasjekk», opererer de altfor ofte som et verktøy for å slå ned på uønskede perspektiver og gå målrettet etter uavhengige skribenter og systemkritikere. Faktisk.no eies av NRK og de store mediehusene. Selv om disse store mediehusene i dag ofte eies av stiftelser, endrer det ikke realitetene. Det skaper tvert imot et lukket, mektig og selvbekreftende kretsløp som vokter sine egne interesser, definerer hva som er sant, og beskytter sitt eget narrativ mot utfordrere.
Hvorfor denne voldsomme trangen til å rense rekkene? Svaret er like enkelt som det er ubehagelig for de involverte: Det smerter å få opp et speil.
Både steigan.no og Document.no fungerer, til tross for sine ulike utgangspunkter, som nådeløse speil for en konsensusdrevet offentlighet. De viser frem de blinde flekkene, de ubesvarte spørsmålene og den folkelige misnøyen de etablerte redaksjonene helst vil ignorere. Når speilbildet av medienes egen ensretting blir for stygt, er maktapparatets instinktive løsning ikke selvransakelse, men å knuse speilet.
Å kaste ut Rustad vil ikke fjerne titusenvis av lesere som daglig søker seg vekk fra de etablerte mediene. Tvert imot vil det bare bekrefte mistanken om at Redaktørforeningen ikke er en forsvarer av ytringsfrihet, men et kartell som vokter sine egne grenser. Når de store institusjonene svikter samfunnsoppdraget sitt ved å snevre inn rommet for debatt, vokser behovet for intellektuell sivil ulydighet. Vi kan ikke la et smalt laug av redaktører – eller for den saks skyld en partiledelse – diktere rammene for hva som er tillatt å tenke, skrive og lese.
Den virkelige trusselen mot demokratiet er ikke de uavhengige, krasse og alternative stemmene. Trusselen er den konformiteten i maktapparatet som forsøker å kvele dem.
Steven Crozier
